DEBATT:

— Helt alminnelige folk dyttes nå ut av Oslo på grunn av boligprisene. Boligkarusellen er på vei ut av kontroll

— Byers genialitet ligger nettopp i mangfoldet av mennesker og livsformer som eksisterer i samspill, noe vi risikerer å miste om vi bare skaper rom for én homogen gruppe. Den økende ulikheten burde bekymre oss.

Publisert Sist oppdatert

I eierlandet Norge skal alle aller helst eie sin egen bolig, nesten 80 prosent av befolkningen gjør det. Dette er et resultat av eierlinja— en boligpolitikk ført med mål om å utjevne forskjeller og gi alle tilgang til godet det er å eie sin egen bolig.

Men i Oslo flytter denne inngangsbilletten seg stadig lenger utenfor rekkevidde, og idealet blir vanskeligere å nå.

Kun tre prosent av boliger er for folk flest

Sykepleierindeksen forteller oss om tilgjengeligheten i boligmarkedet. Ved å anslå hvilken andel av boligene en enslig sykepleier kan kjøpe, tydeliggjør man markedsandelen som er tilgjengelig for folk flest.

I 2019 hadde en enslig sykepleier tilgang til å kjøpe kun tre prosent av boligene i Oslo.

Med andre ord er det ikke bare er de svakeste som dyttes ut av byen, det er også helt alminnelige folk med alminnelig inntekt.

Ulikheten burde bekymre oss

En bredere fordeling av eiendomsformuen i landet utelukker ikke at forskjellene innad denne gruppen likevel er store.

En undersøkelse gjort av Terje Wessel og George Galster viser hvordan besteforeldres bosituasjon påvirker sannsynligheten for hvorvidt barnebarna lykkes i dagens boligmarked. Gjennom familien er man nemlig allerede utstyrt med en sosial formue som ikke bare påvirker bosituasjon, men også utdanning, lønn og formue.

Ikke overraskende ligger livet best til rette for de med besteforeldre som eier en stor bolig i Oslo. Barnebarna kan glede seg over at inngangsbilletten til boligmarkedet er litt nærmere og innenfor rekkevidde enn den er for andre. I en tid hvor ulikheten i samfunnet øker, er dette noe som burde bekymre oss.

Vil ikke ha en by som ekskluderer

Så kan man si at det ikke er en menneskerett å bo i Oslo. Men det gjør allikevel noe med byen vår at store grupper blir dyttet ut.

Hvor langt kan vi forvente at arbeidere pendler hver dag for en middels greit betalt jobb, mens lederne sitter rett borti gata med hjemmekontor og fleksitid?

Byers genialitet ligger nettopp i mangfoldet av mennesker og livsformer som eksisterer i samspill, noe vi risikerer å miste om vi bare skaper rom for én homogen gruppe. Dette resulterer i en by som ekskluderer fremfor å inkludere.

Heller låne enn leie

Konsekvensen blir at flere dyttes over til leiemarkedet, men etter dagens oppfatning er dette en tapende situasjon. I tidligere tider har det vært ønskelig å leie fordi man både stod friere til å flytte rundt på seg, samtidig som vedlikehold av boligen lå på noen andres skuldre.

Dette er også oppfatningen til noen av våre naboland. I dag verdsetter nordmenn derimot den økonomiske tryggheten det er å investere i bolig.

Leiemarkedet er for mange bare en mellomstasjon på veien mot eierstatus. Instagramkontoen “Min drittleilighet” har i det siste vært med på å belyse hvorfor.

Kontoen har blitt et utstillingsvindu for leiligheter som er langt under standard, med frustrerte leietagere og tilsynelatende likegyldige utleiere.

Forholdene er preget av useriøsitet og uforutsigbarhet. Manglende rettigheter og manglende kjennskap til rettigheter gjør leiemarkedet vanskelig å navigere og dermed enkelt å utnytte. Boligen utgjør sin verdi i kroner, men blir ikke verdsatt som et hjem. Noe mangler i regnestykket.

Betaler millioner for slitne, små leiligheter

Idet vi reduserer et hjem til kvadratmeterpris, glemmer vi det helt grunnleggende godet det er å ha et hjem, det livet som skal leves innenfor de fire veggene. Hvordan prissetter vi gode naboer og en trygg oppvekst?

I et ødelagt marked blir vi i stedet fortalt at vi skal være takknemlige som får betale millioner og likevel bo i en leilighet med toalett i oppgangen eller bruke hele månedsbeløpet fra Lånekassa for å bo i et slitent kollektiv.

Mens markedet er gode på å skape penger, må vi også spørre om det skaper verdi.

Vi må utvide forståelsen av hva et hjem er

En bolig er et hjem, ikke en vare. Boligpolitikk kan ikke være et spørsmål om minst mulig inn for mest mulig ut, den skal handle om å sikre alle et godt hjem.

Vi må derfor utvide vår forståelse av verdi til å inkludere vurderinger av hva et godt hjem egentlig er. Vi trenger en boligpolitikk som minsker ulikhetene fremfor å øke dem.

En forståelse av hvordan eierlinja utarter seg i urbane områder med lokale tilpasninger er helt nødvendig for at byene skal bli gode steder å leve, også i fremtiden. Boligkarusellen er på vei ut av kontroll, men vi har fortsatt tid til å hoppe av og rette blikket mot de andre alternativene.