Tobias Arntzen skyter på Stavanger.
Tobias Arntzen skyter på Stavanger.

Om man lurer – Ja, det føles like sterkt å vinne med U20 som med A-laget

Flere ganger enn jeg vil huske, har vi fått tilbake hel- eller halvskadede spillere fra landslagsopphold. Det hadde vært typisk om for eksempel stjerneskuddet Gabriel Koch kom tilbake fra U20-VM skadet.

Publisert

Den 27. november i fjor stoppet serien for Vålerengas del. Jeg husker ikke lenger om det var U20-VM eller pesten som stoppet det da. Uansett hadde det ingen betydning, utover kanskje et par kamper før U20-VM uansett skulle stoppe serien i snaut en måned, covid-19 eller ikke.

Fakta

WEB-boken «Veien til A-laget» handler om spillerne på Vålerengas rekruttlag (U20-laget), trenerne, supporterne og rammene rundt. Kapitlene legges ut i bolker.

Jeg har alltid litt skrekkblandet fryd når det kommer til landslag. Jovisst er det en ære å få representere kongeriket med flagget på brystet, lett nynnende på nasjonalsangen, men det har sine baksider også.

Flere ganger enn jeg vil huske, har vi fått tilbake hel- eller halvskadede spillere fra landslagsopphold. Det hadde vært typisk om for eksempel stjerneskuddet Gabriel Koch kom tilbake fra U20-VM skadet. Dessverre for «Gabby» ble det ikke noe U20-VM, det sørget pesten for.

Sole Marius Ryen og Tobias Arntzen i fullt driv forover.
Sole Marius Ryen og Tobias Arntzen i fullt driv forover.

Nært ustoppelig

Landslagsoppholdet gikk som antatt. Litt covid-19, mye trening og ingen kamper. Det var på et tidspunkt snakk om treningskamp(er), men det blåste bort i korona-vinden. Men på tross av det fikk spillerne som ikke fikk pesten holdt seg i form og hadde mange gode treningstimer.

Den store forskjellen lå vel i at hovedtrener (Don) Simon Stolt Wang var i U20-VM som assistent-coach, mens assistenttrener «Ricky» Nygård holdt fortet og gutta i ørene her hjemme.

Da U20-VM var over skulle serien etter planen dure videre mot sluttspillet. Sånn ble det ikke i det store og hele. For Vålerenga kom ikke kampene i gang igjen før 18. januar, mens noen lag fikk startet litt tidligere enn det. Men når lokomotivet først kom i gang, var det nært ustoppelig.

Først på plakaten stod Frisk Asker hjemme i Jordal Amfi, av noen døpt «Katedralen». Dette med «Katedralen» skulle jeg ønske man begravet dypt ned før det setter seg fast i hodene til folk. Jordal er «Jordal Amfi», eller «Amfiet», ikke et gudshus – selv om krigerne våre er halvguder.

Ferdig snakka.

Asker rakk ikke opp

Uansett, Frisk Asker skulle forsøke å stikke kjepper i hjulene for et kamprustent Vålerenga, et Frisk Asker som noen dager før hadde vært i «garasjen» på Manglerud og hentet tre sterke poeng. Frisk Asker klarte aldri å hevde seg i amfiet. Det tok drøye 41 minutter før de kunne notere seg for et mål.

Da hadde Vålerenga produsert fire.

Og det spesielt flotte med disse fire målene, pluss to til etter Frisk Askers redusering, er at de ble scoret og assistert av nesten bare forskjellige spillere. Der vistes til det fulle bredden i troppen, og ikke minst hvorfor det blant disse spillerne var spillere som noen før, noen etter har fått prøve seg på A-laget.

A-laget kom i en ulykksalig blanding av pest og skader, og plutselig åpnet det seg opp for flere U20-spillere enn hva man normalt skulle forvente. Kampen denne aftenen endte 6-1.

Nevnte «Gabby» var tilbake fra pest-oppholdet og stod for en førsteassist, mens Sole Marius Ryen leverte to scoringer.

En liten helvetes-periode

Og så skulle Vålerenga etter planen inn i en liten helvetes-periode. Først dobbelmøte hjemme mot Stavanger, deretter hjemme mot Storhamar, borte mot Storhamar, hjemme mot Lillehammer og til slutt borte mot Lillehammer.

Heller man inn Manglerud midt i der, har man tabellen sånn ca. i skrivende stund. Vålerenga med to hengekamper på Storhamar, Storhamar som lå fem poeng etter St. Hallvards menn.

Kristian Riise (44) og Sole Marius Ryen kjemper foran Stavangers mål.
Kristian Riise (44) og Sole Marius Ryen kjemper foran Stavangers mål.

To tente lag

Men vi spoler litt tilbake, en lørdag opprant og Stavanger fant veien til amfiet. Det var to tente lag, og det smalt godt både på open ice og i vantene. Kampen stod til 3-3 ved full tid og det måtte spilleforlengelse til. I spilleforlengelsen ble Tinius Rise Moe felt i avslutningsøyeblikket og dommer Jonas Virtanen strakk armene i kors over hodet; straffe. En kald Rise Moe satt selv pucken inn bak en forvirret Stavanger-keeper.

Søndagens kamp ble noe mer dempet. Man skulle tro Stavanger ville være revansjesugne, men de fremsto som en smule tammere enn i lørdagens kamp og fikk karet seg til et mål omtrent midtveis i første periode, mens våre menn slapp lite fra seg. Kampen endte 5-1, og «man of the match» Kristian Riise fikk to mål og assists.

Med det hadde Vålerenga unngått tap for Stavanger i serien denne sesongen og sto med 11 av 12 mulige poeng. Ikke minst hadde selvtilliten fått en god dose påfyll i forkant av møtene med Storhamar.

Magnus Knutsen mot Stavanger.
Magnus Knutsen mot Stavanger.

Voldt oss mye smerte

Men så var det pesten da. Den rammet Storhamar, og begge kampene ble utsatt. Surt, for lørdagen skulle man revansjere 2-1-tapet på straffer der oppe i siloen fra midten av oktober. Vålerenga ledet da 1-0 og det sto seg til det gjensto 10 sekunder av ordinær tid. Storhamar hadde tatt ut keeper og spilte med seks utespillere. Plantet midt i banen rett innenfor blålinja fyrte kapteinen Magnus Menkerud av et kanonskudd Magnus Knutsen ikke klarte få votten på.

Å tape i siloen på Hamar er selvfølgelig aldri noen god opplevelse for folk med hjertet i 0658 Oslo. Jeg har vært med Vålerenga og tapt i siloen flere ganger enn jeg ønsker å erindre.

Før OL i 1994 en gang, jeg husker ikke helt årstallet, sluttet Storhamar å være en fis av et lag. Hamar sluttet å være et sted vi dro for å hente tre enkle poeng. Det skjedde to ting. Furuset gikk over ende, og et par håndfuller spillere «spaserte» derfra opp til Hamar. Godt hjulpet av dette, OL-kroner og den nye hallen ble Storhamar en maktfaktor i norsk ishockey og har siden da voldt oss mye smerte.

Føles like sterkt

Og om man lurer – ja, det føles like sterkt med U20 som med A-laget.

Det er ikke like mye følelser i sving mot Lillehammer, men de er der. Og med utsettelse av begge kampene mot Storhamar var det altså de som sto for tur nå.

Neste episode av Veien til A-laget følger snart.

Powered by Labrador CMS