Anne Berit (49) flyttet til Oslo for å finne likesinnede: — Vi må snakke mer om hvordan det er å være voksen forelder og trans

Det er en iskald, men solfylt morgen i mars på Torshov. Lukten av tint jord og råtne blader svever omkring i vårlufta. I det travle krysset ved Nordpolen skole beveger både trikker og busser seg hastig forbi. Utenfor lille Nordpolen kiosk sitter en kvinne og speider utover nærområdet sitt. En sigarett av typen Prince rød tennes. Anne Berit Lofstad (49) tar et langt drag og blåser ut en tynn, hvit luftstråle fra de rødmalte leppene sine. De lysegule hårlokkene glinser i sollyset.

— For min del bare eksploderte det egentlig. Jeg begynte å trives mer og mer i kvinneverden, og da gikk det veldig fort. Det har tydeligvis ikke gått over, så nå må jeg anse meg selv som transseksuell, sier hun og tar et nytt drag av sigaretten.

Anne Berit vokste opp i Tønsberg, men flyttet til Oslo som 37-åring. Den lille havnebyen ble rett og slett for liten.

— Jeg hadde alltid hatt en drøm om å flytte til Oslo, men fikk ikke lov av foreldrene mine. De syns Oslo var for «skummelt» og farlig - med blitzere og alt det som verre er, sier hun og ler.

— Så jeg bestemte meg for å flytte da jeg endelig fikk muligheten. Men det har ikke bestandig vært en dans på roser akkurat.

— Kalte meg for «jævla homo»

Anne Berit tar en slurk av kaffen og begynner å fortelle. Som voksen hadde hun nemlig etablert seg i Tønsberg med både hus, samboer og barn. Men da hun kom ut av skapet, ble behovet for forandringer nødvendig.

— Jeg kom først ut av skapet som homofil, og derfra gikk det egentlig veldig kort tid før jeg kom ut som trans. På denne tiden bodde vi i et hus i Revetal i Tønsberg. Det året ble det mange helgeturer alene inn til Oslo på leting etter andre likesinnede, sier hun.

Anne Berit forteller om en vanskelig oppvekst preget av få gode rollemodeller og lite støtte. En mor som ikke var særlig hyggelig og en far som tidlig flyttet fra familien for å bo i Amerika. Etter hvert fikk Anne Berit en stefar, men han jobbet på sjøen og var nesten aldri hjemme. Det var ikke så mange å lene seg på eller se opp til. På skolen var det heller ikke noe bedre.

— Jeg ble veldig mye mobbet. De kalte meg for «jævla homo». I tillegg hadde jeg briller. Selv visste jeg ikke den gangen hva «homo» sto for, men det var som om folk bare slang om seg med begrepet som et slags skjellsord for alt som var annerledes, og dermed også negativt.

«Hvis de kan, så kan jeg»

På et tidspunkt fikk hun heldigvis støtte fra psykiatrien. Der møtte hun også en som hun skulle tilbringe 11 år av sitt voksne liv med.

— Ekssamboeren mi og jeg hadde et veldig fint forhold. Vi fikk datteren vår samme året som vi forlovet oss, det gikk veldig fort det der, sier hun og ler litt.

De gule hårlokkene kastes bakover. Anne Berit tar en ny slurk av kaffen og forteller om et forhold preget av en litt utypisk rollefordeling.

— Vi hadde på en måte litt omvendte kjønnsroller. Hun var gjerne den som sto ute og mekka på bilen, mens jeg sto inne og tørka støv eller lagde mat, sier hun.

Men noe måtte fortsatt komme opp til overflaten. Da TV-serien «Jentene på Toten» gikk på TV skjedde det noe inni henne. Anne Berit ble automatisk fengslet.

— Serien åpna noe for meg. Her var det så mange damer i forskjellige livssituasjoner; menn som tidvis identifiserte seg som damer, andre som hadde kommet ut av skapet som damer. Det var noe veldig befriende ved å se dette, det gjorde at jeg tenkte 'hvis de kan, så kan jeg'.

— Veldig viktig for meg at dattera mi ble inkludert

Men veien fra å leve som mann i et heterofilt forhold til å komme ut som kvinne var ikke bare enkel. Redselen for at datteren skulle ta det ille opp var stor.

— Jeg kom først ut som homofil, og kort tid etter som trans. Familien og bekjente aksepterte meg, men jeg kjente på mange vanskelige følelser. I tillegg var det mange som responderte med «det visste jeg», som om de hadde tenkt det lenge uten at jeg hadde sagt det. Akkurat dét irriterte meg litt, som om de eide dette før meg liksom, sier hun og forteller at hun og datteren endte opp med å ha mange samtaler om hvordan ting skulle være slik at det ble best mulig for begge to.

— Hvordan er jeg, hvordan er du, hvordan er vi, var spørsmål vi diskuterte. Kan jeg bruke sminke, bruke tights, få lov til å gå med høyhælte sko, være meg selv? Jeg var veldig bekymret for hvordan hun ville forholde seg til det. Samtidig ønsket jeg sterkt å ha henne med på laget, hun er jo barnet mitt.

Sakte, men sikkert begynte eksperimenteringen med forskjellige klesstiler. Anne Berit var blant annet innom en rockeaktig og en slags androgyn stil før hun fant sitt endelige uttrykk.

— Jeg hadde veldig svarte klær i begynnelsen. Jeg prøvde meg med svart øyesminke og neglelakk og gikk en stund i stramme olabukser. Venner av dattera mi begynte å si ting som 'Å, han faren din er så kul, han er en skikkelig rocker!' sier hun og ler.

Olabuksene ble byttet ut med tights, olajakka ble etter hvert til en mykere hettejakke. Når kommentarene begynte å komme, var Anne Berit og datteren klare i talen.

— Hva så? spurte vi bare tilbake. Og så gikk det som regel bra, sier hun.

— Om du har grønn øyenskygge eller joggesko spiller ingen rolle

Til tross for den tøffe holdningen ble det allikevel nødvendig å finne seg flere likesinnede. I en alder av 37 bestemte Anne Berits seg for å flytte til hovedstaden permanent.

— Jeg hadde allerede vært her en del før jeg flytta, og hadde fått en del venner i det skeive miljøet. Så da jeg kom hit, flytta jeg inn med en jeg var forelska i, men da det ikke var gjensidig, ble jeg nødt til å finne meg noe annet. Jeg flytta inn i et skeivt kollektiv en stund før jeg fant meg mitt eget sted her oppe på Storo.

Ifølge henne selv er Storo et særdeles hyggelig sted. Den kommunale leiligheten er for henne intet unntak.

— Jeg føler meg veldig akseptert her. Folk har svært forskjellige bakgrunner, og det gjør meg ingenting. Er du narkoman, ja, så er du vel også et menneske. Jeg føler meg veldig trygg her, sier hun og smiler.

— Ikke alle opplever i like stor grad å bli akseptert for den de er. Hvorfor tror du noen sliter med å akseptere at noen har andre kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk enn normen?

— Det må være frykten for alt som er annerledes. Det gjelder jo egentlig alle, uavhengig av hva det er. Om man er litt annerledes, tror jeg det er mange som syns det er litt skummelt. Selv forholder jeg meg til folk som om de er personer. Jeg forholder meg ikke til noen fordi de har grønn øyesminke eller joggesko med kjole. Det der er detaljer. Jeg forholder meg til personen, og liker å ha øyekontakt med folk når jeg møter dem.

— Jeg kjenner mange som har mistet livet dette året

— Hva tenker du må til for at det blir større aksept for folk som er annerledes enn normen?

— Jeg tror man bare må innfinne seg med at samfunnet består av mye forskjellig, at det ikke er A4. Det er mange som ikke er komfortable i seg selv og blir nødt til å finne ut av det. Mange sliter mye med ensomhet på grunn av dette, og det kan til og med bli fatalt for noen, sier hun og forteller at året med korona også har satt sine merker på det skeive miljøet i Oslo.

— Det siste året har vært en påkjenning for mange. Jeg vet om flere som tok sitt eget liv. Selv sliter jeg også som suicidal, og det er nok mange der ute som også står i fare å bli det. Den totale nedstengningen, hvor man ikke kan gå noen steder å møte folk, den er tøff for veldig mange der ute, sier hun og ser ned i fanget.

Ifølge levekårsundersøkelsen til Barne- ungdoms- og familiedirektoratet har året med korona satt sine tydelige hindringer for LHBT+-miljøets tilgang til hjelp, både psykisk og fysisk. Som en gruppe som fra før av oftere er utsatt for hets og mobbing, kan dette få svært negative konsekvenser. Anne Berit understreker at nedstengningen av utelivet har vært særlig utfordrende for mange hun kjenner.

— Det er mange fra miljøet mitt som har mista møteplassene sine. Som sitter hjemme nå og sliter. Folk som ikke tør å gå ut på samme måte som meg, som er avhengig av disse plattformene som for eksempel utelivet kan representere. Jeg er usikker på om det var en god idé å stenge akkurat det, sier hun.

— Det handler om å gi tilbake det man aldri fikk selv

Selv er hun ikke særlig redd for å bevege seg rundt i byen.

— Jeg går inn akkurat der det passer meg og opplever stort sett at det går bra. Det eneste miljøet jeg kanskje ikke ferdes like mye i, er rockemiljøet, men det er mest fordi jeg ikke er så stor tilhenger av den type musikk, sier hun og ler.

— Flere har trukket frem Grønland som et område preget av både gode og dårlige opplevelser for skeive. Hvordan opplever du det?

— Jeg storkoser meg på Grønland. Her er det mye miks. Men jeg har også opplevd å bli seksualisert, slik jeg vet mange andre også har. Det hender man får kommentarer eller lignende, men da svarer jeg bare 'Ja, jeg er transseksuell, og hva så? Det plager ikke meg, så hvorfor skal det plage deg?' Da går det som regel bra.

— Folk må gjerne spørre meg hvordan det er å være trans, men jeg har ikke noe særlig annet svar enn at jeg er meg selv, sier hun og retter på skinnjakka.

— Hvor henter du energien fra til å svare folk på den måten, selv når de er skikkelig ufine?

— Det er vel kanskje fordi jeg ikke har opplevd så mye raushet selv, i min egen barndom. At jeg prøver å skape og gi tilbake til andre noe jeg selv gjerne skulle hatt som liten, sier hun, men innrømmer at det ikke er alle situasjoner man kan være like forsonende i.

En pølse til besvær

— Jeg skulle inn og kjøpe en pølse på kiosken i Brugata en dag, da en gjeng med unge menn der inne bestemte seg for å hetse og plage meg. De hadde sitt å si om transseksualisme, for å si det sånn. Med ett kjente jeg at jeg ikke ble så sulten. Da jeg fikk pølsa i hånda slengte jeg den rett som det var i trynet på han ene. Han ble ganske forfjamset og ble nok litt blind av både ketsjup og sennep midt i øynene! Ler hun.

— Ellers er jeg vel ikke noen slåss-kjempe. Jeg er ikke tilhenger av vold, uansett situasjon. Man burde heller sette seg ned og prate sammen, diskutere det man er uenig i. Men akkurat der ble det nødvendig å ta igjen. Man må jo ta igjen med det man kan, sier hun og humrer.

— Er det noen andre situasjoner i hverdagen du vil trekke frem, hvor det å være trans kan bli ekstra utfordrende?

— Tja, egentlig ikke for min del. Hvis jeg blir stoppa i tollen eller av politiet og må vise førerkortet, som jeg har mitt gamle navn på, så kan det hende jeg blir nødt til å forklare. Men da sier jeg bare at jeg er trans - rett som det er. Og det går greit det. Jeg har ikke bytta personnummer ennå, men det skal jeg få gjort nå snart, sier hun og legger bena i kors. En stråle av lys reflekteres fra den ene metalløredobben og ned på det lille kafébordet.

— Jeg legger ikke skjul på at jeg er transperson. Det er ikke det første jeg sier når jeg møter folk, men det er ikke noe jeg legger skjul på heller. Ja, jeg er transperson, men jeg er først og fremst kvinne. Kvinne med stor «K», sier hun og smiler.

Sa opp abonnementet på Storo treningssenter: — Hvor skal jeg skifte?

— Er det noen situasjoner hvor du tenker motsatt; at du er glad for å være nettopp trans?

— Egentlig i de fleste situasjoner. Jeg ser ikke noe problem med det, jeg syns man skal leve som den man er. Jeg går på apoteket, i matbutikken eller ser på kjoler eller undertøy på Lindex og jeg føler ikke at folk ser på meg. Jeg syns det er greit.

Allikevel er det ikke alle plasser Anne Berit føler seg hundre prosent komfortabel med å gå inn. Dette gjelder blant annet treningssentrene.

— Jeg syns det er genialt at man har begynt med unisex-toaletter nå. Et toalett er et toalett. Men på treningssentrene er jeg fortsatt usikker på hvor jeg skal gå. Jeg hadde et medlemskap på treningssenteret her på Storo, men jeg sa det opp etter en stund fordi jeg aldri fikk til å dra dit. Det blir ubehagelig når jeg ikke vet hvor jeg skal gå når jeg skal skifte, sier hun.

— Tenker du vi burde vi hatt unisex-garderober også?

— Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om unisex-garderober, men det er klart at det hadde hjulpet litt. Da hadde jeg kunne gått inn dit i stedet. Foreløpig dropper jeg heller å dra dit i det hele tatt, så jeg slipper problemet med garderobevalg. Det er jo litt synd at det er sånn.

— Vi kommer alle nakne til verden

Hun mener vi kunne vært tjent med å ha et litt mer avslappa forhold til nakenhet.

— Altså, i utgangspunktet kom vi jo nakne til verden, så nakenhet burde ikke være de skumle greiene, sier hun og forteller at nakenstranda på Huk er et favorittsted å ligge når sommertidene ankommer hovedstaden.

— Selv føler jeg ikke jeg har delene til å ligge der naken, så jeg ligger i bikini. Men det er ingen som klager på det, så jeg storkoser meg der, sier hun.

— Er det noe du kunne ønske deg fra myndighetenes side, som skulle vært gjort for å bedre situasjonen for transpersoner i samfunnet?

— Jeg syns vi har for dårlig representasjon av transpersoner, både i media og i arbeidslivet. Byen vår er mye mer sammensatt enn det ofte kan virke, sier hun og legger til at hun kunne ønske man også tok opp temaer om hvordan det er å være voksen forelder og trans.

— Jeg savner at man også snakker om rollen som forelder, hvordan det er komme ut som trans i voksen alder, og hvordan man kanskje møter situasjoner som voksen når man skal gjøre dette. Det er viktig, sier hun.

— Jeg kan vel «biipe» varer så godt som alle andre?

En forbipasserende mann på vei til kiosken stopper opp og hilser. Den avslappa småpratingen tyder på at det ikke er første gangen Anne Berit og mannen hilser på hverandre. Hun trekker litt på smilebåndet idet han går, før hun snur seg og fortsetter.

— Jeg kunne ønske jeg møtte på flere transpersoner i hverdagen, bak disken ulike steder for eksempel. Det virker på en måte som om arbeidslivet i stor grad er tilpasset menn og kvinner. Jeg er usikker på om det skyldes fordommer hos de som ansetter, men det hadde jo vært fint om vi fikk gjort noe med det. Jeg kan vel sitte og «biipe» varer så greit som en hvilket som helst annen mann eller kvinne kan, sier hun og forteller om en hyggelig episode på Oslo City en gang.

— Jeg var og handla og skulle gå til kassa. Da satt det en mann bak disken med relativt mye sminke. Jeg gikk automatisk bort til han og betalte varene mine der. For det første syns jeg det var litt kult, og i tillegg syns jeg vi skal støtte opp om de som tør å være litt annerledes. Jeg håper han fikk mersalg den dagen på grunn av meg, sier hun og ler.

— Skummelt å bli vurdert av så mange med makt over min skjebne

Anne Berit mener også vi er nødt til å gjøre noe med helsetilbudet. At vi har et godt stykke å gå før vi kan si oss fornøyd med hvordan transpersoner både blir møtt og behandlet. Selv har hun fått diagnosen F64, som gir tilgang på behandling og oppfølging. Men det har ikke vært enkelt, sier hun.

— Det startet med fastlegen, som henviste meg til distriktspsykiatrien som utreda meg videre. Så ble jeg henvist til Rikshospitalet. Det tok heldigvis ikke så lang tid før jeg fikk min første samtale der.

Hun forteller om gjentatte samtaler med utallige mennesker som skulle være med å bestemme hennes fysiske og psykiske skjebne.

— Jeg måtte åpne opp om de samme, vanskelige tingene til alt for mange mennesker. Det var fryktelig slitsomt. Det var også ganske skummelt, ettersom disse personene hadde så mye makt over hvorvidt jeg ville få tilgang til hjelp eller ikke, sier hun og forklarer at frykten var stor for at andre psykiske utfordringer hun hadde kunne stå i veien for at hun skulle bli forstått ordentlig som transperson.

— Alt for mange har for dårlige kunnskaper om trans

— Oppveksten min har jo satt sitt preg på meg. Da jeg ble utredet, ble det veldig viktig at ikke kjønnsidentiteten min ble avvist fordi jeg hadde andre psykiske plager. At disse to tingene ble holdt fra hverandre, slik at jeg ikke gikk glipp av hjelp som transperson.

— Angsten er jo til å leve med, selv om det blir vanskelig til tider. Men den har ingenting å si for hvilket kjønn jeg er, dette er to ulike ting. Heldigvis har jeg blitt tatt seriøst. Men det er ikke en selvfølge, sier hun.

Hun mener folk i psykisk helsevesen også mangler ordentlige kunnskaper om hvordan det er å være trans.

— Man får ikke noen jevnlig samtalepartner fra Rikshospitalet når man utredes for transseksualisme, det er kanskje to samtaler man har i året. Så hvis man skal ha noe psykisk støtte underveis, er man nødt til å skaffe seg dette på egenhånd. Dersom man klarer å finne noen man kan prate med, er det samtidig veldig få som har ordentlig kunnskaper om det å være trans. Så man står veldig alene. Dette er vi nødt til å gjøre noe med, sier hun.

Verdens beste 50-års-gave

Selv om det har tatt lang tid, er Anne Berit glad for at hun har fått diagnosen som gir tilgang på hjelp. Om et par måneder skal hun nemlig inn til behandling.

— Jeg har fått en innkalling til time i uke 23, for å forhåpentligvis sette i gang arbeidet med brystene mine.

— Er det en slags behandling for å gjøre brystene enda bedre?

— Nei, haha, disse har jeg kjøpt på Mye Moro! Men jeg vet ikke om jeg får operasjon allerede den uka, det kan være det bare blir en samtale. Men det er faktisk samme uka som jeg blir 50, så om de gjør det, hadde det vært tidenes 50-års gave, sier hun og ler.

Les de andre reportasjene i serien om transpersoner i Oslo her.