Narrativet om Grønland, den belastede bydelen, dukker opp jevnlig i norske medier. År etter år får vi fortalt at Grønland er en bydel med store utfordringer. Disse knyttes vanligvis opp til kriminalitet, narkotika, skoler hvor alle elevene har minoritetsbakgrunn og høy andel av arbeidsløse og «navere».
Arbeiderklassebydelen står som en svart prikk i den harmoniske hovedstaden, som ellers trives godt med vestkantghettoer og gentrifisering av indre øst.
La oss snakke om elefanten i rommet
Men Grønland har andre utfordringer som det snakkes veldig lite om. Sosioøkonomiske forhold underkommuniseres. Vi kan godt få høre det at finnes utfordringer med fattigdom og dårlige kår, men disse vil aldri være hovedbudskapet i debatten. Det er ikke det som setter debatten i gang.
Disse utfordringene er en bisetning i debatten om narkotika og kriminalitet, som egentlig skaper hodebry for en del av befolkningen i byen.
For å forstå utfordringene på Grønland burde vi likevel begynne med forholdene som setter premissene for dynamikken i bydelen.
Markedsstyrt boligpolitikk ødelegger Grønland
På Grønland er andel leietakere høyere enn gjennomsnittet i Oslo, for å ikke snakke om i landet for øvrig. Dette skaper en stor utskiftning av innbyggermassen og mindre engasjement for lokalmiljøet.
En markedsstyrt boligpolitikk har tillatt at mange anser boliger som spekulasjonsobjekter. Grønland er en attraktiv sentrumsbydel som tiltrekker seg kjøpere fra hele landet. Utleiespekulanter ser god butikk i å sette sparepengene sine i et objekt som gir en sikker avkastning i form av leie.
Mange av de som eier og som faktisk bor på Grønland, gjør det også fordi boligen alltid stiger i verdi. Når rekkehuset i utkanten av Oslo skal kjøpes, er det godt å ha med prisstigningen fra leiligheten på Grønland.
De som drar nytte av estetiske utbedringer, gjennom nabolagsmidlene, blir som regel de som eier boligen. Fine veggmalerier og nyoppusset bakgård selger bra i boligannonser.
Mange av de som har vært med på oppussingsdugnaden må etter hvert flytte ut. De som sitter igjen med gevinsten er boligspekulantene.
De ressurssvake er de som vanligvis må flytte ut. Mange av dem er barnefamilier som bor i sosialboliger. De bor på midlertidige kontrakter og med stor uforutsigbarhet. De bor også trangt.
Færre og dårligere jobber for arbeiderklasseungdom
Mange av barna finner det mer behagelig å henge ute i gata enn å sitte trangt inne i leilighetene. Som om dette ikke er belastende nok, må barna som går på Vahl skole gå gjennom den åpne rus-scenen i Urtegata for å komme seg til skolen.
Jeg lurer på hvor lang tid det hadde gått før dette hadde vært en sak i Aftenposten dersom det hadde hendt på Smestad eller Ullern.
Grønland er også et tradisjonelt arbeiderklassestrøk, og mange av beboerne arbeidsinnvandrere. Det er ingen hemmelighet at det er vanskeligere å finne jobb i Norge hvis du heter Ali eller Luis, enn hvis du heter Lars eller Trond.
Tradisjonelle arbeiderklasseyrker er også truet av EØS-avtalen og fri flyt av arbeidskraft, som gjør det vanskeligere å finne seg jobb med anstendige arbeidsvilkår. Av de jobbene som er igjen finner man tjenester som Wolt; sosial dumping forkledd som den nye «delingsøkonomien».
Det hjelper heller ikke at regjeringen har valgt å anerkjenne det uorganiserte arbeidslivet, og vil gjøre det vanskeligere å få til tariffavtaler, som arbeiderne i Foodora fikk til etter en langvarig kamp.
Det er ingen hemmelighet at ungdommer som jobber oftere holder seg unna kriminalitet. Antall henvendelser politiet mottok i Groruddalen falt drastisk etter at mange fikk tilbud om sommerjobb. Det har faktisk vært flere søkere enn jobber kommunen kan tilby ungdommene.
Gentrifisering er ikke løsningen
Dette viser at det ikke mangler engasjement og arbeidslyst blant ungdommer, mange av dem med minoritetsbakgrunn.
Problemene på Grønland løses ikke med flere blomsterkasser eller estetiske endringer. Disse kan være med å gi et løft til nabolaget, men vil ikke endre de strukturelle sosioøkonomiske utfordringene nabolaget har.
Jobber for å tiltrekke seg hippe næringslokaler, slik Victoria Abelsen foreslår, vil bare bidra til å flytte problemene rundt i byen når fattige innbyggere må flytte ut av et gentrifisert nabolag. Slik Katja Bratseth forklarer i et debattinnlegg i VårtOslo.
En ny boligpolitikk er nødvendig
Grønland trenger er en sosial boligpolitikk, som er planlagt for en langsiktig nabolagsutvikling. Vi trenger ikke mer gentirfisering, men heller en offensiv bypolitikk, slik Daniel Vernegg og Hannah Eline Ander fra Kritisk bynettverk argumenterer for.
Vi trenger et mangfold av beboere som har som hensikt å bli på Grønland og sende barna sine på skolen. I tillegg til studenter og folk i ung alder, trenger vi barnefamilier, eldre og folk i forskjellige livsfaser. Dette vil skape et langsiktig engasjement for lokalmiljøet.
Vi må utvikle boliger som kan selges til under markedsprisen, og som borettslaget/kommunen kan kjøpe tilbake til samme pris, i tillegg til inflasjonsutviklingen.
Dette vil hindre at man kjøper en bolig på Grønland for å sette sparepengene sine i et utleieobjekt. Den som kjøper boligen vil ha som hensikt å bo på Grønland og ha dette som sitt hjem.
Ikke fortett Grønland i hjel
Planen om en tredje boligsektor må være mer enn bare fine ord og intensjoner fra byrådet. Vi trenger den nå. Barn som bor i sosialboliger skal slippe å se sprøyter og knuste ølflasker i trappeoppgangen. De skal bo i anstendige bomiljøer, med andre barnefamilier og beboere som utgjør en god blanding av ulike sosioøkonomiske bakgrunner.
Nyoppussede bakgårder og veggmalerier skal komme dem til gode, ikke boligspekulanten som ikke engang bor i bydelen.
Vi trenger også plass. For at et nabolag skal være attraktivt trenger vi plass for familier. Vi som bor på Grønland skal også nyte godt av sol og grønne områder. Grønland skal ikke være offer for ukontrollert fortetting.
Vi løser ikke klimakrisa ved å fortette Grønland i hjel. Det vi derimot skaper er utrivelige bomiljøer som ikke tiltrekker seg og beholder naboer som ønsker å bo her.
All ungdommer i arbeid
Ungdommer trenger også muligheter. Problemet med manglende fritidstilbud har allerede blitt løftet opp, og er kronisk i hele Gamle Oslo.
Men ungdommer trenger også jobb. Det mangler ikke lyst til å jobbe blant ungdommen på Grønland. Likevel er det ikke alltid like lett å skaffe seg en jobb når fri flyt av arbeidskraft og automatisering av arbeidsplasser legger press på arbeidslivet i Norge.
Hvis du i tillegg ikke har riktig navn for arbeidsgiveren, kan det være ekstra utfordrende å finne en jobb som passer til din kompetanse og dine kvalifikasjoner. Selv om dette er en nasjonal utfordring, og knyttet til blant annet Norges medlemskap i EØS-avtalen, må vi være klar over at det har konsekvenser på lokalt nivå – også for Grønland.
Vi må bry oss om Grønland hele tida
Grønland trenger strukturelle endringer som gir et langvarig løft for nabolaget. Noen av dem må gjøres på nasjonalt nivå, mens andre kan man allerede starte lokalt. Ny boligpolitikk og en langsiktig nabolagsutvikling er absolutt nødvendig.
Mediene bør også kaste lys på disse utfordringene og levekårene i bydelen. Vi ønsker også store avisoverskrifter når gigantiske blokker som skyggelegger nabolaget planlegges på Grønland, slik som de vi ser når slike prosjekter planlegges på Majorstua eller Grefsen.
Grønland er tross alt også en del av Oslo. Det handler om at vi lever i en klassedelt by, og forskjellene utjevner seg ikke av seg selv.
