Siloen i Hamar er ond fordi det er så mye Vålerenga-smerte som ligger igjen i den hallen. Del 6

Klokka 00:26 rullet vi inn foran Jordal Amfi. Da hadde vi tilbakelagt drøye 24 mil, men det tok over 8 timer å nå fra A til Å tilbake til A igjen. Kvikke hoderegnere har da funnet det ut alt – vi hadde vært på Hamar.

Det var ingen godfølelse i bussen, årets første poengtap var en realitet, og det skulle selvfølgelig være mot Storhamar.

Vålerenga regelrett overkjørte Storhamar, og det så ut til å gå mot en seier 0-1 til full tid. Men så, i spill 6 mot 5 uten keeper fikk en av Storhamars spillere stå udekt et par meter inn i Vålerengas sone i midten, han fikk selvfølgelig pucken, og selvfølgelig satte han den kontant i garnet.

Med 11,3 sekunder igjen på klokka.

1-1. Surt.

Vi hadde, som skrevet over, virkelig kjørt over Storhamar på alle måter. Men de holdt seg inne i kampen, det vil si – målvakten deres gjorde det. Han var i det helt umulige hjørnet. Mot en normal målvakt hadde vi vunnet 7-0, men han luringen her tok alt bortsett fra Casper Evensens mål, der kom han til kort.

Og da blir veien hjem enden på en lang dags ferd mot natt. Veldig lang.

Vi stod i sørpe til knærne

Men det startet på nesten best mulig vis. Regnet og tåka hang som en dame du ikke blir kvitt over hovedstaden, men ishockey anno 2021 er i det store og hele ikke en utendørsidrett andre steder enn i Kirkenes. Der har de som kjent naturis hele året.

Spøk til side, ishockey er en helårsidrett inne. De fleste haller er kalde, men de har vegger og tak, noe om er kjærkommet når det regner oppover og tanta Olga blåser bortover landeveien.

Jeg vokste opp før Grünerhallen stod klar. Da spilte vi ofte seint på kvelden i lyset fra neonskiltene der på den kunstfrosne isflaten. Det var ikke alltid like varmt for å si det mildt. Innimellom stod vi i sørpe til knærne, og andre ganger frøs vi fast i isen eller kjempet mot en gjennomtrengende nordavind uten hell.

Bitter og sint

Men denne dagen skulle handle om kampen mot Storhamar. Siloen på Hamar er en tricky bortearena å få med seg poeng fra. Jeg har vært der mange ganger med A-laget og dratt hjem bitter og sint.

Tap styrker ikke sjelen akkurat. Og det er ikke noe mindre tricky for U20, det er som skrevet en vanskelig kamp. Og Storhamar skulle være jevngode med oss, men det var de altså ikke denne bløte og kalde oktoberdagen og -kvelden.

En bortekamp med buss følger stort sett faste rammer. Eneste forskjellen er stort sett hvor mye mat man har med seg eller blir servert ute i provinsen. Dette har vært gjort siden ishockeytidenes morgen, og det er lite å faktisk kunne endre på, der må man til stor grad følge det mønsteret man har. Uansett U20 eller A-lag.

Det er gjerne oppmøte 30-45 minutter før bussavgang for å pakke utstyr og stæsj. Noen kommer enda tidligere, men det som er gjengs er at de alle har sine rutiner, uansett om man er spiller, trener eller materialforvalter.

Selv jeg har også fått meg en aldri så liten rutine. Jeg kommer i god tid før oppmøtetid og snakker litt med trenerne om kampen som ligger foran. Det er nødvendig å ta det tidlig, tidlig fordi trenerne også går inn i «bobla». I «bobla» er de for det meste alene og planlegger kampen.

En stor forbanna silo

Altså kampen har vært planlagt lenge, men det blir alltid endringer, spillere ut eller inn for eksempel. Skader eller utlån. Spillerlogistikken i U20 er en evig sjonglering mellom rene U20-spillere, U18-spillere som er faste på U20, U18-spillere som ikke er faste, og spillere som er med A-laget.

Men vi kom oss altså av gårde fra Jordal. Hamar neste!

I min bok er denne konstruksjonen navngitt «Nordlyshallen», bygget til OL i 1994 som kunstløpsarena i en stor forbanna silo. Når du ser den utenfra ser den helt rund ut, og så ligger den i Kornsiloveien. Kan de ikke kalle den fjøset da, det er en gigantisk, forvokst, ond silo. Det offisielle navnet på siloen er nå CC Amfi.

Den er ond fordi det er så mye Vålerenga-smerte som ligger igjen i den hallen. U20 hadde på tross av det en meget god opplevelse derfra, det var der man vant sitt forrige NM-gull.

Men det er langt mellom de gode opplevelsene der. Man kan godt kverulere over at en kamp er god hvis den er jevn, sjanserik og velspilt. Men det holder bare så langt om man er patriot og taper, når man har et stort bankende hjerte for det ene laget.

Jeg pleier å si at andre klubber har supportere, Vålerenga har patrioter.

Jovial stemning og godt humør

Uansett, bussen ga seg i kast med E6 nordover og begynte å sluke mil. Trafikken var moderat, kanskje på grunn av årets første snø den foregående natten. Det gikk smuuud i hvert fall. Det er ikke så mye å melde om turen oppover egentlig.

Litt spenning i hverdagen da busser og lastebiler ble vinket inn på en vektstasjon og sjåføren trodde det var beltekontroll. Da ble det litt liv i leiren. Resten av turen forløp uten mer dramatikk.

Jovial stemning og godt humør. God atmosfære. Bussen ankom siloen, rygget på plass og småstive kropper strakk seg og fant veien ut og bagene sine.

Siloen ble inntatt og ikke lenge etter hadde en gjeng samlet seg for å leke litt med ball. Spillermøte ble avholdt i garderoben, og litt mer dødtid drept med å justere på utstyr og køller. Så var ventetida over, oppstilling og utmarsj. Let the game begin!

Ikke hysterisk av lykke

Kampen har jeg nevnt nok om. Den er nå død og begravet på glemselens søppeldynge.

Idet siste straffe er tatt og poengtap et faktum, begynner det som denne kvelden vil være en lang vei hjem. Først vrenge av seg og pakke utstyr, så nedjogging, så dusj og skift. Samme rutine som ved seier, bare at nå henger hodene. Det er lavmælt snakking, nesten mumling.

Simon og jeg tar plass i bussen. Simon er ikke hysterisk av lykke, for å si det på en annen måte. Jeg skal ikke gjengi samtalen utover at for Hamar-folket er å slå Vålerenga synonymt med å vinne Stanley Cup, kommer det fra Simon. Det kjenner jeg fra før ja.

Når alt er pakket inn under bussen og vi bare venter på de siste etternølerne som plyndrer den lokale Rema-sjappa, letter det noe. Stemningen altså, ikke været. Nå striregner det.

Det er lov å være sliten

Antatt sistemann stiger om bord:

Lagleder Ingunn: - Kan du telle over? Vi skal være 20.

Materialforvalter Ellen: - Nei, 21.

Ingunn: - Nei 20, Larsen kjører selv.

(spilleren teller…)

Spilleren: - Vi er 19.

Coach Simon: - Er du sikker? Noen som savner noen?

(stillhet)

Simon: - Tell én gang til…

Spilleren: - Vi er 20, jeg glemte å telle meg selv.

…

Det er lov å være sliten, klokka er passert 22:45. Og så faller bussen til ro mens den sakte fjerner seg fra siloen. Faktisk er det nesten helt tyst bakover, det er på de tre fremste radene det er litt liv. Trenerne Simon og «Ricky», lagleder Ingunn, materialforvalterne Ellen og «Mokka», og en småsliten Enersen som lengter etter bingen har samtaler.

Ikke om kampen, den er bygones. Og bussen spiser mil. Siste verdifulle samtale handler om hvem som er best på å «døgne». Noen er bråkjekke i starten av samtalen, men når det komme til stykket, må vedkommende finne seg til rette litt nede på tabellen.

Brudd i rutinen: Ingunn og «Finken» har fått ordnet skyss hjem fra Olavsgård. Bussen våkner så smått til liv, og etter avlevering durer den videre ned mot Oslo og Jordal. Null problem, snart er alle hjemme. Gjøken er 00:26 når vi kjører inn foran den nye flotte arenaen, og det er bare å få utstyr inn og komme seg hjem.

Det ble en lang vei hjem, men takk for turen!

God natt Vålerenga. Hvor hen du er…

LES OGSÅ:

• Veien til A-laget på Vålerenga ishockey. Del 1
• Vålerenga u20: Verken sol, regn, vind eller storm stopper oss. Vi trener like fullt. Del 2
• – Det er en myte at Vålerenga ikke bryr seg om rekruttene sine. Del 3
• Endelig seriestart. Enorm prestisje i U20-oppgjørene mellom Vålerenga og Manglerud. Begge lag vil vinne. Del 4
• Å knekke Stavanger i to strake kamper i oljetanken er mer enn en liten bragd. Del 5

Neste episode av Veien til A-laget følger om en uke....