Mest lest
Her kan du melde deg på VårtOslo sitt nyhetsbrev.
Vennligst fyllt ut skjemaet på denne siden for å motta gratis nyhetsbrev fra oss.
DEBATT
Blant alle tekstene vi ble pålagt å lese i skoletida, med ord som bare sklei ut som om hjernen var teflonbelagt, så var det én fortelling som brant seg fast i minnet - «Att døda ett barn» av Stig Dagerman.
Den uventede og fantastiske historieoppbyggingen, hvor den rosenrøde landsbyidyllen smadres allerede i første avsnitt av at vi får vite hva som kommer til å hende: «Det er den lykkelige morgenen til en vond dag, for i dag skal et barn i den tredje landsbyen drepes av en lykkelig mann.»
Dagen før bystyret i Oslo skal behandle Bane NORs planforslag for jernbaneutbygging i Brynsbakken, leser jeg uttalelser fra politikere fra byrådspartiene som får meg til på ny å tenke på Dagermans novelle, over femti år etter.
Som beboer og aktivist i Gamle Oslo de siste månedene har jeg sammen med andre representanter for lokalmiljøet opplevd en historie som med åpenbare paralleller kan kalles «Att döda ett samhälle». Innledningen har ligget klar en stund:
«Det er en tung dag og sola står skrått over Ekebergskrenten. Snart skal klokkene i Vålerenga kirke ringe, for det er søndag. Mellom et par jernbanespor har to nyinnflyttede funnet en trang sti som de aldri har gått før, og i husene langs Schweigaardsgate og Opplandsgata på Vålerenga og i Kværnerbyen blinker det i vindusrutene. I en husrekke med gamle trehus fra 1800-tallet i Enebakkveien er de våkne og sjekker smarttelefonen og lager frokost. Det er den lykkelige morgenen til en vond dag, for denne dagen skal et samfunn drepes av et sjølfornøyd byråd».
Så stanser den lyriske åre, jeg er tross alt ikke noen skjønnlitterær forfatter, og jeg er så forbanna at det får holde med stikkord for å gi dere historien som ender tragisk for Vålerenga, Hylla og Kværnerbyens 10.000 innbyggere.
Etter at Bane NOR har manipulert og direkte forfalsket informasjon til bystyret, etter at plan- og bygningsetaten har sviktet totalt i sin rolle som byutvikler og etter at byråd for byutviklings eneste bekymring var å bevare en forekomst av krattsoleie, så er et vedtak fra bystyreflertallet om å godkjenne Bane NORs skandaløse planforslag ensbetydende med å overkjøre lokalsamfunnet og regelrett å drite i befolkningen (vi på østkanten snakker sånn).
Et av de få tiltakene som fikk full tilslutning i byutviklingsutvalget var å ruste opp fotgjengerundergangen ved Harald Hardrådes plass, en perle av et østkantmonument Bane NOR tar ansvar for. Men undergangen ligger ti minutter unna Brynsbakken og har ingenting med framkommelighet for beboerne i vårt område å gjøre.
De politikerne som stemmer for Bane NORs reguleringsplan, gjør det til tross for at de har fått klar og tydelig beskjed. Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør:
Jeg blir kvalm av politikere som etter dette sier at de har forståelse for at konsekvensene for lokalbefolkningen er store og at de har tatt alle innspill på alvor, når du ser den svartelista vi har samlet her og som dokumentere det motsatte. MDG-politikeren sier til og med at «vi har ingen garanti for at en utsettelse vil kunne resultere i et bedre prosjekt». Er det rart vi får politikerforakt og politisk apati?
Det er til å grine av, men på østkanten knytter vi heller nevene enn å sette oss ned for å grine. Og vi noterer oss hvem som stemmer hva i bystyret 24. mars, slik at de som ved neste kommunevalg ikke vil bytte parti, i hvert fall skal få vite hvem de kan stryke av kandidatene som skal ivareta deres interesser og sørge for best mulige levekår for oss i bydel Gamle Oslo. Jeg avslutter som Dagerman: «Men så ubarmhjertig er livet mot den som har drept et barn, at alt etterpå er for sent.»