Strom Mørch-Karlstad sperrer for keepers utsyn.
Foto: Atle Enersen
Vi knuste Storhamar-kvad
I et lite anfall av innbilte poetiske kvaliteter snekret jeg sammen dette lille verket et par timer etter at Storhamar ble slått sønder og sammen 24. november. Det bør leses høyt for deg selv eller flere og med en viss overbærenhet, da rytmen ikke sitter helt uten å dra litt på utvalgte vokaler. Og kanskje er det ikke et fullverdig rim her og der, men jeg håper det smaker.
Det var en hustrig aften i november
faktisk nesten inn i desember
at bønda fra Hamar skulle komme til Jordal Amfi
å lære seg å gråte tapstårer deri
i den nye, flotte hallen gleden for dem blir semmer.
Det var en fyr som het coach Simon Stolt Wang, og når han åpnet munnen sa det ofte pang
for lettsindige unge gutter trenger råd og veiledning gang på gang
og da er Don Simon på pletten, sammen med «Ricky» den evigunge spretten
for alt må fungere
skal ikke Storhamar triumfere
å nei ikke denne gang.
Men Vålerengas utvalgte menn
hadde ikke nervene i spenn
for hva skulle man egentlig frykte
fra et lag med et litt frynsete rykte
ja de frykter endog det trykte.
Og kampen den bølget og buktet
helt til Casper han Hamar tuktet
med en finte så fin og gild
keeper’n så etterpå ut som en halvdruknet sild
mens publikum fikk øynene fuktet.
Og Hamar forsøkte å lure
Knutsen i Vålerenga-buret
men hverken straffe eller finter virket
og backene jobbet så det i ledd og lemmer knirket
men håpe på seier 1-0 var det ingen som turte.
Og forwardene jobbet som piskede skinn
her skulle faen meg ikke en bonde slippe inn
og bøndene rev og slet i Vålerengas staute karer
som heller spilte hockey enn å frekventere byens barer
for sånn blir man ikke med Vålerenga inn.
For i Vålerengas kultur finnes et sagn
om at den i malinga i vegga lå en gang
men når Raymond det gamle amfiet rev
og derved ishockey-historie skrev
ble lagene sjokkerte gang på gang.
Og nei det var ikke motstanderne først og fremst
som pisken fikk smake tyngst og lengst
det var A-laget som mest trengte støtte
da det ikke var strake veien til bøtte
selv om i det fjerne den lyste lengst
Og kampen den ebbet sakte ut
og til slutt blåste Jern-Henry ut sitt tut
og de en gang så staute fra Mjøsa sør
ble jammen meg sendt på dør
ja i høstnatten poengløse de forsvant ut.
Men Vålerengas harde menn
skulle snart ta fatt på veien hjem
for det hadde vært en god dag på jobb
og kaptein Larsens menn er ei noen snobb
han brakte laget hele veien frem.
Hysteriske 1-0 skulle det til slutt stå på tavla
se der, gode menn hadde Don Simon og «Ricky» avla
for det fikk en brå slutt
og det ble ingen trudelutt
bare hjem i sedvanlig skam.
Og for Sankt Hallvards menn ble den korte veien hjem
en triumfferd, den ikke glem
og det viser seg så
at et mål det får gå
og vi takker så ydmykt for en sånn storeslem.
Og det kjære leser, var alt for i aften.
God natt, Vålerenga. Sov godt i natt…
LES OGSÅ:
Neste episode av Veien til A-laget følger snart.
