Lilith (30): — Ikke alle har privilegiet at familien støtter deg når du kommer ut som trans

Det regner i byen vår igjen. Små, men hyppige dråper skylles inn over hustakene. I øvre del av Schweigaards gate renner det nedover asfalten og det danner seg små dammer langs fortauskantene.

Det traskes og plaskes over fortauet i det trafikklampa lyser grønt lys. Lilith Christine Nepstad Staalesen (30) står allerede plassert foran inngangen til sin egen bygård. På kroppen har hun en en søt, lang regnfrakk i knæsj rød farge.

• Les også: Mathilde (36) er trans og elsker Oslo som en inkluderende by:— Men også her opplever vi vold på grunn av hvem vi er

— Med en gang jeg ble voksen tok jeg avstand

Den store, røde paraplyen er utslått og balanserer rett bak hodet, som er dekket av en burgunderrød fløyelsflosshatt. De lange bena fremheves av et par høyhælte, elegante støvletter.

— Selv fikk jeg aldri noen god opplæring i hva grenser, samtykke, seksualitet eller identitet egentlig var for noe. Jeg hadde aldri noen gode samtaler med hverken noen i familien eller folk som jobbet på skolen om dette, sier hun.

Vi beveger oss nedover den langstrakte og traffikerte gaten i det duskende regnværet. Lilith forteller om oppveksten på Sørlandet. Om hvordan det var å være barn og ungdom i selveste «Bibelbeltet», og hvordan de religiøse og konservative holdningene preget familien hennes.

— Religionen var en veldig sterk del av mamma. Hun var veldig troende, og det samme var også stefaren min. Han hadde dessverre også et alkoholproblem og var ikke akkurat noen farsfigur for meg, sier hun.

Klosterenga park er dekket med våte blader og smådammer i grusen. Lilith går med bestemte, lange skritt mens hun forteller.

— Resten av familien min var også veldig religiøse. Selv ble jeg tvunget til å bli med på søndagsmøter i bedehuset helt frem til jeg ble voksen nok til å si nei. Da tok jeg ordentlig avstand fra alt sammen.

— De "tolererte" meg, men elsket meg aldri

Lilith kommer med en anekdote for å illustrere hvor konservative folk i hjembygda hennes faktisk var.

— Det var noen som forsøkte å åpne en pub der en gang. De ville lage mikrobryggeri og servere. Da engasjerte lokalbefolkningen seg så godt de kunne for å stanse dem. De gravde blant annet frem en eldgammel lov som sa at man ikke kunne servere øl dersom man var mindre enn 100 meter fra hvor man brygget det.

— Jeg vet ikke om de vant gjennom med det til slutt, men det ble veldig mye styr. Vi hadde bare ett sted med alkoholservering fra før, og det var kinarestauranten. Der satt alkoholikerne som regel og drakk. Det sier litt om stedet, sier hun og smiler litt oppgitt.

Det var ikke bare alkoholen som var særlig uglesett i miljøet Lilith vokste opp i. Da hun selv kom ut som trans i en alder av 21, reagerte familien svært negativt.

— De holdt meg på avstand og aksepterte meg ikke som den jeg var. Jeg fikk beskjed om å «tone det ned» og «trekke det tilbake». Familien min ba meg også la være å være meg selv i nærheten av moren min. I sin kristne tro «tolererte» de meg, men jeg følte aldri at de elsket meg. Etter hvert sluttet jeg bare å være med dem, forteller hun.

• Les også: Johannes (38): — Etter korona skal jeg ta med meg strikketøyet og sette meg på en kafé og være en mann med skjegg som strikker. Dét gleder jeg meg til

— Jeg prøvde å være det som forventes av meg

Da stefaren til Lilith fikk seg jobb forskjellige steder i landet, flyttet familien på seg. På et tidspunkt bodde de et par år på Majorstua i Oslo. Da gikk Lilith på Marienlyst skole. Selv klarer hun ikke å huske så mye fra disse årene.

— Jeg husker skoleturer ned til Slottsparken og at vi lekte. Men ellers er det litt vanskelig å huske noe særlig fra den perioden. Det kjennes ut som veldig lenge siden, sier hun og forteller at bevisstheten om kjønn og identitet ikke kom ordentlig på plass før i voksen alder.

— Jeg følte vel aldri at jeg passet inn, men jeg visste ikke helt hva man kunne identifisere seg med. Det var det ingen som snakket med meg om eller gav meg noe begrep om.

— Jeg husker at jeg på et tidspunkt begynte å overkompenserte for det jeg følte på ved å overdrive en slags macho-stil. Både i klesstil, væremåte og til og med også talemåte. Jeg tok etter de jeg så opp til, de jeg tenkte man burde strebe etter å ligne på. Jeg forsøkte på en måte å være det jeg tenkte var det ideelle å være som mann, uten at det var noe som egentlig passet meg, forteller hun.

• Les også: Ingrid (47) vokste opp i Smiths Venner: — Redselen for andres reaksjoner var kanskje den største hemningen min

— Folkehøyskolen var noe helt eget

Men da små drypp av det å være trans dukket opp i filmer eller på TV, tok Lilith det sterkt til seg.

— Det var som regel bare veldig negative representasjoner av trans, hvis det i det hele tatt var noe. Men det satte seg ordentlig i meg. Jeg husker for eksempel en av filmene jeg var veldig glad i, Little Nicky. Der var det en dame som var trans eller drag.

— Hun ble det gjort skikkelig narr av i filmen. Allikevel var det noe veldig interessant og fint med det. Men det tok ganske lang tid før jeg fant ut at det faktisk var noe som også gjaldt meg, forteller hun.

Årene gikk. Stefaren til Lilith gikk bort og familien ble nødt til å flytte. Da tiden kom for Lilith til å forlate redet, bestemte hun seg for å dra på folkehøyskole. Et valg hun mener var svært avgjørende for identiteten.

Det var noe helt eget å oppleve. Her var det folk som var åpne, tolerante, folk som ikke diskriminerte deg. Samtidig var det en del mennesker der som hadde opplevd en del skit, og de voksne var skikkelige folk, sier hun.

— Jeg lærte meg i tillegg å bli mer selvstendig. Enten det var å vaske klær, lage mat, betale regninger og vaske huset. Ja, rett og slett mye av dette man må kunne som voksen. Det var også en sosial opplevelse. Vi bodde sammen og dro på turer sammen. Selv gikk jeg på dykking og friluftsliv-linje, så vi var mye ute på tur. Vi fant på mye sprell, sier hun og smiler og ler litt.

• Les også: Noah (24): — Jeg er ikke en ideologi eller filosofi. Jeg ser meg selv som ikke-binær, altså verken kvinne eller mann

— Jeg lærte å ta vare på meg selv

Ifølge Lilith var alt dette med på å bidra til at hun fant mer ut av viktige sider ved seg selv.

— Jeg lærte meg å klare meg, og det gjorde på en måte at det våknet noe annet i meg. Så fortsatte det bare den veien. Det var da jeg ble mer aktiv i det skeive miljøet, forteller hun.

Året etter folkehøyskolen flyttet Lilith tilbake Sørlandet. Etter en del arbeid og sparing, klarte hun å kjøpte sin egen leilighet. Med et helt frirom til rådighet, økte følelsen av selvstendighet. Med det kom også et ønske om å utforske sin egen kjønnsidentitet.

— Det å bo for meg selv var veldig viktig. Jeg kunne jo ikke gå i kjole mens jeg bodde hos mamma. Men det var samtidig dritskummelt. Jeg husker at jeg på den tiden hyperfeminiserte meg selv veldig, jeg brukte mye sminke og slikt for å overkompensere for at jeg ikke hadde den kroppsbalansen jeg hadde lyst til å ha, forteller Lilith.

— Det var skummelt å gå ute og jeg var skitredd for å miste jobben min. På den tiden jobbet jeg på en Rimi-butikk. Da den ble lagt ned var jeg heldig og fikk jobb på en pub. Der var stort sett stamkundene greie, jeg følte at jeg kunne være meg selv. Men det var selvsagt noen som ikke likte meg.

— Det der skal ikke skje i mitt hus

Lilith bestemte seg for å ta samtalen med familien. Da hun kom ut som trans til moren sin, kom svaret som et hardt slag i magen.

— «Det der skal hvert fall ikke skje i mitt hus». Hun sa at hun ikke syntes noe om det. Dét var svaret jeg fikk. Resten av familien støttet meg heller ikke. De ville at jeg skulle «tone det ned» og «trekke det tilbake».

Lilith ser tankefullt fremfor seg. På et tidspunkt forsøkte hun å spille på lag med familien. Etter hvert ble det derimot uutholdelig.

— Jeg gav dem mange sjanser. Til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg husker at de nektet å feire Pride og tviholdt på gamle tradisjoner jeg ikke følte meg bekvem med. Så eksploderte det. Jeg husker ikke nå hva det var, men det skjedde noe som gjorde at det kokte over for meg. Det var et par dager før julaften. Jeg gikk derfra og slengte døra igjen bak meg. Siden har jeg ikke sett meg tilbake, forteller hun.

— Familie er et privilegium

Selv mener hun det er viktig at man ikke tar for gitt den kjærligheten og støtten mange har fra egen familie.

— Mange er født med det privilegiet at familien støtter dem. Det var jeg også en periode. Men etter hvert forsto jeg at det privilegiet kom med noen krav som jeg ikke kunne gå med på. Da ville jeg ikke ha det privilegiet lenger. Etter det ble det viktigere for meg å satse på meg selv og klare meg selv.

Hvor henter du energien fra, til å klare deg i hverdagen uten støttepersoner i familien?

Lilith tenker seg om. Det danner seg en liten fure i pannen hennes.

— Jeg vet ikke helt… Jeg antar at jeg på en måte bare gjør det på trass. At det blir litt sånn «fuck it, jeg skal ikke være nødt til å lene meg på andre for å klare meg». Samtidig er det akkurat dét som ofte kan stå i veien for at jeg klarer å nærme meg andre mennesker. Det er tøft å stå i slike ting alene, men på den annen side kan jeg også si med stolthet at jeg faktisk har klart mange ting på egenhånd. At jeg ikke har trengt disse privilegiene, sier hun.

Tapte nær en halv million kroner i erstatning

Parallelt med at Lilith flyttet for seg selv, havnet hun og arbeidsgiveren i en rettssak. Regningene fra boliglånet og andre utgifter hadde begynt å hope seg opp og Lilith trengte mer penger. Da fikk hun idéen om å skaffe seg en bi-inntekt som sexarbeider.

— Jeg hadde allerede drevet litt med nett-porno, så jeg var på en måte litt vant til det. Men det var selvfølgelig også skummelt. Jeg visste jo godt at det ikke var et yrke hvor du lett kunne skaffe deg hjelp dersom det skjedde noe på jobb, sier hun.

På denne tiden jobbet Lilith i en pub i Kristiansand. Etter en stund fant arbeidsgiveren hennes ut om sidejobben som sexarbeider. Lilith ble presset til å si opp.

— Det var jo ikke greit i det hele tatt. Jeg husker at jeg det samme året dro inn til Oslo for å feire Pride. Der kom jeg i kontakt med organisasjonen PION (Sexarbeidernes Interesseorganisasjon). Jeg forklarte situasjonen min for dem, og de bestemte seg for å hjelpe meg. Jeg fikk en advokat via Fellesforbundet og saken ble deretter tatt opp i Tingretten. Det hele endte med at puben i Kristiansand måtte betale nærmere en halv million kroner i erstatning. Selv fikk jeg en erstatning på 250 000 kroner. Akkurat dét er jeg veldig glad for, sier hun og smiler.

"Vær syk nok, men ikke for syk"

Lilith knyttet tettere bånd med organisasjonen PION. Etter en stund tilbød de henne jobb i organisasjonen. Til slutt var det bare leiligheten hennes som holdt henne igjen på Sørlandet.

— Det skeive miljøet på Sørlandet var ikke stort, og på en måte var også de ganske konservative. Vi hadde ingen ordentlige fester eller sammenkomster hvor man virkelig kunne slå ut håret. Det var kanskje 4-5 stykker som danset eller satt og pratet, men jeg trengte et større miljø, sier hun.

Lilith hadde også satt i gang utredningen hos Rikshospitalet. En utredningen som til tider satte sitt preg på henne.

— Jeg husker ikke hvor mange timer jeg hadde med Rikshospitalet før jeg fikk diagnosen, men jeg husker hvor vanskelig det var å være så redd for hvordan de tolket deg.

— På den ene siden skal man liksom opptre så lite plaget som mulig, fordi Rikshospitalet lett kan avfeie deg dersom de mener at du sliter for mye av andre psykiske plager, sier Lilith.

— Samtidig skal man også være «plaget nok» til at man faktisk har behov for behandling. Det var veldig utmattende, sier hun og forteller at hun på et tidspunkt i behandlingen opplevde at en svært viktig operasjon ble utsatt i alt for lang tid.

• Les også: Da Arthur var 17 spurte moren: «Ønsker du å bli en gutt?»

— Vi kan ikke operere deg

Rett før hun skulle inn på operasjonsstuen, med smertestillende tabletter allerede susende gjennom blodårene, avbrøt legene operasjonen.

— Jeg ble spurt om jeg hadde tatt noen narkotiske stoffer i det siste. Operasjonen var veldig viktig for meg, så jeg svarte så fullstendig ærlig som jeg kunne. Jeg sa at ja, for flere uker siden, kanskje en måned eller mer, hadde jeg fått i meg noen mindre doser mild rus på en fest. Dét var alt.

Operasjonen ble stanset. Lilith måtte deretter vente i hele seks måneder før hun fikk tatt operasjonen. Da hadde hun allerede stått på venteliste i lang tid.

— De begrunnet også utsettelsen med at jeg hadde en forhøyet hiv-risiko, fordi jeg jobbet som sexarbeider. Men som sexarbeider er man faktisk mindre utsatt, da vi generelt er mye mer påpasselige enn majoritetsbefolkningen på å bruke prevensjon. Dette fikk jeg også bekreftet med uttalelser og støtte fra både organisasjonen HivNorge, Anne Karin Kolstad og Nadheim-senteret under Kirkens bymisjon.

— Begrunnelsene deres var merkelige. Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke bare kunne ta en tisse-prøve dagen etter for å bekrefte at det ikke var noe igjen av narkotikaen i blodet mitt. Det samme gjelder en hiv-test. Det tar ikke et halvt år å gjøre noe sånt. Det viser bare hvordan de som jobber på Rikshospitalet forholder seg til oss som går gjennom denne typen behandling, sier hun.

• Les også: Anne Berit (49) flyttet til Oslo for å finne likesinnede: — Vi må snakke mer om hvordan det er å være voksen forelder og trans

— Penger er smittevern

I jobben som feltarbeider i PION engasjerer Lilith seg også særlig for transpersoner som jobber som sexarbeidere.

— Jobben min er på en måte å fungere som et salgs bindeledd mellom sexarbeiderne og de som sitter på kunnskaper og tjenester som kan hjelpe dem. Dessverre er det fortsatt sånn at mange opplever vanskeligheter i jobben som sexarbeider, sier hun og forteller at koronapandemien ikke har gjort situasjonen enklere.

— Mange har fått dårligere råd, og med det mister man også muligheten til å si nei til dårlige kunder. Selv har jeg den tryggheten at jeg ikke er avhengig av sexarbeid for å klare meg, men det er mange som ikke har det sånn. Du kan for eksempel starte måneden og ikke vite hvor mye du kommer til å få solgt, sier Lilith.

— Hvis dette er primær-inntekten din, er du kanskje ikke en posisjon til å si nei til de første kundene du får, uansett hvor dårlige de er. Dette kan potensielt være farlig, sier hun og forteller at PION forsøkte å få gjennomslag for at sexarbeidere og andre gate-arbeidere som oppholder seg i Norge under korona også fortjener en støtte til å holde seg friske og trygge, forklarer hun.

— Penger er smittevern, og sexarbeidere og andre gate-arbeidere fortjener også smittevern mot korona. Uavhengig av hvordan de oppholder seg i landet og hvorfor de er her, fortjener de også muligheter til å holde seg trygge og smittefrie. Slikt krever økonomiske subsidier. Men dette fikk vi dessverre ikke gjennomslag for, forteller hun.

— I praksis er vi fortsatt kriminelle

Lilith forsøker også å gjøre det hun kan for at sexarbeidere kan få lov til å gjøre jobben sin på en ordentlig måte. Derfor har hun også holdt foredrag om hvordan man kan betale skatt som sexarbeider.

— Ja, hvordan funker det egentlig?

— Det er det ingen som vet! Lilith ler høyt og kaster hodet bakover.

Skattebetaling som sex-arbeider er nemlig ganske så problematisk, ettersom den ene parten i «handelen» er kriminalisert.

— Kort fortalt så har jeg ikke muligheten til å redegjøre for hvor inntektene mine kommer fra. Dette gjør at jeg i realiteten ikke kan føre et ordentlig regnskap, sier Lilith.

— Det er jo ikke ulovlig å selge sex i Norge, men det er ulovlig å kjøpe det. Personer som gjør noe kriminelt har samtidig lov til å la være å selvinkriminere seg. Dermed kan jeg ikke redegjøre for hvem jeg har fått pengene fra, og regnskapet mitt blir ufullstendig, forklarer hun.

Selv betaler hun likevel skatt for alle inntektene hun får gjennom sex-salg.

— Man kan føre opp inntektene sine under «Annen inntekt» i skattemeldingen, men dersom man bikker hundre til to hundre tusen, begynner Skatteetaten å lure.

— Dét er ikke noe de liker. Derfor er det ikke lagt til rette for at vi kan behandle yrket vårt som noe annet enn kriminelt, sier hun og forteller at diskusjonene fortsatt pågår om hvorvidt sexarbeidere allikevel skal betale skatt av inntekten eller ikke, sier Lilith.

Faller mellom to stoler

— Skatteetaten og Skatteklagenemnda er uenig, men Skatteetaten har sagt at de vil vi skal betale skatt. Derfor gjør jeg det, selv om jeg ikke kan gjøre det ordentlig. Det er også uklart hvorvidt vi skal betale moms for de tjenestene vi tilbyr, men jeg gjør det også.

Dermed forsvinner tjuefem prosent av inntektene, samt en god sum skatteprosent av Liliths penger til staten. Selv mener hun hovedgrunnen til at mange ikke velger å gjøre som henne, skyldes problemene Hallikparagrafen skaper for sexarbeiderne.

— Dersom du skal betale skatt er du nødt til å opprette et eget foretak og registrere det. Men hallikparagrafen gjør at alle som «legger til rette for» folk som jobber med sexarbeid kriminaliseres.

— Det betyr for eksempel at huseiere kan dømmes for å leie ut leiligheter til sexarbeidere, og alle andre som assosieres eller står i forbindelse med dem risikerer å bli dømt. Dette er det ikke mange som har råd til å risikere. Særlig ikke de som har sexarbeid som hovedinntekt, sier Lilith.

— For mange kan det også være farlig å registrere seg, ettersom kriminelle og pågående kunder ofte bruker offentlig tilgjengelig informasjon til å trakassere sex-arbeidere. Denne paragrafen bidrar derfor til at mange ikke er i stand til å behandle dette som et ordentlig yrke som man dertil kan betale skatt av, forteller hun.

Har ingen blind tro på loven alene

Lilith mener også at politiet har en jobb å gjøre når det gjelder hva slags holdninger de har til sexarbeidere generelt. Dette mener hun også gjelder holdningene overfor transpersoner.

— Økte kunnskaper blant befolkningen om trans er én ting, men jeg kunne også ønske vi hadde et strafferettslig system som fungerte bedre. Har man en del privilegier fra før, så er en straff bare som et lite klapp på hånda. Dersom man mangler disse privilegiene, kjennes straffen mye hardere. Å straffe med bøter funker ikke på de som har mye makt og penger. Dét tenker jeg vi må gjøre noe med, sier hun.

Fra januar i år har kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet hatt strafferettslig diskrimineringsvern.

Lilith er derimot skeptisk til at loven alene kan sørge for at transpersoner blir tatt på alvor og behandlet på en ordentlig måte.

— Det hele avhenger av hva slags praksis man får når det gjelder bruken av denne loven, hva den neste rettssaken blir og hva avgjørelsen blir der. Politiet har et holdningsarbeid å gjøre, og så lenge det ikke gjøres noe med, tror jeg ikke man bare kan lene seg på at vi i teorien også skal omfattes av denne loven, sier hun.

— Vi er noen ihuga Jesus-folk hele gjengen

Til tross for at Lilith idag er langt unna å identifisere seg som kristen, mener hun samtidig at hun på sett og vis står nærmere Jesus enn det familien eller folk fra hjembygda hennes gjør.

—Folk jeg omringer meg med, hvis jeg tenker over det, er på en måte mye mer ihuga Jesus-folk enn det familien min er. Vi er jo supersosialister hele gjengen, sier hun og ler.

Lilith snurrer med paraplyen sin. De små dråpene treffer henne litt i ansiktet. Dersom Jesus var fremstilt som en hardbarka antifascist, mener hun hun selv kanskje hadde hatt litt større interesse for kristendommen.

— Noe av det jeg misliker med den kristendommen jeg vokste opp med er den store hangen til underkastelse. At man ikke har kontroll over ting selv, at det er styrt av Gud.

— Det syns jeg egentlig bare er en eneste stor ansvarsfraskrivelse. I dag trekkes jeg mer mot Satanisme og de verdiene som fremheves der. Der snakker man mye om det å ikke skade andre, men også det å stå opp for seg selv og hjelpe hverandre, sier hun.

— Jeg savner sex-klubbene

Vi beveger oss hjemover mot den gamle bygården til Lilith. Vel hjemme og godt innenfor døra til det lille soverommet innerst i gangen, slår vi oss ned i en enkel, sort skinnsofa. Lilith serverer varm ingefærte og rydder unna et par saker for å lage litt plass. Til tross for at hun i dag bor i et kollektiv med 5 andre voksne, forteller hun at hun gjerne skulle hatt et større nettverk rundt seg.

— Jeg har kanskje ikke vært et så sosialt menneske som jeg kanskje burde ha vært. Men her i Oslo trives jeg generelt mye bedre. Jeg klinger rett og slett bedre med folk, sier hun og forteller at det å endelig flytte til Oslo var forbundet med store forventninger.

— Jeg gledet meg sååå masse til å delta på arrangementer og fester med nye mennesker. Dessverre flyttet jeg hit akkurat i mars i fjor, bare noen få dager før hele samfunnet stengte ned, sier hun og ler.

Hvilke ting var det du gledet deg mest til å gjøre da?

— Jeg har jo vært med på fester i regi av noen sex-klubber her før, og det hadde jeg sett skikkelig frem til. Det er noe av det morsomste jeg vet, sier hun og ser fremfor seg med store øyne.

Langs veggen, høyt oppe ved taket, henger en lang, solid jerntrå. Langs tråden har Lilith hengende flere forskjellige kostymer.

Hva er det som skjer inne på sex-klubbene som er gøy?

— For det første er det nesten som et vanlig utested. Det er bar og alkoholservering av alle slag og dansegulv.

— Men i tillegg til dette, er det en helt utrolig fin og leken stemning der som du ikke finner andre steder. Ett av konseptene jeg er veldig glad i, er Everysome, sier hun.

Og forteller at det er alt annet enn lovløs stemning på de frislupne arrangementene.

— Hvis jeg vil gå naken med noen lærremmer er det helt OK

— Det er veldig strenge regler på grensesetting, og det er nettopp for at folk skal føle seg trygge til å være seg selv og ha det gøy uten å bli utsatt for noe dumt. Dette er noe av det viktigste med hele arrangementet faktisk, og noe som alle er veldig flinke på, sier Lilith.

— Dermed slipper du å føle deg utrygg, samtidig som du får muligheten til å prøve deg frem og gå videre på det du vil om det kjennes riktig. Du slipper også presset med å bli med noen hjem for så å gjøre noe du kanskje fant ut at du ikke ville allikevel, fordi alt skjer på samme sted, sier hun og beskriver et vanlig og hyggelig scenario.

— Du kan for eksempel stå og prate med noen, og så kommer det noen og spør deg om du vil kline, bli med på mørkerommet eller et av de andre rommene som er satt opp i lokalet. Da kan du si ja, og prøve det ut, eller du kan si nei. Du kan når som helst si nei til noen uten at det er et problem. Man kan også kle seg ut sånn som man vil når man er der. Hvis jeg vil gå helt naken med bare med noen lær-remmer hengende nedover kroppen, så er også det helt ok. Hvis jeg vil gå litt mer tildekket, så er det også helt greit, sier hun og smiler.

— Det er viktig å skape de gode øyeblikkene

Til tross for kjedsomheten ved den litt nedstengte hverdagen i Gamlebyen, er Lilith opptatt av å fylle dagene med andre små positive øyeblikk.

— Jeg syns det er viktig at man registrerer noe hver dag som er positivt. At man sørger for å gi seg selv de øyeblikkene og sette pris på de, sier hun.

Hvis du skulle gitt noen råd til noen som befant seg i samme situasjon som du var i da du var yngre, med få støttespillere rundt seg, hva ville du sagt?

— Jeg tenker det er viktig at man finner ut av hvilke behov man faktisk har. Klarer man det, må man gjøre sitt beste for å få de behovene dekket. Det kan være man finner en større mening i religion, men det kan også være det å ha noe å glede seg over, mener Lilith.

— Enten det er å pakke ned en kjole i sekken for å gå ut i skogen å ta den på seg, eller om det er å ta en kopp te med noen man stoler på. Det er veldig viktig å skape sånne øyeblikk. Selv har jeg alltid likt å drive med dykking, og det er noe jeg tenker at jeg vil ta opp igjen på et tidspunkt, sier hun.

— Men man må virkelig sørge for å skape disse øyeblikkene selv. Hvis du er i en situasjon som gjør det vanskelig, så tenker jeg du må gjøre det du kan for å flytte deg selv ut av den situasjonen. For mange vil det kanskje være tilnærmet umulig, men til syvende og sist er det noe man må gjøre selv. Man kan selvsagt spørre om hjelp, men man er nødt til å ta de viktige stegene, sier hun.

— Jeg vil dykke med haier!

— Har du selv noen drømmer eller håp for fremtiden?

— Jeg har veldig lyst til å eie min egen bolig igjen. Dersom jeg hadde hatt muligheten til det ville jeg også gjort mitt for å opprette et trygt sted hvor sexarbeidere og andre gatearbeidere kan få beskyttelse. Jeg ville drevet det på en måte som kun gagner arbeiderne. Det hadde vært en fin måte å gi noe tilbake til miljøet på. Ellers har jeg skikkelig lyst til å dykke i Saltstraumen!

Lilith lyser opp så villskapen fra den nordlige tidevannsstrømmen nesten synes å bevege seg i øynene hennes.

— Kan man virkelig gjøre det?

— Ja, selvsagt, men da må man ha med seg noen proffe så man vet hva man driver med da, ha ha. Ellers har jeg også lyst til å dykke i bur blant haier i Sør-Afrika. Haier er faktisk ikke så gira på menneskeblod som man tror, det er fiskeblodet de blir skikkelig gira av, sier hun og ler enda mer.

— Men ja, jeg vil reise rundt og ha fine stunder og gjøre en forskjell for miljøet der jeg kan, sier hun.

Les de andre reportasjene i serien om transpersoner i Oslo her.