Noah (24): — Jeg er ikke en ideologi eller filosofi. Jeg ser meg selv som ikke-binær, altså verken kvinne eller mann

«Velkommen inn!» De store, grønne øynene ser nysgjerrig og åpent på meg idet jeg trer inn over dørterskelen til den grå SiO-blokken i Hasleveien 9. Sammen går vi gjennom den rødmalte oppgangen og opp vindeltrappens trappetrinn til andre etasje. Noah Krogsholm (24) vrir om nøkkelen i døra og viser veien inn til sitt lille krypinn.

— Jeg vokste opp i et veldig konservativt miljø i en liten, landlig by i Danmark som heter Kolding.

Noah legger fra seg både mobil og lommebok på det mørkebrune skrivebordet. Utenfor vinduet skimtes refleksjonen av en stor, kald og rå fjellvegg. De få kvadratmeterne med rom er dekket til randen med diverse musikkutstyr, bøker og instrumenter. En og annen pyntegjenstand står også og skinner innimellom bruksgjenstandene. Noah tar av seg den tynne vårjakka og setter seg ned i skrivebordsstolen.

— Selv identifiserer jeg meg ikke som kristen. Jeg tenker at det må være «noe», men jeg klarer ikke å forklare hva det er. Men den evangeliske kirken som jeg vokste opp i aksepterer ikke skeive folk. Det gjør det hele litt komplekst, sier hen.

• Les også: Johannes (38): — Etter korona skal jeg ta med meg strikketøyet og sette meg på en kafé og være en mann med skjegg som strikker. Dét gleder jeg meg til

— Vi var ikke helt som de andre

Noah forteller om barneårene i Kolding. Om den vesle skolen på bygda med sine 150 elever, om vennene og omgangskretsen som var religiøse, og et miljø hvor det rådet etablerte forventninger til hvordan man skulle se ut og te seg. Inkludert hvordan man skulle være som gutt og som jente. De fleste i nabolaget hadde god råd og så ganske like ut på utsiden. Slik var det derimot ikke for Noah og familien hens.

— Foreldrene mine jobbet veldig hardt. Faren min sto som regel opp klokken seks om morgenen og kom ikke hjem før seks på kvelden. Etter middag gikk han gjerne inn på rommet sitt igjen og fortsatte å jobbe til sent på kveld.

— Det var heller ingen av dem som var aktivt kristne. Vi hadde tradisjoner knyttet til kristendom, men det var ingen som gikk i kirken utenom ved høytider, sier hen og legger til at hen mener familien også bidro til at hen ble styrket innvendig som person.

— Vi hadde ikke like god råd som mange av de andre, men jeg tror jeg har arvet mye god arbeidsmoral hjemmefra. Jeg tror også det har gjort at jeg ikke har vært så redd for å være annerledes, Vi var på en måte litt sammen i det, i den annerledesheten, sier hen.

— Følte meg som et utskudd

Med årene som kom, kom også puberteten. Vennene i Kolding gikk fra å være venner til å bli kjærester med hverandre. Plutselig følte Noah seg enda litt mer utenfor.

— Jeg skjønte ikke helt hva som foregikk. Det var som om det lå en slags forventing, en energi i lufta, som sa at man skulle bli sammen med hverandre hvis man var venner og var jente og gutt. Noah følte seg ikke helt med på de nye sosiale spillereglene, men prøvde likevel å leve seg inn i det.

— Kan det være at jeg er forelsket? Spurte jeg meg selv gjentatte ganger, men jeg merket at jeg ikke kjente på det samme som de andre. Jeg var jo glad i vennene mine, men ikke på den måten. Jeg prøvde flere ganger å overbevise meg selv om at jeg også var forelsket, men det ble ikke riktig. Jeg ble egentlig litt deprimert av det, forteller hen.

Grunnskolen gikk mot slutten og vennene begynte å bevege seg ut i den vide verden. For Noah sto det derimot helt stille.

— Jeg følte meg som et utskudd, som en som ikke passet inn. Jeg endte opp med å isolere meg en del. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, sier hen.

— Måtte lære meg å være sosial igjen

Etter to år bestemte Noah seg for å dra på folkehøyskole og studere musikk. Plutselig var hen omringet av en masse mennesker som ville spille, prate og finne på ting sammen.

— Det var veldig lærerikt, på alle mulige måter. Etter to år med å være inne for meg selv, hadde jeg på en måte glemt litt hvordan man var sosial. Her ble jeg tvunget til å prate og samarbeide med andre, og det gjorde så mye med meg. Jeg måtte rett og slett lære meg å være sosial igjen, og det var som en skikkelig mental renvask, forteller hen.

Noah begynte å gå til samtale hos en psykolog. Sakte, men sikkert dukket det opp nye temaer som hen ikke hadde tenkt på før.

— Når mye av kaoset inni meg var borte, satt jeg fortsatt igjen med spørsmål om den skeive identiteten min. Spørsmål som hen ikke visste hva hen skulle gjøre med, helt til hen møtte en annen skeiv person.

Noah skifter stilling i stolen og legger hodet litt på skakke. Det vennlige blikket titter frem fra de svarte, firkantede brillerammene. En kveld befant hen seg på en fest med noen andre elever fra folkehøyskolen. Da kom hen i snakk med av elevene.

— Vi endte opp med å prate sammen og bondet rett og slett fordi vi begge hatet å være på fest, sier hen og ler. Ordene triller ut av munnen i en myk og litt uvant melodi. De svake restene av dansk språk henger så vidt i igjen i de norske setningene. Noah fortsetter å fortelle.

— Hen var det stikk motsatte av meg

— Etter at vi gikk fra festen, begynte vi å prate mer om andre ting. Det viste seg at denne personen identifiserte seg som ikke-binær (se ordforklaringer lenger ned), og da skjedde det noe inni meg. «Trenger jeg ikke å være en gutt? Trenger jeg ikke å være hetero?», det var som det en hel ny verden åpnet seg.

— «Hva om jeg ikke går i gutte-jeans, hva om jeg bruker andre pronomen?». Alle forventningene jeg hadde fra før bare fløt vekk. Det gikk opp for meg at dette var forventninger jeg kunne velge å ikke gi meg selv, sier hen og legger til at det samtidig ikke bare var helt enkelt å ta inn over seg.

— Følelsene tok veldig mye plass. Jeg hadde tross alt gått i 20 år og holdt inne hvem jeg var. Så kom plutselig denne personen, som var det stikk motsatte av meg, både utadvendt og sikker på sin egen identitet, og fikk alt dette ut av meg. Det var som en eksplosjon, nesten som en ny pubertet, forteller hen.

Noah og vennen bestemte seg for å flytte sammen og begynne å studere. Men vennskapet endret seg. Vennen til Noah brøt kontakten. I dag er Noah veldig glad for akkurat det.

— Avvisningen var nødvendig

— Jeg hadde opparbeidet meg en slags avhengighet til denne personen. Det var som om hen var alt jeg selv ville være, som om min egenverdi som menneske var avhengig av hva denne personen til enhver tid foretok seg. Jeg definerte meg selv ut i fra hen og var en slags kopi av vedkommende. Det ble for mye for oss begge to, sier hen og forteller at bruddet med vennen også førte med seg noen fruktbare forandringer.

— Jeg hadde ikke klart å skille meg fra hen hvis ikke det hadde vært sånn som det ble. Avvisningen var nødvendig. Det gjorde at jeg satt igjen med en slags blank forside. Nå kunne jeg endelig bygge meg selv opp igjen akkurat som jeg selv ville. Det var veldig viktig, sier hen.

— Det er viktig å ha noe i livet som er stabilt

Samtidig som vennskapet tok slutt, havnet Noah en liten økonomisk krise. Som ny, dansk student i Norge hadde hen verken rett på studielån fra den danske eller norske Lånekassen. Noah bet tennene sammen og skaffet seg noen strøjobber som lydtekniker. Ved hjelp av sofaen til et par venner klarte hen å fullføre studiet.

Under vinduet står et keyboard med mikrofon og mikrofonstativ. En liten plante i vinduskarmen henger fremoverbøyd ned fra potten i håp om å få litt oppmerksomhet og kanskje litt vann. Noah tar en slurk av take away-kaffen og fortsetter å prate.

Det virker som du går veldig aktivt etter det du vil. Hendte det at det var vanskelig å jobbe og konsentrere deg på grunn av usikkerhet knyttet til kjønnsidentiteten din?

— Jeg var veldig sikker på at jeg var god til å jobbe med musikk, og siden jeg på en måte hadde dét som noe sikkert ved meg selv, kunne jeg liksom gå videre og utforske andre sider, slik som kjønnsidentiteten min.

— Jeg tror at hvis man har noe i livet som er fast, noe som man er hundre prosent sikker på, så får man på en måte mer frihet til å finne ut av andre ting. Samtidig føler jeg at jeg har hatt et stort privilegium når det kommer til hvor støttende og trygg familien min er. De er alltid der og, det har jeg alltid visst. Jeg tror faktisk aldri jeg ordentlig har «kommet ut» til familien min som ikke-binær, det er mer som at jeg har oppdatert dem på hvem jeg er, og så har de akseptert det, forteller hen.

— Oslo er mindre konservativt enn Danmark

Hva vil du anbefale andre å gjøre, som kanskje befinner seg i samme situasjon som du var i da du selv var usikker, når det gjelder egen kjønnsidentitet?

— Jeg tror det er viktig at man tar kontakt med noen og ber om den hjelpen man trenger. Selv gikk jeg til psykolog og det hjalp meg masse. Det finnes faktisk folk der ute som vil hjelpe deg. Man er aldri et problem fordi man spør om hjelp, sier hen.

Etter å ha fullført årsstudiet bestemte Noah seg for å flytte til Oslo. Det tok ikke lange tiden før hen skaffet seg jobb som lydtekniker både på Kulturhuset og Rockefeller. En bransje hen ikke oppsøker så ofte i dag.

— Det mer tekniske arbeidsmiljøet, slik som lydteknikk, kan være ganske annerledes enn det kunstneriske. Her er det stort sett menn som jobber, og mange av dem kan ha litt mer konservative holdninger enn de som jobber med det kunstneriske, sier hen. Derimot mener Noah at Oslo på mange måter er en mindre konservativ by enn flere av byene i Danmark.

— I Danmark har vi en mye tydeligere konservativ bevegelse, kanskje fordi vi også har en sterkere motpart til akkurat dét. For eksempel er det mye større motstand i Danmark generelt mot bruk av andre pronomen enn «hun» og «han», til tross for at vi har en veldig progressiv politikk når det kommer til reproduktiv helse.

— Ikke alle skeive er interessert i kunst

Noah trekker litt på skuldrene. De lysebrune øyenbrynene løfter blikket litt oppover.

— I Oslo opplever jeg det annerledes. Jeg er det ikke den samme motstanden når det gjelder pronomen. Hvis jeg sier til folk at jeg bruker «hen», så har ikke folk problemer med å gjøre det. Samtidig har vi nok en vei å gå i sørge for at folk får mer kunnskaper om trans og ikke-binære, sier hen og forteller at å navigere seg frem som ny i Oslo var litt vanskelig i starten.

— Det tok litt tid å finne folk jeg passet sammen med. Jeg ble med i aktivitetene til Skeiv Ungdom, men følte at målgruppen var litt for unge for meg. Jeg hadde på en måte kommet frem til at jeg var ikke-binær, og ville gjerne møte andre som også var på samme sted. Så ble jeg med i volleyball-laget til Foreningen FRI, Rabalder, men der var folk litt for voksne igjen. Til slutt ble jeg med i Skeivt studentforum på Blindern, og da falt ting mer på plass.

Derimot mener hen at Oslo trenger flere åpne plasser og aktiviteter for skeive.

— Det er to ting jeg gjerne skulle ønsket meg at man kunne gjort for å bedre situasjonen for transpersoner. Det ene er at vi får på plass et tredje juridisk kjønn og det andre er at vi får utarbeidet et bedre og desentralisert helsetilbud. Men lokalt sett kunne vi gjort mye mer for å fortelle folk at det er rom for å delta mer i samfunnet.

Noah nevner noen eksempler.

— Vi trenger mer synlig åpenhet og aksept innenfor flere miljøer, slik som for eksempel i sport- og fritidsaktiviteter. Ikke alle skeive er kunstneriske og kreative, selv om det er en vanlig stereotypi, sier hen og legger til at møteplasser er veldig viktig.

— Man kan være venner og politisk uenig

— Å ha en plass hvor du kan dra, hvor du vet at du blir akseptert uansett om du er skeiv eller ikke, gjør at det blir mye lettere å bli kjent med folk. Når jeg blir kjent med andre, så er det jo ofte gjennom interessene mine. Det er også mye skeiv kultur som kunne vært mer inkludert i vanlig kultur, sier hen.

Opplever du at folk her i byen er aksepterende overfor kjønnsidentiteten din?

— Ja. Jeg tror man kan ha mange uenigheter med hverandre når det kommer til politikk, men det behøver ikke å være et angrep på meg som person. Politikk handler jo også om det personlige, men vi må ikke glemme å se hverandre som mennesker oppi det hele heller, sier hen.

Den høyre hånden gestikulerer. De rød- og grønnmalte fingerneglene lyser opp de gråblå omgivelsene i det Noah forsøker å forklare hva hen mener.

— Jeg har en slags drøm hvor jeg ser for meg noen elever som sitter i en skoletime hvor de lærer om kjønnsidentitet. Den streite personen vender seg mot den skeive personen og sier «jeg skjønner ingenting av dette her». Den skeive personen snur seg da mot den streite og svarer bare tilbake: «Ikke jeg heller».

Noah smiler.

— Det er viktig at vi opprettholder det medmenneskelige. At vi kan enes om at teori er noe som eksisterer eksternt fra menneskene. Jeg er jo ikke en ideologi eller filosofi, jeg er en person som er ikke-binær, sier hen.

— Viktig at vi ikke slutter å prate med hverandre

Vi beveger oss ut av hybelen. Den kalde, overskyede himmelen er fortsatt strippet for farger. Lyden av bilene som suser opp og ned Trondheimsveien surrer i bakgrunnen. Noah legger fra seg baggen i den jordlige skråningen og setter seg ned på en av skråbenkene. Den grønne jakken faller i kontrast til de ennå så bladløse buskene i bakgrunnen.

Føler du generelt at folk er åpne i Oslo, når det kommer til andre kjønnsidentiteter?

— Ja, det vil jeg si. Det er kanskje noen som ikke er helt med, som skriker høyere enn de andre. Men det betyr ikke at de er majoriteten for det. De fleste mangler jo bare kunnskaper og er stort sett greie. Så lenge man møter folk og snakker med hverandre på en ordentlig måte, så går ting bra, sier hen og legger til at hen mener mye kan løses ved å spre mer informasjon.

— Jeg vil gjerne svare folk hvis de lurer på ting, men det er også viktig at de som spør meg gjør det på en hyggelig og respektabel måte. Jeg er såpass sikker på min egen identitet at jeg ikke har noen problemer med å svare folk, men man kan heller ikke forvente dette av alle, sier hen.

"Er du gutt eller jente?"

Noah utdyper sin erfaringer fra livet i Oslo. Selv om det stort sett oppleves som hyggelig, er det ikke sjelden hen også blir stoppet av ukjente som gjerne vil vite om hen er gutt eller jente.

— Jeg har opplevd det flere ganger. Særlig på Tøyen og rundt Schous plass. Jeg vet ikke helt hvorfor det skjer akkurat der, det er litt rart, sier hen og ler.

En lys hårlokk ramler ned foran venstre siden av pannen. Noah slenger den lille hårlokken bakover og fortsetter å prate.

— Første gangen det skjedde var det fra noen unge fulle gutter. Jeg merket at de var rusa og ville kødde, så jeg viftet det bare bort. Det er vel verre når det er ordentlig voksne mennesker som kanskje burde vite bedre, sier hen og forteller om en annen, litt mer seksualiserende episode.

— Jeg forsøker å svare folk så godt jeg kan

— Det var en mann som lagde rare lyder og sa noen merkelige ting til meg, som «hmm.. pussycat get fucked». Jeg tenkte det må være grenser for hva man tar seg til rette med. Men jeg opplever som regel at det bare er folk som driter seg ut, som ikke klarer helt å ta ansvar.

Har du en bestemt måte å møte folk på, når du får slike spørsmål?

— Hvis noen spør med ren og skjær interesse, så svarer jeg så ærlig som mulig uten å at jeg trenger å ta av meg buksene, sier hen og ler.

— Jeg pleier som regel å si «jeg er født som gutt». Men når folk jeg ikke kjenner i det hele tatt spør meg om det så ignorerer jeg det.

Opplever du at det er forskjell på hvor i byen du er mest komfortabel med å være deg selv?

— Ja, veldig. Jeg husker jeg hadde en jobb på Skøyen en gang, og det var veldig annerledes stemning der enn for eksempel på Grünerløkka. Man så nesten ingen som var annerledes, og i butikkene var det veldig kjønnsdelt. Damebutikken var klassisk feminin og klesbutikkene for menn hadde en veldig tydelig gentleman-stil. Det gjør at man får inntrykk av hva slags identitet og kjønnsroller som preger området, sier hen og understreker at gleden over alle gjenbruksbutikkene i sentrum og øst av Oslo er stor.

— Føler jeg kan gå med det jeg vil i Gamle Oslo

— Når du går forbi en butikk ser du kanskje en rosa t-skjorte med en eller annen logo fra 80-tallet, og dét er liksom moten. Enten det er på Grünerløkka eller på Tøyen. Det er så mange fler som går med rare klær der, og det gjør at jeg føler meg mye mer akseptert. Jeg har aldri opplevd noe dårlig i de områdene av byen selv om jeg har gått med et veldig tydelig skeivt uttrykk, sier hen og utbroderer videre om sine foretrukne by-områder.

— Jeg er også veldig glad i Blindern-området og Bislett. For å være ærlig så er de fleste plassene veldig bra. Jeg er også veldig glad i alle tingene som skjer i Oslo foruten korona. Om man ikke har noen planer, kan man bare gå ut og finne på noe, enten det er musikk, teater, biblioteket eller bare å besøke en av de mange kaféene og varierte spisestedene. Man finner alltid noe kult, sier hen og legger til at Oslo også er veldig fin for grønne opplevelser.

— Den norske naturen er så fin, på en måte villere enn den danske. Parkene i Danmark er stort sett veldig streite og ryddige, mens her er det flere grønne områder spredt rundt i byen som har mer variasjon. Det passer meg mye bedre, sier hen og smiler.

Ville ikke ta sjansen i rosa blazer og høye heler

Er det noen områder i byen du ikke kjenner deg like trygg?

— Ja, det er vel mer sånn sentrumsområdene, kanskje særlig på kveldene. Når folk blir fulle blir de mer ufine, og da kan det skje verre ting.

De gråhvite mursteinsbyggene på haugen speiler seg i brilleglasset. Øynene hens hviler blikket på en av de blå lyktestolpene på andre siden av veien. Noah forteller om en bursdagsfeiring hen hadde for litt over et år siden.

— Jeg hadde valgt Drag som tema og selv hadde jeg kledd meg ut ordentlig. Det skulle bli skikkelig gøy. Da det nærmet seg sent på kvelden, var det flere som ville ut på byen. Vi gikk nedover Grünerløkka, men oppdaget at de fleste stedene var fulle. Da var det noen som foreslo at vi skulle gå mot sentrum i stedet. Jeg ville ikke det, ikke med rosa blazer og høye heler. Jeg visste jo hva som kunne skje, så jeg sa nei og dro hjem. De andre gikk videre, forteller hen.

Tidligere på kvelden hadde en i vennegjengen allerede fått sterke reaksjoner for sitt beskjedent sminkede ytre.

— Ble slått ned på grunn av litt sminke

— Han er en av de største og sterkeste i vennegjengen og ser veldig maskulin ut. Men denne kvelden hadde han valgt å ta på seg bittelitt sminke. Han skulle gå ned til butikken og møte kjæresten sin, og satt utenfor og ventet.

— Da kom det en fyr forbi som plutselig bare bestemte seg for å slå han ned. Bare fordi han hadde på seg litt sminke. Det sier ganske mye, sier hen og legger til at hen mener det er synd at et skeivt uttrykk kan skape såpass negative reaksjoner fra folk.

— Jeg syns ikke man skal la være å ha det gøy og gå hvor man vil som skeiv, men samtidig er man dessverre nødt til å sørge for at man er trygg også. Uka etter bursdagen min var det jo en gutt som ble banka fordi han var homofil. Det er selvfølgelig sykt kjipt at man må tenke ekstra over hvor man går, men man må dessverre være litt forsiktig også, sier hen.

— Du er verdifull uansett hvordan du er

Hva tenker du man kan gjøre som heterofil og litt utenforstående for å sørge for at skeive og transpersoner føler seg mer inkludert og trygge i omgivelsene sine?

— Jeg tenker at det handler mye om å være trygg på seg selv. Hvis man ikke er glad i seg selv, så er det vanskelig å overbevise andre om at du er glad i dem. Men det man kan bidra med er å gi folk en form for stabilitet og trygghet.

— I en prosess hvor man føler seg utenfor og kanskje er usikker på egen kjønnsidentitet, kan man føle seg veldig skrøpelig. Da er det fint om de rundt deg, som kanskje ikke vet hva som er riktig for deg, fortsatt understreker at du er verdifull og fin som deg selv, uansett hva eller hvordan man er.

— Jeg trives veldig godt som ikke-binær i Oslo

— Når man har en sånn trygghet i bånd, at andre bryr seg om deg, og at du har en slags ubetinget verdi som menneske uansett, så blir det mye lettere å gå løs på de tingene du kanskje syns er litt skummelt, sier hen.

I dag har Noah skapt seg et ganske så aktivt og hektisk liv. Et liv som ikke har blitt mindre aktivt til tross for korona. Ved siden av studiene på UiO er hen nemlig med i to forskjellige band, lager en podcast, skriver litteraturanmeldelser for en skeiv blogg og jobber med førsteutkastet til en egen bok.

— Akkurat nå identifiserer jeg meg som en slags potet, sier hen og ler.

— Jeg er ikke-binær og ganske sikker på at jeg er et eller annet sted på spekteret som aseksuell. Jeg trives veldig godt med det jeg driver med og liker å bo i Oslo.

En bro mellom tro og virkelighet

På veggen over pc-skjermen henger en masse gule, rosa og grønne små post-it lapper. Noah begynner å forklare.

— Det der er idéene mine til de forskjellige kapitlene i boka jeg jobber med.

Å, hva handler den boka om?

— Boka er et slags bilde på den treenigheten mellom filosofi, kjønnsidentitet og tro som jeg har vokst opp med, som har formet meg som person. Det har vært mye konflikt mellom de tre tingene.

— På den ene siden har jeg lært mye fra kristendommen og troen, blant annet verdier som jeg anser som veldig viktige, slik som nestekjærlighet. Men disse kom raskt i konflikt med det jeg lærte filosofisk sett, i møte med virkeligheten når jeg erfarte hvordan ting faktisk var. Oppi det hele hadde jeg også kjønnsidentiteten min. I boka har jeg valgt å utforske den som en slags bro mellom disse to motpolene, sier hen og forteller at de ulike lappene er delt opp etter bokas planlagte kapitler.

— Jeg har en hel verden inni hodet mitt

— Idéen er å skrive en slags novellesamling med erfaringer og historier fra alle de tre forskjellige temaene, som et slags bilde på meg selv og det jeg går gjennom, sier hen og forklarer hvordan lappene henger sammen.

— De gule lappene representerer de store spørsmålene, som ofte dukker opp i forbindelse med tro. De grønne lappene representerer filosofien, hvordan livet egentlig fortoner seg i virkeligheten. De rosa representerer meg og min transidentitet og mitt forhold til andre mennesker. Det er der min livsfilosofi ligger, et sted mellom filosofi og tro tenker jeg.

Har du allerede begynt på boka, eller er det fortsatt bare en idé?

— Jeg har allerede skrevet på den, og jeg har faktisk skrevet en annen bok før også, sier hen. Et smalt, lurt smil brer seg over ansiktet. De svakt rosa kinnene former seg som to små runde kuler på hver side av munnviken som bøyer seg oppover.

— Jeg brukte en sommer en gang på å skrive en fiksjon om en lesbisk jente i Canada. Men den skal aldri se dagens lys!

Noah ler.

— Jeg har nok en hel verden inni hodet mitt som er veldig stor. Men jeg får vel se hva jeg interesserer meg for om ti år!

Les de andre reportasjene i serien om transpersoner i Oslo her.

VårtOslo har nylig utviklet en app for avisen. iPhone-brukere kan laste ned appen i App Store. Alle andre brukere kan laste den ned i Google Play.