Veien til A-laget på Vålerenga ishockey. Del 1

Denne boken handler om Vålerengas U20-lag, om spillerne, om trenere og øvrig støtteapparatet. Vi får være med på både opp- og nedturer, glede og tårer – og kanskje et mesterskap eller to.

Og vi får forhåpentligvis være med når spillerne hospiterer hos A-laget. Vi skal se at den vinnerkulturen Vålerenga Ishockey har vært eksponent for i alle år, også lever i beste velgående hos U20-laget.

• Les også: Hattrick-helt Axel Sundberg og Vålerenga lekte seg med MS. Vant til slutt hele 7-1

Vi møter spillere som kommer til U20-laget, både fra egen breddestall og fra andre lag, og vi møter spillere som tar farvel med laget, av forskjellige årsaker. Og vi møter foreldre og supportere. Og midt i dette velorganiserte kaoset finner vi trenerne og støtteapparatet som limer dette sammen.

Tempoet er høyt i alle ledd nesten alltid. Unntaket er i bussen på vei til og fra kamp, da roer det meste seg ned, og de fleste tar plass i sin indre kinosal. Kamper skal planlegges og kamper skal fordøyes. Laget og spillerne lever fra kamp til kamp, hvor kampen er bonus for alt det harde strevet imellom.

Har aldri gått konkurs

Vålerenga Ishockey er organisert i to klubber, Vålerenga Ishockey bredde som er alle lagene i yngre avdelinger pluss A-laget til damene. Vålerenga Ishockey elite på sin side består av A-laget og U20-laget for herrer. Organiseringen er ikke tilfeldig,

Før vi fortsetter, så reagerer kanskje noen på at jeg skriver om U20-laget, og det er sånn cirka korrekt. Våren 2021 ble det nemlig besluttet, etter at forslaget hadde vært på høring at U21 skulle miste en årsklasse og bli til U20 igjen.

U20-laget er elitesatsing med det mål for øye å produsere flest mulig spillere til A-laget, og oppfølgingen fra A-lagets sportslige og administrative apparat er tett.

Selv om U20-laget har et meget godt samarbeid med breddeklubbens U18-lag så er de altså organisert i hver sin klubb. Og på et eller annet nivå må de deles, for en annen grunn til at lagene er organisert slik, er at skulle eliteklubben ramle overende, altså gå konkurs, så rammes ikke breddeklubben og vice versa.

Når det er sagt, Vålerenga Ishockey har i motsetning til hva en del feilaktig synes å tro aldri gått konkurs, selv om det har vært meget close race ved et par anledninger.

Hold utkikk etter disse

Og når det gjelder spillerflyt har i veldig nyere tid eksempelvis spirende helter som Calle Spaberg Olsen og Leo Halmrast enkelt sagt tatt steget fra U18-laget, dels via U20-laget og opp til A-stallen, men med tilhørigheten sin til U20-laget i en periode.

Det vil si at de nå spiller og trener sammen med A-laget, men har også «gjesteopptredener» på U20-laget, litt sånn etter hva som passer og er formålstjenlig. Dette er altså spillere som nå er etablerte på A-laget. Det er litt nyanser i hvor mye man deltar for hvert lag, og hvor man trener mest, men det er i sum slik jeg beskriver det her.

Andre spillere man skal holde utkikk etter i kommende sesonger som har trent med A-laget i perioder av 2020/21-sesongen er Sole Marius Ryen, Joakim Opsahl, Tinius Rise Moe og Jakob Wang Wikstøl.

Tøffe avgjørelser

Selv om U20-lagets primære rolle er rekruttering til A-laget, er man også veldig stolte over de spillerne man produserer til høyt nivå til andre klubber. Det er mange om beinet til Vålerengas A-stall, og selv om spillere tilsynelatende er gode nok, «sliter» Vålerenga med det som et luksusproblem; man har flere spillere å ta av enn det er plass til.

Den harde realiteten er at når det kommer til stykket så må noen ut, og dette er noen av de tøffeste avgjørelsene apparatet må ta.

Slo tungt inn i laget

Tirsdag 9. mars 2021 ble på en måte en veldig negativ merkedag for U20-laget. Et par-tre uker tidligere hadde man blitt informert av Norges Ishockeyforbund om at videre serie- og sluttspill for U20-klassen var avlyst for sesongen 2020/21. En beslutning som selvfølgelig slo tungt innover laget.

At de så å si ikke hadde vært på samlet istrening siden midten av november ga klare indikasjoner om hvor dette bar hen, men man håpet jo alltid på at det skulle være mulig å komme i gang med noe som en slags trøst på en begredelig sesong. En slags verdig avslutning på en sesong ingen kommer til å huske med positivt fortegn.

Breddeidrett satt på hold

Rett etter lunsj denne dagen satt jeg sammen med hovedtrener Simon Stolt Wang og assistenttrener Kjell Richard «Ricky» Nygård i trenergarderoben i Grünerhallen. Dette var samtidig som byrådsleder Raymond Johansen tok ordet i Oslo rådhus til pressekonferanse om Korona-situasjonen i Oslo kommune.

Fra ganske nylig visste man at det ville komme innstramminger denne dagen, men det var ikke kjent i forkant hvor inngripende de ville bli. Det tok ikke mange minuttene før nyhetene tikket inn til garderoben om at alt av breddeidrett innendørs for barn og unge var satt på hold – igjen. Viruset hadde bredt ytterligere om seg, og nå måtte det nok en gang forsøksvis slås ned.

Spillerne sto sammen

For Vålerengas U20-lag betydde dette at sesongen på is i sum var over etter treningen i Grünerhallen denne dagen. Resten av sesongen, de tre ukene frem til påskeferien ville bli fylt med barmarkstrening, stort sett på det forhenværende kunstgresset rett ved siden av Jordal Amfi.

Der ser det i skrivende stund ut som et månelandskap, men det er heldigvis bevilget midler til å få kunstgresset tilbake og klubbhuset til Vålerenga Trolls rehabilitert.

Jeg vet ikke hvordan det stod til i troppene til de andre lagene i ligaen, men Vålerengas gutter er mentalt sterke, og de har vokst på motgangen denne «korona-sesongen». De har stått sammen i møte med nedturene som har kommet jevnt og trutt, og de har vokst på det, både som enkeltpersoner og som gruppe.

Oppgitte, men ikke bitre

Man har kanskje lagt merke til at jeg skriver at vi befant oss i Grünerhallen, ikke i Jordal Amfi eller ungdomshallen på Jordal. Dette har sin bakgrunn i at man laget en «boble» for elitelagene i Jordal Amfi.

Fjordkraft liga-lagene Vålerenga, Grüner og Manglerud Star trente i et beskyttet miljø der, i håp om at ligaen skal kunne komme i gang igjen på en eller annen måte eller at man skal kunne arrangere et sluttspill og kvalifiseringsspill. U20-laget hadde derfor flyttet som en byttehandel midlertidig inn i Grünerhallen for å få den istiden man trodde man skulle kunne få.

Det er viktig å påpeke at det ikke er noe bitterhet i situasjonen fra Vålerengas side. Man er oppgitte, og det kan tidvis være vanskelig å forstå de begrensninger som legges på disse, så smittevernmessig kontrollerte, miljøene.

Vålerenga på sin side fulgte alle protokoller, men allikevel føltes det som om man ble straffet for andres potensielle synder. Det sagt, jeg har ingen informasjon eller indikasjon på at andre lag fusket eller sov i timen når det gjaldt smittevern. Tvert imot var mangelen på nyere utbrudd en indikasjon på at lagene tedde seg helt riktig.

Taxi-squaden

Men over til noe mer positivt i denne miseren. Det finnes noe som kalles «taxi squad». Dette er enkelt sagt en gruppe på 8-10 spillere fra U20 som trente i «bobla» i Jordal Amfi. Spillere som er nært opptak i A-lagstroppen og som kan fylle på A-lagets treninger med folk, slik at A-laget kan trene med fullt mannskap på isen.

Trening med fullt mannskap er viktig for at kvaliteten på treningene skal holde seg oppe på et visst nivå, at man underveis i treninga har nok folk å rullere på i de forskjellige sekvensene.

«Taxi-squad» fortsatte videre i Jordal Amfi noen uker frem mot påske da det fortatt var usikkert hva som skjedde med Fjordkraft-ligaen. Et glimrende utstillingsvindu for sultne U20-krigere.

Men med unntak av «taxi squad» ble altså tilværelsen frem mot påsken barmarkstrening på i «månelandskapet», rett utenfor Jordal Amfi. Men tro for all del ikke at det var noen slags hviletilværelse, tvert om.

Der man kanskje får litt hjelp av isen med friksjonen når kreftene ebber ut, får man absolutt ingen hjelp fra underlaget i «månelandskapet». Det suger ut alt man har av krefter – og litt til. Dette vet Simon og «Ricky» å sette pris på, og intensiteten blir holdt på topp.

Lånt ut til andre lag

Påsken er et veiskille, da gjøres sesongen 2020/21 opp, man tar et par uker fri, og så er det i gang med sesongoppkjøringen til neste sesong.

Nå er det sannsynligvis begrenset med hva man kan ta med seg fra sesongen 2020/21, og det er kanskje unødvendig å gjenta det, men for å være sikker på at det når inn: tilværelsen som toppidrettsutøver i ishockey på U20 sitt plan var denne sesongen en meget langvarig og trist tilværelse.

Men Vålerenga visste råd. Fra november til mars var i kortere og lengre perioder 14 spillere lånt ut til diverse andre lag. Som enten hadde plass til dem i sin A-stall eller som en del av ditto U-lag de tilhørte i Vålerenga, men hvor det i motsetning til i Oslo var lov for dem å trene. De resterende spillerne var del av den nevnte «taxi-squad».

Ingen solskinnshistorie

Sesongen 2019/20 var treningsmengden på is om lag 220 istreninger, i timer langt flere. For sesongen 2020/21 var mengden på is 75 ganger i full gruppe når man gjorde opp regnskap, og 192 økter barmarkstrening, pluss økter på Wang Toppidrett.

I tillegg hadde man 25 istreninger med mindre gruppe. Det er klart dette midlertidig gjør noe med nivået, men som Simon påpeker – folk går skadet over kortere eller lengre perioder også, men spretter fort tilbake når de kommer i gang igjen. Treningsgrunnlaget som ligger i bunn er alfa og omega.

Fredag 26. mars endte 2020/21-sesongen. Været var tungt og vått denne dagen, kanskje en siste hilsen fra elementene om at man ikke husker sesongen som en solskinnshistorie.

Fortsettelsen på denne fortellingen om U20 følger om en uke...