Ingrid (47) vokste opp i Smiths Venner: — Redselen for andres reaksjoner var kanskje den største hemningen min

— Helt i begynnelsen, da jeg fikk stemmetrening, ble jeg bedt om å gjøre stemmen veldig nasal med masse overtone, sånn «Siv Jensen!!». Jeg vil jo gjerne ha en behagelig stemme å høre på også … ikke bare feminin!

Ingrid Frivold (47) imiterer seg selv, vifter med armene og ler åpent. Det kornblonde håret faller lett bakover mens hun smiler. Vi sitter godt plassert i den åpne stua hennes i Osterhaugs gate.

Bygården er slitt og grå, akkurat som de andre gårdene i midt i et av de travleste sentrumsområdene. Oppgangen er støvete, mangler litt maling og har små bruksmerker her og der. Vi går opp alle trappene til øverste etasje. Ingrid snur seg i dørterskelen og spør med en gang om jeg vil ha kaffe. I den dempede belysningen fra den vesle taklampa skimtes diverse plakater og tegninger på veggene. Kjøkkenet er stappfullt av små, grønne planter. Det knirker og spraker i det vi beveger oss over det tykke, solide tregulvet.

— Jeg vokste opp i Røyken i Asker kommune som yngst av tre søsken. Det var et veldig familievennlig sted, vi hadde mange jevnaldrende i nabolaget vårt. Men jeg flyttet hjemmefra og dro til London allerede som 18-åring. Jeg trengte å få litt luft under vinga og få litt avstand fra enkelte miljøer. Så jeg benyttet anledningen til å reise vekk da jeg fikk den, av flere grunner.

• Les også: Noah (24): — Jeg er ikke en ideologi eller filosofi. Jeg ser meg selv som ikke-binær, altså verken kvinne eller mann

Vokste opp i Smiths Venner

Ingrid er forsiktig når hun prater. Setningene hviler litt før hun utdyper, som om hun er nysgjerrig på klangen av sine egne ord.

— Familien min og jeg vokste opp i menigheten Smiths Venner. Akkurat på den tiden, da jeg var 18 år, pågikk det en stor splittelse i menigheten som førte til at mange familier ble oppløst. Menigheten hadde fått en ny leder, og de som valgte å bli, som støttet den nye lederen, fikk ikke lov å ha kontakt med de som gikk ut av menigheten.

Foreldrene til Ingrid hadde blitt kastet ut av menigheten, men ikke henne selv.

— Jeg var liksom ikke klar til å forlate den. Da jeg søkte og kom inn på en musikkskole i London, bestemte jeg meg bare for å flytte, sier hun.

Ingrid ankom den engelske hovedstaden. Den store, travle byen ruvet og beveget seg rundt henne, full av forventninger.

— London og Røyken er to veldig forskjellige plasser, ler Ingrid.

Ingrid flyttet inn i studenthjemmet til norske KFUK-KFUM i London (Kristelig Forening for Unge Kvinner og Kristelig Forening for Unge Menn) for å få en litt mykere overgang hjemmefra. Der møtte hun mange norske studenter.

— Jeg følte meg godt ivaretatt. Jeg hadde jo ikke hatt noe særlig engelsk fra før, og hadde i tillegg mangel på sosial trening etter å ha vært en usosial «smittis» under hele oppveksten, sier hun.

— Enten er du djeveldyrker, eller så er du kristen

Ingrid forteller om oppveksten på Røyken. Om de flotte naturområdene, men også om det ganske så ensretta og forhåndsbestemte miljøet hun befant seg i.

— Det var ikke akkurat spekket med spennende aktiviteter. Vi hadde skolekorpset, men ikke noe særlig annet. PC-spillene hadde jo ikke blomstra ennå. Og mange var religiøse.

— På skolen var du enten djeveldyrker eller kristen. Og det var faktisk ganske mange som var satanister, det var liksom ikke så mye annet å gjøre på bygda. Men vi hadde en fredelig sameksistens mellom de to gruppene! sier hun og ler.

Blikket til Ingrid skifter retning. Det gylne sjalet hun har bundet rundt hodet danner en slags glorie av stoff som rammer inn ansiktet. Å vokse opp i Smiths Venner innebar også strenge kjønnsroller.

— Det var veldig kjønnssegregert. Jeg ble plassert og sosialisert som en av gutta og ble dyttet inn i en sfære som jeg ikke følte meg hjemme i. Det gjorde at jeg følte meg veldig lost.

— Jeg kjente at noe ble satt i gang inni meg

— Det var veldig tydelige forventninger til hvordan man skulle være og hvem man skulle være med. Etterhvert fikk jeg korrektiver på at jeg beveget meg for mye i feil gruppe, at jeg hang med feil type kjønn. På et tidspunkt ble det så slitsomt at jeg ble nødt til å spørre meg selv hva som var verst. Jeg endte opp med å kutte kontakten med vennene mine for å få en mindre stressende hverdag. Det var ikke noe gøy, sier hun og forteller at det også var tydelig hvilken legning man helst skulle ha.

— Homofili ble knapt nok nevnt i Smiths Venner, og hvis det ble nevnt, var det ikke akkurat i vennlige ordlag. Så du kan tenke deg hvor lite aktuelt det var å attpåtil skulle bryte med forventninger knyttet til hvilket kjønn man var.

Selv holdt hun temaene kjønn og seksualitet litt på avstand.

— Jeg syntes det meste med seksualitet og kjønn var rart. Jeg hadde et veldig naivt syn på det, det var et tema jeg på en måte hadde fjernet meg fra. Jeg hadde jo dissosiert meg fra min egen kropp. Kroppen var noe jeg beveget meg rundt i, men ikke noe mer enn det. I tillegg hadde jeg mye sosial angst, forteller hun.

Men i London var ting annerledes. Plutselig befant Ingrid seg i en pulserende storby som bød på mange merkelige erfaringer. En av studentene Ingrid hadde blitt kjent med studerte kosmologi. En dag kom hun hjem fra skolen og fortalte om «noen jævla snasne damer», som, når de åpnet kjeften, hadde en «veldig kraftig mannestemme». Ingrid ble automatisk nysgjerrig.

— Min første tanke var «Okei, dette høres ut som noen jeg kunne tenke meg å bli kjent med og prate med». Men de andre rundt reagerte veldig typisk med å le og si «æsj», så jeg lot entusiasmen forbli på innsiden. Men jeg kjente at det noe hadde blitt satt i gang inni meg.

— Ville gjerne at familien skulle forstå

Derimot tok det et par år før Ingrid virkelig forsto hvordan hun selv skulle sette ord på det hun kjente på.

— Jeg hadde en veldig sterk, intuitiv følelse av at dette var noe jeg måtte få vite mer om. Akkurat dét sto ganske klart for meg. Men jeg hadde også et veldig verdikonservativt tankegods i bakgrunnen som jeg måtte pløye meg gjennom, før jeg klarte å akseptere noe som helst av dette hos meg selv, forteller hun.

Etterhvert ble det tydeligere for henne at det hun kjente på var kjønnsinkongruens (se ordforklaring lenger ned i teksten). Men hvordan skulle hun forklare dette til andre? Hvordan sette ord på det på en måte som også andre nær henne kunne forstå? Ingrid lå våken mange netter og grublet.

— Skulle jeg komme ut, måtte jeg jo også forklare dette hjemme, og moralteksten og det verdisynet jeg vokste opp med var derfor noe jeg lå og tenkte mye over. Jeg ville ikke kaste alle de tingene på båten heller, for jeg ønsket jo at foreldrene mine skulle forstå meg på en måte som de også kunne forholde seg til, sier hun.

— Livet og menigheten ble for forskjellig

— Identiteten min var jo der uansett, men jeg ønsket å finne en god måte å si det på. I stedet for å si «jeg blir lest som en mann, derfor er jeg antageligvis det», ønsket jeg å bidra til at man kanskje kunne reforhandle litt hva kjønn egentlig er for noe. Men det er jo selvfølgelig et veldig vanskelig spørsmål. De som prøver å finne en absolutt definisjon, sliter jo de også.

— Forsøkte å du gå inn på disse diskusjonene med familien din?

— Nei, jeg gjorde ikke det. Det ble vel egentlig mest til at jeg selv strevde med en form for stilltiende aksept. Vi hadde ikke noen samtale mens jeg var i 20-årene. Det har vært vanskelig å finne inngangsporten til det. Det kan også være det skyldes sløvhet fra min side, men jeg venter kanskje litt på at de skal ta kontakt med meg også, sier hun.

Samtidig som Ingrid møtte nye mennesker i London, endret også hennes eget syn på tro og religion seg. Avstanden mellom det menigheten preka og det livet hun levde i London var stor.

— Det var to helt forskjellige ting. Etter hvert gadd jeg ikke å late som jeg var en annen enn den jeg var, spesielt ikke når jeg ikke hadde noe sosial kontakt med dem lenger heller. Da kunne jeg heller bruke pengene jeg brukte på å reise til møter hos menigheten på andre konstruktive ting, som å utforske London. Det tok også litt tid før jeg fikk ordentlig oversikt over alle detaljene rundt det som foregikk i menigheten, ting jeg ikke var klar over. Til slutt gled jeg på en måte litt ut, forteller hun.

— Vanskelig å bli i skapet når du står på scenen

Etter syv år med studier i London og en master i utøvende musikk som hornist, dro Ingrid tilbake til Norge. Etter et par år i Trondheim og Asker, befant hun seg i en egen leilighet i Nordahl Bruuns gate i Oslo.

— Det var veldig fint. Nå var jeg alene og kunne tørre å utforske min egen kjønnsidentitet uten frykt for å bli ferska eller forstyrret av noen. Kjønnsidentitet er jo hvordan uttrykket ditt er overfor andre, hva som kjennes riktig. Og hvordan plasserer du deg selv på riktig vis når du har gått rundt i et annet uttrykk hele livet? Da blir du nødt til å gjøre noe mer enn bare å tenke over det, forteller hun.

— Hvordan gjorde akkurat du det da? Hvordan gikk du frem?

— Noe av det første jeg gjorde, var å stikke på utestedet Cats. Det er en klubb for voksne, med erotisk og fetisjvennlig tema. Grunnen til at jeg valgte akkurat dét, var åpenheten det utstrålte. Åpenheten rundt både kjønn og seksualitet gjorde at jeg følte at det var lettere å utforske meg selv, i stedet for å dra rett ut til resten av verden. Folk som var der hadde et mer åpent syn på ting, så jeg var ikke så redd for fordommer. Jeg følte heller ikke at jeg ble skult på når jeg dro dit, sier hun.

Etter hvert oppsøkte Ingrid Rikshospitalet. Det tok litt tid før hun fikk den hjelpen hun skulle.

— Man går ikke akkurat på Rikshospitalet for å få kastet hormontabletter etter seg. Det er heldigvis lettere nå enn da jeg begynte, men jeg vil ikke si at det er lett generelt. Selv dro jeg på Riksen to ganger. Første gangen gikk jeg i grøfta fordi det var så tøft, så jeg måtte ta en pause. Men andre gangen kom jeg endelig ut av skapet, og når jeg kom ut, så ble jeg der. Det er litt vanskelig å leve et skjult liv når man står og spiller på en scene hver søndag på Blå, sier hun og ler.

«Er du blind, eller?»

Ingrid jobbet nemlig som utøvende musiker på utestedet Blå, en jobb hun fortsatt har i dag. Ved siden av spillejobber og diverse musikkprosjekter, hadde hun også stiftet bekjentskap med det sentrumsnære og selvstyrte kulturhuset Hausmania. En kveld var det full fest i bakgården til huset. Ingrid bestemte seg for å dra uten å legge skjul på hvem hun var.

— Jeg tok på meg sminke og fant frem noen fine klær, og tenkte «nå får jeg bare se hvordan folk reagerer». Jeg tenkte det var på tide at jeg slapp Ingrid litt ut av buret.

På den festglade plassen var det allerede mange kjentfolk. Derimot var det få som dro kjensel på Ingrid.

— Det var et par stykker, som jeg kjente veldig godt, som bare gikk rett forbi meg. Jeg syns de var så arrogante, men de kjente meg jo ikke igjen, sier hun og ler.

På et tidspunkt sto hun og pratet med samboeren til en av bestekompisene sine. Da bestekompisen kom bort, forsto heller ikke han hvem han sto overfor.

— Vi sto der i kanskje ti minutter og pratet uten at han skjønte noen ting. Jeg og samboeren venta liksom på at han skulle innse at det var meg, men det skjedde aldri. Blikket hans avslørte at han var helt lost. Til slutt knakk jeg og samboerens hans helt sammen i latter. «Er du blind, eller?» Det ble veldig morsomt. Jeg hadde vel gjort en veldig god jobb med sminken og den lange, brune parykken min, sier hun og smiler.

— Folk kommer jo til sentrum for å oppleve noe

Lyden av et passe travelt sentrum durer på utsiden av vinduet. Det svake ettermiddagslyset har lagt seg i rommet. Ingrid bytter sittestilling og trekker bena godt opp inntil seg i lenestolen.

— Simone de Beauvoir beskriver det som at du «blir» en kvinne, det er ikke noe du bare «er». For meg har det jo vært en følelse av at en har prøvd å gjemme seg hele tiden. At man, i frykt for alle konsekvensene, ikke kommer ut. Det er jo ikke alle slike historier som ender like godt, ikke alle kommer og gir deg en stor klem når de hører at du er trans, sier hun.

— Mange har trukket frem sentrum som et litt utrygt sted for skeive på nattestid. Hvordan syns du det er, føler du deg trygg her i nærområdet ditt?

— Jeg syns nesten dette er det tryggeste området for skeive. Jeg har opplevd mye mindre her enn jeg har på småsteder lenger ut. Folk kommer jo til utelivet og sentrum fordi de vil se og oppleve noe annerledes, og hvis du skal komme deg noe som helst sted rundt i sentrum, så er du nødt til å kunne snakke med og forholde deg til folk som er annerledes enn deg selv.

— Her i sentrum blir man raskt konfrontert med mye sånt, fordi det skjer så mye her. Hvis man skal hisse seg opp over alt man ikke liker i byen, så tror jeg man blir ødelagt etter noen uker. Jeg syns kanskje Frogner kan være mer konservativt enn sentrum sånn sett. Jeg føler meg veldig komfortabel her jeg er, sier hun.

— Hvis en vakt er kjip, går jeg rett til daglig leder

— Er det noen steder du liker ekstra godt, her i sentrum eller ellers i byen?

— Jeg er veldig glad i utestedet Kafé Hærverk. Der er det alltid fantastiske musikk-opplevelser og et skikkelig hyggelig og inspirerende miljø. Men jeg syns egentlig Oslo, og de fleste områdene i byen vår, er ganske aksepterende. Jeg føler også at det har tatt kortere tid for det vanlige utelivet enn det skeive å være aksepterende overfor transpersoner.

— Å, hvordan da tenker du?

— Mathilde Fossheim, som du har intervjuet tidligere, har jo for eksempel fortalt om noen fæle historier fra London Pub. Vi har også fått flere skeive dj-konsepter og arrangementer på utesteder i byen utenom de skeive utestedene. Særlig etter at den lesbiske baren So stengte, så merket vi hvor mange lesbiske som begynte å dra på Blå. Jeg tror man har begynt å forstå at det skeive markedet er mye større enn man før har tenkt.

— For min del er jeg blitt såpass kjent og vant i utelivet at jeg føler meg ganske trygg. Hvis en vakt på en pub er tulling mot meg, så freser jeg bare og går direkte og tar det opp med daglig leder. Jeg sier «dette er et problem», og så løser vi det som regel der og da, sier hun.

— Har du gjort dette mange ganger?

— Ja, og det er forskjell på hvor godt det blir mottatt. Ofte er det de som føler at de har det meste på stell allerede som kan reagere mer negativt, som for eksempel det skeive utestedet Elsker.

Savner å spille for publikum

Som fast artist på Blå har Ingrid også blitt nødt til å ta en prat med vaktene der.

— Jeg var der jo hver eneste helg, så de ble nødt til å lære seg at transpersoner eksisterer. At det er forskjell på en person som løper inn på do fordi han eller hun er en ivrig groupie, og en transperson som bare skal gå på toalettet. Man ser jo hvordan folk oppfører seg, og vaktene må lære seg å se an situasjonen. Det er ikke så vanskelig å se hvem som oppfører seg merkelig når de går inn på toalettet. Det lærte de seg, så nå har de kanskje gått videre til andre utesteder med den bevisstheten. Det er jo bra, sier hun.

Opp igjennom har Ingrid både jobbet som vaktmester, som tømrer, kjørt flyttebil, jobbet i barneteater, SFO, barnehage og til og med vært byggteknisk ansvarlig for Oslo Politidistrikt. Idag jobber hun mest med musikken sin.

— Musikken har vel vært det mest stabile hele veien, det jeg har holdt mest fast på. Jeg savner veldig å spille for et publikum nå.

Før korona hadde Ingrid nemlig faste opptredener på Blå, turnéer og spillejobber under sitt eget artistnavn, Frvldz, og flere prosjekter i bandet Beglomeg.

— Ting hadde virkelig begynte å skyte fart, særlig i mine egne solo-prosjekter, så det var litt ekstra kjipt. Jeg hadde blant annet spillejobb både i London og Paris, men det ble avlyst. Jeg følte det var en del ting som ble ganske kraftig parkert da korona kom, sier hun.

— Viktig at vi ikke glemmer å prate sammen

Selv er hun glad for at hun er en av de med god plass hjemme, når alt annet er stengt.

— Det er romslig, så det er også lett å ha besøk uten at det blir for trangt. Men jeg ser jo langt færre mennesker enn før. Jeg er veldig klar for at vi får åpnet mer opp i samfunnet, men samtidig føler jeg at det har gjort noe med meg som ikke er helt dumt heller, sier hun og utdyper.

— Før korona møtte jeg jevnlig veldig mange folk via musikken, og ja, jeg var vel en slags sosial sommerfugl, som flakset fort fra den ene til den andre. Nå, etter korona, har jo ikke det vært mulig. Jeg har på en måte blitt tvunget til å sette meg ned med én person av gangen og ha litt dypere kontakt med vedkommende. Samtidig er det ganske kjipt at de sosiale lavterskel-tilbudene som utelivet representerer er blitt borte. Noen ganger er det liksom best for den sosiale angsten å bare flyte inn i mengden og forsvinne litt i den. Det kan man ikke nå, sier hun.

Ifølge Ingrid har den sosiale nedstengningen også ført til at noen glemmer litt hvordan de skal snakke sammen.

— Vi mister den sosiale kontakten som vi ellers ville hatt ute i byen, og da kan det gjøre at man også glemmer litt hvordan man ville pratet til hverandre. Dette gjelder også mye av det som blir diskutert på nettet om transpersoners tilgang til toaletter og garderober, sier hun.

Kan ikke nekte transkvinner å gå på do

Tidligere i år ble nemlig Sultan Haddadeen nektet tilgang til dametoalettet ved restauranten Sumo Hall Toll i Stavanger. Hendelsen førte til store reaksjoner i kommentarfelter på Facebook og i avisen. Fra og med januar i år har derimot kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet fått strafferettslig diskrimineringsvern. Likestillings- og diskrimineringsombud, Hanne Bjurstrøm, understreket at opplevelsen til Haddadeen ikke var greit.

— Transkvinner er kvinner og bør få bruke toalettet de ønsker. Det å nekte noen en vare eller tjeneste på grunn av etnisitet, religion, funksjonsevne, seksuell orientering, eller i dette tilfellet kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er straffbart, forklarte hun til Stavanger Aftenblad.

— Jeg tror mange av de vanskelige holdningene noen har kan skyldes at mange sitter alene på sin egen tue og graver seg inn i facebookdebatter i kommentarfelter i stedet for å prate med folk. Skremmebildene som bygges opp er et resultat av at vi blir litt isolert og leser mye rart i stedet for å snakke med folk. Det går fortsatt an å gjøre det, og det er viktig at vi gjør det, sier Ingrid og forklarer.

— Det går an å se an situasjonen

— Hvis jeg går inn på et toalett nå, og noen spør meg hva jeg gjør der inne, så kan jeg svare at ja, jeg er trans, og jeg skal på do, er det noe gærent? Man behøver ikke å være så redd for å spørre, og det er ikke transfobisk å spørre hvis du lurer på noe. Men du kan samtidig se an situasjonen.

— Hvis noen ser ut som de er veldig usikre på seg selv, som ter seg veldig forsiktig og ser redd ut, ja, så kan du jo også la være. Det er egentlig ikke så vanskelig, sier hun og legger til at vi ikke må glemme at vold og overgrep rammer alle, også særlig transpersoner.

— De aller fleste kvinner har dessverre opplevd kjipe ting, og dette gjelder også transpersoner. Det er veldig få transpersoner som løper inn på toalettene og sier «Jeg skal ha tilgang!». De fleste tar det som en del av en lengre prosess som de tar litt forsiktig, noe de venter med å gjøre til de er klare for det og ikke har puls i 200 bare de nærmer seg toalettdøra, sier hun, og legger til at å ikke få gått på toalettet er veldig ødeleggende.

— Å gå på do er helt essensielt for alle mennesker. Stenger du transpersoners muligheter til å gå på do, så har du på en måte stengt denne gruppens tilgang til samfunnet. Jeg kommer meg ikke på jobb og kan ikke bevege meg rundt i løpet av en dag uten å ha muligheten til å gå på do, det er noe alle trenger, sier hun.

— Aviser; snakk med flere transpersoner!

— Hvis du kunne ønsket deg noe som skulle vært gjort for å bedre situasjonen for transpersoner i samfunnet, hva skulle det vært?

— Jeg syns jo ting gradvis har blitt bedre nå. Inkludering i diskrimineringsvern i arbeidslivet kom i 2014, så kom loven om selvbestemt kjønn i 2016, og i januar i år kom hatkrimparagrafen. Men ja, jeg syns behandlingen man får på Rikshospitalet kunne vært bedre. Mens jeg lå på sykehuset i desember, fikk jeg plutselig beskjed om at jeg ikke lenger kunne få hårfjerning. Da hadde jeg allerede begynt å nærme meg slutten på alle laserbehandlingene, og så ble alt stoppet fordi Rikshospitalet skulle overføre oss til en avdeling på Ullevål som ikke var klar enda.

— Hvis man skal stanse et tilbud, så må man i hvert fall sørge for at det nye tilbudet er oppe og går først, sier hun, og legger til at hun mener avisene og mediene som trykker saker om trans også gjerne kunne vært flinkere på å sjekke hva de publiserer.

— Jeg kunne også ønske man ikke spiste alt helt rått. At man kanskje sjekker litt først og sørger for at man også prater med transpersoner selv, i stedet for å bare godta alt det som kommer inn. NRK hadde for eksempel en sak med overskriften «Den militante transbevegelsen». Sånne overskrifter er veldig skadelig for mange av oss, sier hun.

Ved siden av å være musiker, står Ingrid også på lista til det politiske partiet Samefolkets Parti.

— Når bestemte du deg for å engasjere deg politisk i partiet?

— Jeg meldte meg inn i år, men jeg hadde allerede snakket en del med de som er i partiet. Jeg tenkte det kunne være gøy å gjøre noe annet som jeg kunne bidra på, og så ble jeg invitert til å stå på lista, så det var jo veldig kult, sier hun og smiler.

— Helt siden jeg var liten har jeg visst at jeg er av samisk ætt, fra faren min sin side. I prinsippet så er jo samisk et av de offisielle språkene i Norge. Selv ønsket jeg egentlig å få undervisning i samisk på skolen, men jeg fikk ikke det dessverre.

— Kom deg ut i livet og kos deg!

— Har du noen mål eller drømmer for fremtiden?

Ingrid tenker seg om, myser svakt med øynene. Smilet brer seg over ansiktet mens hun bøyer hodet bakover og ser opp mot taket.

— Jeg vet ikke helt … drømmer har jo alltid vært litt rart syns jeg. Selv har jeg fått et veldig annerledes liv enn det jeg drømte om, jeg har fått gjort så sykt mye mer enn det jeg trodde. Da jeg var liten drømte jeg om å bli orkestermusiker og reise rundt og spille for folk. Det er jo det jeg gjør i dag, bare mye mer egentlig.

Ingrid retter blikket rett fremfor seg og konstaterer med klar stemme:

— Hvis jeg kunne ønske meg noe, så må det være at jeg bare får gjøre enda mer og enda bedre det jeg allerede gjør nå.

Hvis du skulle sagt noen visdomsord til en som er ung og trans, og kommer til Oslo som ny i byen, hva ville du sagt?

— Kos deg. Det er mye som kan gå gærent, men det er en reise. Livet garanterer ikke noen dans på roser, så vær glad i livet og kom deg ut!

— Den største skrekken eksisterer ofte i hodene våre. Min redsel for andres reaksjoner var kanskje den største hemningen min, og den redselen fikk jeg aldri bekreftet ordentlig. Så ja, drittsekkene finnes, men de er der uansett om du bruker briller, snakker feil dialekt eller har noe annet ved deg som gjør at du skiller deg ut. Det finnes transfobiske holdninger i byen, men de er ikke flertallet. Selv om noen kanskje påstår det, sier hun og smiler lurt.

Les de andre reportasjene i serien om transpersoner i Oslo her.

VårtOslo har nylig utviklet en app for avisen. iPhone-brukere kan laste ned appen i App Store. Alle andre brukere kan laste den ned i Google Play.