Mathilde (36) er trans og elsker Oslo som en inkluderende by:— Men også her opplever vi vold på grunn av hvem vi er

Det gnistrer i vaieren på Schous plass. Den hvinende lyden av trikken kommer nærmere og nærmere. Sorte, lange striper males i det så vidt snødekte underlaget i det den suser forbi på skinnene. En kråke lander på søppelkassa og ser forvirret rundt seg etter matrestene på bakken som ikke er å finne lenger. Sammen med snus, sneiper og brukte munnbind ligger de og venter på at vårsola skal komme tilbake og smelte dem frem igjen. Det vesle biblioteket på Schous plass er heldigvis åpent. Vi går opp til andre etasje og finner en plass innerst i hjørnet. Mathilde Decaen Fossheim (36) skreller av seg en fargerik jakke og lander med kroppen ned på stolen.

— Jeg vokste opp i Normandie, i Nord-Frankrike, i en by som heter Rouen, sier hun med rester av en elegant fransk aksent. Men allerede på videregående fikk hun en forsmak på det lille landet Norge.

— Vi var vertsfamilie for en norsk elev som gikk på skolen min i Rouen. Etter at vi ble venner fant jeg ut at familien min hadde røtter til Norge.

Bestefaren til Mathilde jobbet nemlig som skipsreder og var en nær kollega av den kjente norske skipsrederen Fred Olsen.

— I tillegg hadde moren min en norsk au pair, som passet på henne da bestefaren min var borte. Hun har jeg faktisk kontakt med i dag, hun er som en norsk bestemor for meg, sier hun og smiler.

• Les også: Anne Berit (49) flyttet til Oslo for å finne likesinnede: — Vi må snakke mer om hvordan det er å være voksen forelder og trans

«Hønefoss er akkurat som Oslo»

Da tiden hadde kommet for å begynne på universitetet var valget enkelt. Mathilde ville reise til Norge.

— Universitetet mitt hadde en utvekslingsavtale med høgskolen i Hønefoss, og jeg fikk høre at dette var «akkurat som Oslo, bare litt i utkanten, slik som de utenforliggende områdene til Paris», sier hun og ler.

Da hun ankom den lille byen med koffert og store forventninger, var det ikke helt som hun hadde forestilt seg. Mathilde ler og forteller. Armene gestikulerer ivrig.

— Det var veldig lite og mye lenger unna Oslo enn lærerne mine fikk meg til å tro.

— Jeg kom rett fra et miljø i Rouen som var veldig klassedelt, hvor både familie og venner tilhørte øvre middelklasse. I Hønefoss var alt veldig annerledes. Her var folk så like, og det var noe veldig fint med det felleskapet og den væremåten, sier hun.

Mathilde ble raskt forelsket i det lille stedet. Faktisk såpass mye at hun endte opp med å bo der hele i tolv år.

— Jeg følte meg veldig alene

Etter hvert som studiene gikk mot slutten, begynte voksenlivet for fullt. Mathilde fikk jobb som fransklærer og flyttet inn med sin daværende kjæreste. Plutselig hadde hun både hus, stor hage, to katter og en kjæreste hun var forlovet med. Men noe føltes ikke helt som det skulle.

— Jeg var 27 år og det var som om voksenlivet kom litt for fort. Alle vennene mine hadde flyttet, og etter hvert kjente jeg på at det var noe som ble feil.

Små hvite snøfnugg lander på bakken utenfor vinduet. Mathilde tar en god slurk av koppen sin og svelger før hun fortsetter.

— Jeg begynte å tenke mer og mer på min egen identitet, på hvem jeg egentlig var. Jeg kjente at det var mye som ikke stemte. Det førte til at jeg gjorde mange forandringer på én gang, sier hun og forteller at venner og bekjente i Hønefoss var åpne og inkluderende da hun til slutt kom ut som trans.

— Folk var aksepterende, og jeg opplevde ikke noe vondt, men jeg følte meg veldig alene, som om jeg var den eneste personen som var veldig synlig skeiv. Man får veldig fort den følelsen i en småby. Det var heller ikke noen aktive LHBT+ organisasjoner der, slik som vi har i Oslo, sier hun.

— Oslo som by åpnet seg for meg

Mathilde skiftet retning og skaffet seg en jobb i hovedstaden, i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner. Behovet for å flytte ble bare større og større.

— Jeg hadde egentlig hatt et årelangt ønske om å flytte til Oslo, det var noe vi som par også hadde snakket om. Men min daværende kjæreste ville ikke, og dermed ble det også slutt. Jeg hadde i tillegg et økende behov for å møte flere nye mennesker, forteller hun.

Etter en god del leting og noen perioder på sofaen til kollegaer og venner, fant hun endelig drømmeleiligheten på Grünerløkka og flyttet inn med en venn.

— Her ble det mange fine fester og morsomme stunder, sier hun og forteller at Oslo også åpnet seg for henne som en by med mange fine muligheter til å møte andre.

— Jeg benyttet meg av det meste jeg kunne for å møte nye folk. Når man er i en sånn situasjon som jeg var i, blir det veldig viktig å møte andre mennesker som går gjennom noe av det samme, spesielt i starten.

— Det svartnet for meg. Jeg var veldig redd

Mathilde flytter på stolen sin og lener seg litt fremover. De små, rødlige krøllene legger seg pent rundt ansiktet.

— Opplevde du at du fikk den hjelpen du trengte da du kom hit?

— Absolutt. Jeg dro på kafé-treffet til Foreningen FRI, T-kafé, som er et lavterskeltilbud for transpersoner. Så var det jo de skeive utestedene So, Elsker og London. Her var det så mange synlige skeive personer, så jeg følte meg mer akseptert. Det gjorde at jeg følte meg mye mindre alene, og jeg fikk også lettere hjelp, sier hun.

Men det var ikke bare gode opplevelser den nye byen hadde å by på. En kveld på det skeive utestedet London fikk Mathilde oppleve noe som skulle prege henne i lang tid etterpå.

— Jeg skulle på do og gikk inn på dametoalettet. Der sto det plutselig en mann som ikke likte at jeg var der. Han tok hendene rundt halsen og tok et ordentlig kvelertak på meg. Da svartnet det. Heldigvis er det noen år siden nå, men jeg gikk lenge i terapi og jobbet mye med alle reaksjonene jeg fikk som følge av den hendelsen. Det var vanskelig i ettertid, forteller hun.

Mathilde åpner opp om en annen vond episode. På et annet utested, en vanlig kveld på byen, kom hun i prat med en hyggelig fransk mann. Samtalen fløt så naturlig, og de hadde mange felles interesser og referanser å prate om. Mot slutten av samtalen spurte han forsiktig om han kunne kysse henne. Hun svarte bekreftende.

«Husker du meg ikke?»

— Ja, det er jo hyggelig det, sa jeg og så kysset vi. Mens vi sto der merket jeg at det flokket seg en gjeng rundt oss. Vennene hans sto og lo, og en av dem sa høyt: Du, du vet at du står og kysser en transdame? Brått ble han skikkelig sint og dytta meg hardt ned i bakken. Jeg ble redd. Han hadde vært hyggelig hele kvelden og vi hadde kommet så godt overens, men nå sto han over meg sammen med de andre og var skikkelig sinna. Det var skummelt, sier hun.

Et par år senere skulle imidlertid skjebnen sørge for at mannen og Mathilde dultet inntil hverandre igjen. På en hjemmefest sto de plutselig overfor hverandre pratet om de samme, felles interessene.

— Jeg hadde rett og slett glemt hvordan han så ut. På et tidspunkt i samtalen stoppet han opp og spurte meg litt forsiktig om jeg kjente han igjen. Nei, sa jeg, jeg kunne ikke komme på hvor jeg hadde sett han. Da minnet han meg på den vonde episoden. Han var skikkelig lei seg og beklaget for alt sammen. Jeg tok imot unnskyldningen, for det var tross alt litt fint at han klarte å gjennomføre det, sier hun.

Ifølge Mathilde er det ikke uten grunn at mange transpersoner kan gå rundt med en opplevelse av å ikke være helt trygge.

— Det er noe som ofte kan være der når du navigerer verden som transdame. Noe de fleste minoriteter kan erfare tror jeg, en slags minoritetsstress som gjør at man konstant er litt på vakt. Du føler ofte at du ikke kan være helt sikker på at du er trygg, sier hun og smaker litt på ordene sine. De grønne øynene retter blikket fremover. Hun tenker seg om.

— Fordommene lever fortsatt i beste velgående, til og med på de skeive utestedene. Selv om vi ikke har like mye av disse problemene her i Norge som i USA eller andre steder, så skjer det her også. Vi har også vold, sier hun.

Å ta eierskap over ordet «cunt»

Ifølge Mathilde er det likevel viktig understreke at Oslo generelt byr på mange fine opplevelser, uavhengig av hva slags identitet man har.

— Noe av det jeg elsker med Oslo, er alle de fine musikk- og kulturtilbudene. Vi har for eksempel veldig mange Åpen Scene-arrangementer.

— «One from the heart» er et utrolig fint initiativ hvor man virkelig kan være seg selv. Så har vi også Fri Scene, som arrangeres av Elin Teresa i Queens pub på Grønland. Her trenger du heller ikke å være redd for å uttrykke deg, sier hun og forteller at hun er veldig glad i å uttrykke seg musikalsk.

— Selv har jeg spilt piano hele livet og er en allsidig musiker. Men jeg har også en slags persona, en musiker-identitet som jeg har valgt å kalle for Cuntess. Cuntess er et ordspill, i den forstand at jeg tar eierskap over ordet «cunt», i en slags protest overfor alle som mener at jeg ikke kan være kvinne bare fordi jeg ikke har en vagina.

— Men Cuntess er også en karakter som er mye mer frempå og selvsikker enn meg selv, så det er også en måte for meg å tre litt ut av komfortsonen på, sier hun og forteller at musikken ofte varierer mellom klassisk og elegant til tøysete, tøff eller dyp.

— Jeg liker å blande det elegante og stygge

— Jeg er veldig glad i å blande det vakre og elegante med det litt stygge og tøysete. Jeg har en sang som heter «sitting and pooping», og den handler egentlig bare om akkurat dét, å sitte på toalettet og kjede seg fordi man ikke har noe å lese på.

— Så har jeg en annen sang som handler om å drømme at man var en due, slik at man kunne fly over hele byen og bæsje på folk. Men jeg skriver også sanger som handler om sorg, identitet, traumer og alt annet, sier hun og forteller at hun for øyeblikket er aktuell som pianist i trans-Cabareten Jenter som oss, som etter planen skal fremføres i begynnelsen av juni.

Oppsetningen er basert på forfatteren Jan Elisabeth Lindvik selvbiografiske roman Mao sin raude kjole, om det å vokse opp som trans på 1960-tallet. Mathilde gleder seg til forestillingen.

— Her skal mangfoldet feires med storband, drag-artister, flinke skuespillere og masse sang. Og ikke minst humor! det kommer til å bli som et forfriskende fyrverkeri, sier hun og smiler.

— Vi kan hjelpe hverandre inn i arbeidslivet

Mathilde mener transpersoner må ta større del i kulturlivet i Oslo. Derfor har hun også opprettet facebookgruppen Trans Talenter Nettverk.

— Jeg vil at vi skal bli flinkere til å løfte hverandre opp og tipse hverandre og jobbmuligheter og lignende.

— Hvis jeg for eksempel får penger til å sette opp et arrangement, kan jeg gjennom bruken av denne gruppen aktivt sørge for at de som jobber med lyd, lys eller alle mulige andre deler av arrangementet, er transpersoner. På denne måten bidrar vi til at transpersoner tar større del i denne delen av arbeidslivet, forklarer hun.

— Har du noen tips til noen kule trans-artister som folk burde få øynene opp for?

— Favoritten min er Shea Diamonds. Hun er en svart transartist og aktivist fra USA, og har en sykt kul soul-stemme. En jeg liker veldig godt her i Norge er Ingrid Frivold, som er en del av bandet Beglomeg. Hun slipper forresten en ny debutplate som soloartist nå i slutten av mars. Så er det Tami T fra Sverige og Sophie, og mange andre. Lista er lang…

— Elsker jobben som hjelpepleier

Som 18-åring hadde Mathilde egentlig sett for seg å bli fulltids musiker. Men det var ikke moren hennes særlig begeistret for. Hun mente Mathilde måtte satse på de matematiske evnene sine og studere økonomi, og slik ble det. I dag har hun skiftet retning.

— Det å komme ut gjorde at jeg fikk en slags frihet til å være meg selv som jeg ikke hadde hatt fra før. Jeg hadde stort sett stengt meg selv inne og ikke tillatt meg selv å tenke på hva jeg egentlig ville drive med, fordi jeg ikke klarte å være meg selv uansett, men det forandret seg ganske raskt da jeg fikk muligheten til å uttrykke meg, sier hun.

Nå studerer hun sykepleie ved OsloMet og jobber som hjelpepleier ved siden av studiene. Et valg hun er overmåte fornøyd med.

— Jeg har virkelig funnet noe som gleder meg og det er jeg utrolig glad for. Jeg elsker måten jeg får møtt og hjulpet mennesker på. Det er virkelig en glede, sier hun.

Derimot mener hun sykepleierstudiet har forsvinnende lite informasjon om transpersoner i utdanningen.

— Jeg tror ikke transpersoner er blitt nevnt én eneste gang dessverre, sier hun.

— De jeg studerer med er skikkelig hyggelige og inkluderende, men det snakkes ikke om trans i studiesammenheng. Alle fagbøkene har også en veldig stereotypisk måte å snakke om kjønn på med mange utdaterte idéer der om hvordan menn og kvinner er.

— Hva tenker du er grunnen til at folk har problemer med å akseptere at noen har andre kjønnsuttrykk og kjønnsidentiteter enn normen?

— Jeg tror det handler om at man er redd for forandringer, at man har en slags motvilje mot å utvide sitt syn på hvordan verden kan være. Jeg tror heller ikke det er alle som skal forandre syn på alt. Men det som må til, er representasjon. Og særlig positiv representasjon, for det er mange som skriver om trans, men ikke på en særlig hyggelig måte, sier hun.

— Folk utenfor Oslo fortjener samme tilbud

Hun mener også at helsetilbudet for transpersoner er nødt til å forbedres. Det er særlig mangelen på et ordentlig desentralisert tilbud hun er skuffet over.

— Alle bor ikke i Oslo. Folk fortjener den samme oppfølgingen uansett hvor de bor. Hvis du må reise langt for å få et møte med helsepersonell, får du ikke muligheten til å gjøre det like ofte, sier hun og forklarer at fordelene ved desentralisering er mange.

— Et desentralisert tilbud gjør det lettere for deg å bli trygg på og kjent med de som skal hjelpe deg, noe som også øker sjansen for at selve behandlingen blir bedre. Det kan også bidra til å øke kunnskapsnivået om trans i større deler av Norge. Det finnes også mange folk i utkant-Norge som sitter på gode kunnskaper, så det er mange som står klare for at vi utarbeider dette tilbudet, sier hun og legger til hun er glad for at man nå satser på å forbedre helsetilbudet til de største helseregionene.

Selv har hun sittet som styreleder i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkogruens (PKI) i tre år, et verv hun nå gir videre.

— Selvsagt er vi en minoritet, så det gir mening at man utvider tilbudet til å gjelde disse regionene. Men det er veldig viktig at man gjør det. Vi har jobbet hardt for dette i PKI, og nå er politikerne endelig i gang, sier hun.

Hun mener også at å unngå feilbehandling går hånd i hånd med å tilgjengeliggjøre flere behandlingsmuligheter.

— I dag er det sånn at du må gjennomgå hele behandlingen og få diagnosen satt dersom du skal få tilgang på mindre former for hjelp, slik som en kvalitetsparykk, proteser eller hårfjerning. En eldre transkvinne som har mistet håret og trenger en parykk må i dag stå i samme kø som de som trenger genitalkirurgi. Dette gir ikke mening, og det bidrar i hvert fall ikke til at vi minsker sjansen for feilbehandling, sier hun.

— Helsehjelp kan forhindre vold og hets

Frem til cirka ett år siden kunne de som fikk diagnosen «kjønnsinkogruens» besøke sin nærmeste hårfjerningsklinikk for å få behandling og få refusjon fra staten på betalingen. Nå har Rikshospitalet stanset ordningen. All behandling som gir refusjon må nå skje ved sykehusets hudpoliklinikk. Dette tilbudet er ikke oppe og går ennå.

De som allerede hadde startet behandlingen sin står derfor nå på venteliste, og de fleste må vente til 2022 før de kan fortsette. Frafallet av muligheten til å få refusjon på privat behandling gjør også at ventelisten til Rikshospitalets hårfjerningsbehandling kan bli enda lenger. Ifølge Mathilde er ikke dette forsvarlig.

— Mange har allerede ventet lenge. Hårfjerning er dyrt og kan ta veldig lang tid, og det er veldig skadelig for både selvfølelsen og ens egen trygghet når man plutselig må stoppe behandlingen, sier hun.

— Det kan kanskje høres selvmotsigende ut, men det å være minst mulig synlig som trans, altså at du får opprettholdt ditt kvinnelige uttrykk som transkvinne, kan være livsviktig. Du er i større fare for å bli utsatt for hets og vold om folk i større grad kan se at du trans. I tillegg gjør det noe med selvfølelsen din og hverdagen din at du ikke får gjort noe med ubehaget av å ikke være det kjønnet du egentlig er, sier hun og legger til at hun er skuffet over at Rikshospitalet også har forminsket lengden på hårfjerningstilbudet.

— Der man før hadde en henvisning som var gyldig i fem år av gangen og kunne få refusjon på alle behandlinger innenfor dette tidsrommet, får man nå bare ti behandlinger med refusjon av Rikshospitalet. Hårfjerningsbehandling har også blitt ilagt moms, så det er blitt 25 prosent dyrere enn det var fra før. Å fjerne skjegget, slik at det aldri kommer tilbake, kan ta lang tid, og det kan bli veldig dyrt, forklarer hun.

— Det blir full fest i juni

Mathilde trekker også frem loven om juridisk kjønn.

— Vi har muligheten til å endre juridisk kjønn fra mann til kvinne og omvendt. Men det finnes også de som ikke føler seg hjemme i noen av disse to kategoriene. En tredjedel av våre medlemmer i PKI er faktisk ikke-binære (se begrepsforklaring høyere opp i teksten). Så vi jobber også for at det skal komme på plass en tredje juridisk kjønnskategori som rommer dette mangfoldet, sier hun.

I år, for første gang i historien, har PKI fått støtte til å arrangere Norges første Trans-Pride. Festen, som forhåpentligvis skal arrangeres i juni, vil foregå i samarbeid med blant annet organisasjonen Salam, Skeiv Verden, Foreningen FRI og Skeiv Ungdom.

— Det kommer til å bli kjempegøy. Vi skal ha debatter, artister, fest og mye annet. Og i alle arrangementene skal vi løfte frem transpersoner. Dette blir et slags tilskudd til Pride-festen, men for første gang får vi muligheten til å løfte frem alle stemmene der ute på en helt ny måte, sier hun.

— Gleder meg til stortingsvalget

Idag bor Mathilde på Grunerløkka sammen med sin ektefelle Sarah. De giftet seg i november i fjor og har foreløpig ingen planer om å flytte på seg.

— Vi kommer nok til å bli her lenge. Jeg elsker Grünerløkka. Her er det så mange fine, grønne områder, slik som Botanisk hage, Sofienbergparken og Tøyenparken. Men mitt favorittsted, når jeg skal gå en tur for meg selv og være i mine egne tanker, må være på Rodeløkka. Det er så jævla fint der. De små trehusene som er overalt og all lyden fra byen som bare blir borte der inne. Det er skikkelig, skikkelig fint, sier hun.

— Er det noen områder i byen du opplever som mindre trygge enn andre?

— Nei, ikke egentlig. Min erfaring er at vold og hets kan skje hvor som helst, til og med på de skeive utestedene. Jeg føler vel i det store og det hele at Norge, og spesielt Oslo, er en veldig åpen by. Det er som det eksisterer en slags realhet her, at folk flest anser hverandre som likeverdige. Det er veldig fint. Når du ikke sitter på en så høy hest selv, så ser du heller ikke så mye ned på alle andre, selv om de er annerledes enn deg. Dét liker jeg, sier hun og nikker så vidt med litt glimt i øyet.

— Savner du Frankrike innimellom?

— Nei, egentlig ikke. Norge har blitt hjemmet mitt nå, og jeg tror vi kommer til å bli her i ganske lang tid fremover. Frankrike er mer konservativt enn Norge, så jeg føler meg ikke like velkommen der som transperson. Nå har jeg har fått statsborgerskap i tillegg, så jeg gleder meg til å stemme ved neste stortingsvalg. Det blir spennende! proklamerer hun.

Les de andre reportasjene i serien om transpersoner i Oslo her.