Johannes (38): — Etter korona skal jeg ta med meg strikketøyet og sette meg på en kafé og være en mann med skjegg som strikker. Dét gleder jeg meg til

— Jeg følte meg aldri helt bekvem i kvinnerollen. Jeg visste at det var noe jeg måtte finne ut av, men jeg klarte ikke å skjønne helt hva det var.

Kommentaren kommer fra Johannes Kaikumo Jacobsen (38) som vokste opp på Røa i Oslo. I dag bor han i en blokk på Carl Berner.

• Les også: Mathilde (36) er trans og elsker Oslo som en inkluderende by:— Men også her opplever vi vold på grunn av hvem vi er

Holdt det litt på avstand

Vi møtes i det travle krysset foran Seven eleven. De svarte, solide skinnstøvlene hans har regnbuefargede lisser. Under den avslappa jeansjakka hviler en lys oransje strikkegenser. De vennlige, brune øynene ser på meg gjennom et par smale metall-innrammede briller. Vi går mellom trehusene på Rodeløkka. Johannes setter seg ned på en av Røde Kors-benkene.

— Jeg hadde alltid hatt en slags beundring og interesse for transpersoner når jeg kom over det, enten det var på tv eller i andre medier. Men det var fortsatt noe jeg holdt litt på avstand, noe jeg ikke skjønte at faktisk gjaldt meg, forteller han.

— Jeg forsto at jeg hadde følelser for jenter

Johannes legger sekken ved siden av benken og lener seg tilbake. Han forteller om en oppvekst på Oslo vest preget av både fine naturopplevelser og sterke klasseskiller. Hadde man ikke den riktige jakka til 3000 kroner, kunne man vente både kjipe kommentarer og blikk. Da tiden kom for å velge videregående, bar det heldigvis østover i byen for Johannes.

— Jeg begynte på Foss videregående. Skolen hadde jo allerede et rykte på seg av for å være en raddis-skole, så det passa meg fint. Jeg følte jeg var tryggere der som skeiv, siden det var mange flere der med like verdier som meg selv, sier han.

Til tross for at han vokste opp på Oslos vestkant, foregikk det ofte samtaler i hjemmet om sosial ulikhet. Det var særlig faren som var opptatt av at både Johannes og søsteren skulle ha en bevissthet om hvilke utfordringer minoriteter kan møte i hverdagen. Ifølge Johannes gjorde dette det også enklere å være skeiv.

— Det gjorde at jeg selv, da jeg oppdaget at jeg hadde følelser for jenter, også var mer åpen for at det faktisk kunne bety at jeg var bifil. Jeg forsto raskere at det ikke bare var snakk om såkalt «jentebeundring», men at jeg også hadde faktiske, romantiske følelser for jenter, sier han.

Det var ikke før han nådde voksen alder, at han kom frem til at han også var trans. Veien dit var ikke bare enkel.

• Les også: – Åpent brev til Bent Høie i anledning den internasjonale transsynlighetsdagen 31. mars

«Er det bare kvinnerollen jeg reagerer på?»

Sollyset hviler som et tynt, lyserosa sjal over de gamle trehustakene. Johannes flytter litt på kroppen. En liten fure danner seg i pannen mens han tenker.

— Jeg tenkte jo at jeg som kvinne og feminist måtte få være akkurat den kvinnen jeg var, at det jeg kjente på var noe som egentlig var et problem relatert til kjønnsroller, ikke det at jeg var trans. Det ble en lang periode preget av mye depresjon, forteller han.

Hele videregående passerte. Johannes dro til Telemark og Kristiansand for å studere. Hele tiden slet han med de samme, vanskelige følelsene uten å forstå hva han skulle gjøre med dem.

— Det er jo bare kvinnerollen jeg reagerer på, sa jeg til meg selv, og forsøkte å bestemme meg for at jeg måtte akseptere meg selv som kvinne, til tross for de motstridende følelsene jeg hadde.

I en alder av 32 år skjedde det imidlertid noe som skulle forandre synet hans på egen identitet. Plutselig befant Johannes seg i et litt alternativt og sprudlende teatermiljø.

— Det var en kompis av meg som mente jeg ville like det, så han bare dro meg med. Og han hadde skikkelig rett, sier han og smiler.

— Kjentes som et ras innvendig

Johannes ble en del av miljøet Laiving. Teaterformen som foregår helt uten publikum, og som varer i alt fra én kveld til en hel uke.

— Man går ikke ut av rollen mens man er sammen. Om det varer i flere dager, så er man denne personen hele tiden. Noen er kjempeflinke til å sy naturtro kostymer og gjør alt for hånd, mens andre tar seg en tur på Uff og kommer med det de finner. Det er kjempemorsomt, sier han og forteller at det er en fin måte å bli kjent med nye mennesker på.

— Det er et veldig åpent miljø med alt fra leger, økonomer og folk i militæret, til kulturfolk og sosialarbeidere. Alle slags folk deltar.

— Det er på en måte som en form for improvisering, bare at vi spiller for hverandre. Noen lager rammen for skuespillet, og så improviserer vi resten sammen. Det kan for eksempel være et selskap på et gods på 1800-tallet, med herskap og gjester til stede. Så får vi utdelt navn, sivilstatus og kanskje en relasjon til noen andre i spillet, og så begynner vi leken.

Etter å ha deltatt på et par arrangementer, ble Johannes plutselig spurt om å spille mann.

— Jeg tenkte bare «ja, hvorfor ikke?»

Johannes gikk til innkjøp av diverse utstyr for å gjøre rollen så naturtro som mulig. Ved hjelp av andre i teatermiljøet fikk han tak i mye han aldri hadde vært borti før.

— Jeg fikk kjøpt bindere, som holder puppene flatklemt, og løspikk, eller «packer» som det også heter.

Johannes tok på seg kostymet. Spillet skulle vare en hel helg. Da leken endelig begynte, skjedde det noe innvendig. En følelse av frihet steg til overflaten.

— Det kjentes plutselig som et helt ras innvendig. Jeg ble behandlet som en mann, omtalt som en mann og «var» en mann. Jeg fikk en veldig sterk følelse av at ting stemte. Det var som én eneste stor aha-opplevelse. Litt sånn som når han hjelperen til Petter Smart lyser opp, forteller han og ler.

Helgen tok slutt og Johannes dro hjem. Da han kom inn døra måtte han sette seg rett ned og ta et pust i bakken.

— Fy fader, jeg er trans. Det var alt jeg hadde gått og følt på så uendelig lenge, og nå forsto jeg det. Det var som en slags eufori over endelig å forstå, forteller han.

«Du, jeg er trans, og trenger litt hjelp»

Et par damer med barnevogn triller forbi. En av babyene skriker opp fra vogna. Johannes legger bena i kors og tar et lengre innpust før han fortsetter.

— Jeg kjente at jeg ikke ville vente mer. Jeg var over 30 år, og nå visste jeg hva jeg trengte. Men det var samtidig ikke så lett. Jeg var for det første ikke helt sikker på om jeg var ikke-binær eller om jeg var transmann. Jeg bestemte meg allikevel for å be folk om å omtale meg med «han» eller «hen» i stedet for «hun», og jeg sa at jeg var trans.

Johannes jobbet på dette tidspunktet som journalist for magasinet A3Mag. I et av hovednumrene sto et portrettintervju med psykolog Asle Offerdal, som var spesialist i transtematikk. Johannes satte seg umiddelbart ned og skrev en lang e-post direkte til psykologen.

— «Du, jeg er trans, og jeg trenger noen å snakke med for å få lufta det og få hjelp til å rydde opp i hodet litt. Jeg har depresjon og tror det kan være knytta til dette», skrev jeg og forklarte om situasjonen min. Han svarte med en gang og ba meg komme. Det var utrolig fint.

Johannes lovpriser psykologen. Ifølge ham var disse samtalene helt avgjørende for at han senere fikk den hjelpen han trengte.

— Var bombesikker på at jeg ville bli avvist

— Han ville bli ordentlig kjent med meg og var veldig opptatt av at jeg skulle bli klar over hva jeg hadde behov for før vi satte i gang prosessen med henvisning til Rikshospitalet. Han tok seg god tid. Da jeg til slutt ble henvist til Rikshospitalet var jeg på en måte styrket innvendig, og det gjorde også at det ble mye lettere å møte rundene med spørsmål og graving som utredningen av kjønnsidentiteten min besto av, forteller han.

Utredningen ble satt i gang, og Johannes måtte gjennom mange samtaler med til dels vanskelige spørsmål og holdninger. Én av spesialistene understreket at Rikshospitalet ikke hadde noe hjelpetilbud for ikke-binære. Det var ikke lett å vite hvordan man skulle svare.

— Akkurat dét reagerte jeg sterkt på. Ikke-binære er også en del av transparaplyen, og de fortjener jo akkurat den samme hjelpen som alle andre transpersoner. Men jeg kunne ikke bli for provosert heller, for da risikerte jeg jo at de ville oppleve meg som vanskelig. Det var en balansegang det der, sier han.

Etter mange samtaler fikk han til slutt diagnosen «kjønnsinkongruens».

— Jeg var dritnervøs og bombesikker på at jeg kom til å bli avvist. «Du kan bare slappe av, du har fått diagnosen. Jeg må bare prate med deg uansett», sa hun jeg møtte til siste samtale. Jeg var utrolig letta.

— Forskjell på fobi og mangel på kunnskaper

Etter å ha fått diagnosen, fikk Johannes begynne på hormoner. Han mener imidlertid han er heldig som har fått all den hjelpen han har fått.

— Jeg vet om mange som har vært veldig tydelig på identiteten sin hele veien og som fortsatt har blitt avvist. Så jeg tar det virkelig ikke som en selvfølge, sier han.

— Føler du deg komfortabel i din egen kropp i dag?

— Mer eller mindre. Jeg venter fortsatt på å få mastektomi, altså å få fjernet brystene. Men jeg får stemmeskifte og begynner også å få tydeligere skjeggvekst. Det er et mye større samsvar mellom hodet og kroppen nå, og det gir også et helt annet overskudd og en slags styrke til å møte verden der ute, sier han og forteller at diagnosen også har hjulpet i forholdet til familien.

— Familien min har hele tiden hatt et ønske om å akseptere og forstå meg, men trans er jo ikke noe de fleste vet noe særlig om. Så det var ikke enkelt for dem å forstå hva jeg gikk gjennom. Det å få diagnosen gjorde på en måte at det ble enklere for dem å skjønne alvoret i situasjonen min, sier han og understreker at han mener det er forskjell på transfobi og generell mangel på informasjon.

— Jeg vil ikke kalle reaksjonene de først hadde for fobi eller fordommer, det handler mer om mangel på kunnskaper. Jeg merket jo sterkt at de hadde et ønske om å prøve å forstå meg. Det som tok lengst tid var bruken av nytt navn og pronomen, og det skjønner jeg kan være vanskelig. Men da jeg endelig fikk diagnosen fra Rikshospitalet, var det som om de skjønte at dette var noe helt reelt. Vi har et veldig godt forhold til hverandre, forteller han.

— Trans er et diffust begrep for mange

Å bruke riktig navn og pronomen kan gjøre stor forskjell. Ifølge Johannes burde flere arbeidsplasser sørge for å vise tydelig at de er åpne for alle kjønnsidentiteter.

— Jeg har hørt flere historier om arbeidsplasser som ikke vet hvordan de skal forholde seg til at en av de ansatte er trans, og det kan gjøre det vanskelig for transpersoner å søke på jobber eller stå frem som den de er, sier han og legger til at han har størst tro på spredning av mer informasjon.

— De fleste bedrifter har nok ikke noe særlig mer kunnskap om trans enn resten av samfunnet. Det betyr ikke at de er transfobe av den grunn, men det viser at vi har et behov for å øke folks kunnskap. Det er viktig å møte andre på en saklig og ordentlig måte når vi skal vise at verden kanskje er litt mer mangfoldig enn det man tror, sier han.

— Er det noen bransjer hvor du opplever at det er større aksept overfor transpersoner?

— Jeg vet ikke helt, men selv har jeg jo nesten bevisst søkt på jobber hvor jeg har hatt inntrykk av at arbeidsplassen er inkluderende overfor transpersoner. Jeg har blant annet jobbet hos magasinet BLIKK og søkt på jobb i Foreningen FRI, sier han.

Noen arbeidsgivere skriver i stillingsannonsen at de «oppfordrer kvinner og minoriteter til å søke». Opplever du at dette også omfatter transpersoner?

— Selv har jeg eksplisitt skrevet at jeg er trans i et par søknader, men jeg har ikke merket noe forskjell av den grunn. Det er jo vanskelig å si hva det skyldes, men jeg er usikker på om man tenker på transpersoner når man sier at man vil at minoriteter skal søke. Trans er et såpass diffust begrep for veldig mange, så jeg tror kanskje ikke man vet helt hvordan man skal forholde seg til det, sier han.

— Viktig at arbeidsplassen er inkluderende

— Opplever du at vi har et mangfold av kjønnsuttrykk og kjønnsidentiteter i arbeidslivet her i Oslo?

— Nei, ikke særlig mye. Jeg tror kanskje det er mange som velger å ikke være åpne om kjønnsidentiteten sin på arbeidsplassen, som kanskje syns det er litt for skummelt og belastende, i tilfelle det ikke går bra. Jobben din er jo levebrødet ditt og et sted du må dra til hver eneste dag, så jeg tror det er mange som velger å ikke risikere at det blir problematisk, sier han.

— Tenker du at arbeidsplassene kunne gjort mer for å vise at de er åpne og inkluderende overfor skeive og transpersoner?

— Ja, absolutt. Kunnskap kan gjøre en veldig stor forskjell, og det er også viktig å vise det. Det er noe med å sørge for å vise hva slags verdier man står for, jeg tror det kan motivere mange der ute til å søke på jobbene og være åpne om hvem de er. Det er jo litt synd hvis man som transperson bare skal holde seg til et begrenset antall arbeidsplasser bare fordi man er nettopp trans.

— Noen arbeidsplasser har kanskje en litt sånn «ja, ja, vi bryr oss jo ikke om du er trans eller ikke»-holdning, men dette er jo ikke noe de som er trans får med seg. Jeg tror det er viktig å si det eller vise det gjennom ordentlig tiltak hvis vi skal bidra til at flere er åpne og at arbeidslivet blir mer mangfoldig, sier han.

En god blanding av nysgjerrighet og høflighet

Johannes forteller om en egen episode på en jobb med en kollega.

— Vi satt i lunsjen og snakket om hva vi skulle gjøre til helgen. Jeg sa at jeg gledet meg til å gå i paraden og feire Pride. Hun som hadde stilt spørsmålet sa: «Å, okei, så gøy da». Så ventet hun litt og så på meg litt forsiktig før hun spurte: «Er du sånn?»

Johannes klør seg i hodet. Smilerynkene rundt munnen bryter litt med det ettertenksomme blikket.

— Jeg måtte tenke meg litt om, og bare le litt for meg selv før jeg svarte. Det var jo veldig tydelig at hun selv tenkte at spørsmålet var litt rart, men at hun ikke visste helt hvordan hun skulle gå frem. Så jeg svarte bare «Ja, jeg er bifil». Da ble hun veldig glad og sa: «Gjør det noe om jeg stiller spørsmål? Du må bare si ifra hvis du ikke orker, jeg bare kjenner ingen som er bifile, men du har selvfølgelig lov til å si nei». Jeg tenkte med en gang at jo, du har garantert noen venner som er bifile uten at de er åpne om det, men jeg unnlot å påpeke det. Vi fortsatte praten, og det ble en hyggelig samtale. Vi fortsatte å ha et veldig godt forhold så lenge vi jobbet sammen, sier han.

Så lenge man er respektfull og hyggelig, mener Johannes en god blanding av nysgjerrighet og høflighet er helt topp.

— Jeg syns det er viktig at man møter folk på en hyggelig måte og skaper gode samtaler som bidrar til at folk får mer kunnskap. Det jeg kanskje ikke liker, er når man spør om ting som er veldig intime og private uten at man har den relasjonen til hverandre som gjør det naturlig. Spørsmål om underlivet mitt er for eksempel noe ingen har noe med, foruten den jeg eventuelt er sammen med eller folk jeg kjenner veldig godt, sier han og ler litt oppgitt.

«Har du guttetiss?»

— Hender det at mennesker du ikke kjenner spør deg om underlivet ditt?

— Ja, ha ha, dessverre. Alt for ofte. Jeg ville jo aldri spurt noen jeg ikke kjenner om hvordan underlivet deres ser ut. Det kjennes veldig rart ut å snakke om sitt eget underliv til noen man ikke har et forhold til, sier han. Men Johannes har allikevel ett unntak.

— De eneste jeg fortsatt svarer direkte på spørsmål om underlivet fra er barn. Noe av det første barn spør meg om er: «Men har du guttetiss?». Da svarer jeg «Nei, jeg har ikke guttetiss, men man kan være en gutt selv om man ikke har en guttetiss». Barna til søsteren min er sju og ni år nå, og de har fått frislipp på spørsmål. De introduserer meg som onkelen sin til vennene sine og har ingen problemer med å si Johannes, forteller han.

En hvit varebil kjører forbi på brostenene. Surre- og durelyder av noen som pusser opp strømmer ut fra et vindu i annen etasje. En fugl lander i treet på andre siden av veien og hakker løs på noe ubestemmelig. Johannes beveger litt på armene for å få litt varme i kroppen.

— Føler du stort sett at det er greit å bevege seg rundt i byen som transperson?

— Ja, det gjør jeg. Jeg har ikke hatt kjipe opplevelser med folk jeg har truffet på gata. Samtidig vet jeg at transfobi er reelt, og at særlig transkvinner risikerer mye ute blant folk. Det er et veldig individuelt spørsmål, og jeg har nok vært heldig. Dessverre er langt ifra alle det.

— Bingoen må få bli!

— Jeg liker miksen av folk som bor i områdene hvor jeg ferdes mye, slik som Grünerløkka og Gamle Oslo, sier han og forteller at området rundt Carl Berner har en plass i hjertet hans.

— Jeg er veldig glad i denne delen av Grünerløkka. Den er ikke like gentrifisert som de nedre delene av bydelen, og det er veldig hyggelig. Her er det fortsatt litt mer avslappa stemning med folk i alle livssituasjoner, alt fra småbarnsfamilier til eldre, unge, studenter, folk i arbeid og trygdede, sier han og legger til at den vesle bingoen på hjørnet i hovedkrysset er et godt eksempel.

— Jeg har bodd her i tolv år nå, og før korona, hver gang jeg har gått forbi det stedet der, så er det alltid folk der. Det er skikkelig hyggelig at vi har en egen bingo, sier han og legger til at ikke alle i området er enig med han.

— Vi har jo en nabolagsside på Facebook som heter Carl Berner - Vårt nabolag. Der er det flere som har påpekt at de vil at bingoen skal erstattes med et fint utested eller en restaurant. Og da tenker jeg at nei, vet du hva, dette stedet er åpenbart en viktig møteplass for mange. Kanskje folk som ikke føler seg like hjemme i de fancy spisestedene, slike vi uansett har nok av i nær omkrets. Og fy fader assa, da skal den være der!

Bare en mann på kafé med skjegg og strikketøy

Selv håper han at Carl Berner vil fortsette å være det lokale, blanda stedet det er i dag.

— Jeg vil ikke at byen vår skal bli for ensretta. Plassene våre må ikke bli for homogeniserte. Det kan være dette også vil skje med Carl Berner etter hvert, men foreløpig har det heldigvis ikke skjedd, sier han.

— Er det noe du gleder deg til å gjøre i fremtiden, når korona er ferdig og ting har åpna igjen?

— Ja, sier han. Øynene titter litt frem og tilbake. Johannes legger hodet så vidt på skakke og trekker frem et lurt smil.

— Jeg har faktisk som et mål at når jeg har fått fullt skjegg, og når ting er åpent igjen, så skal jeg ta med meg strikketøyet og sette meg på en kafé og være en mann med skjegg som strikker. Dét gleder jeg meg til, sier han og ler.

— Er du noe annet du vil legge til, sånn helt på tampen?

— Ja! jeg vil at folk generelt skal være mindre redde for trans. Vær nysgjerrig, vær kunnskapssøkende, men også hyggelig og respektfull. Ikke la deg skremme av alle debattene som pågår i media, snakk heller med folk og bli kjent. Det er det som må til, tenker jeg. En god blanding av respektfull nysgjerrighet og åpenhet.

Les de andre reportasjene i serien om transpersoner i Oslo her.