Finansbyråd i Oslo, Robert Steen, på sykkeltur med ansatte i bydel Østensjø. Foto: Anne-Line Aaslund/Oslo kommune
— Respektløst når APs representant beskylder Høyre for ikke å prioritere myke trafikanter. Jeg frykter en skitten og kunnskapsløs valgkamp neste høst
Det er klart det blir bråk når bilistene oppfatter at de ikke får noe igjen for pengene de legger igjen i bomringen, samtidig som parkeringsplasser forsvinner.
Det er klart det blir bråk når bilistene oppfatter at de ikke får noe igjen for pengene de legger igjen i bomringen, samtidig som parkeringsplasser forsvinner.
Det er snart to og et halvt år siden Aftenpostens sykkelglade og dyktige journalist Hilde Lundgaard satt ord på det stadig flere i Oslo nå undres over. Er sykkelen i ferd med å bli en hellig ku? Det som en grå februardag i 2016 vekket Lundgaards harme var at byrådet hadde besluttet å stenge 120 parkeringsplasser i Ullevålsveien fordi det muligens skulle falle 1,3 cm snø over natten.
Det er bra at man tilrettelegger for syklister og andre myke trafikanter, men i en by hvor det er registret 390.000 biler vil det være mange kollektivreisende, fotgjengere og syklister som også eier en bil. «Biler som må ha et sted å stå når vi lar være å bruke dem» som Lundgaard helt korrekt konkluderte. Så enkelt, og så vanskelig er det.
Kompromissenes tid er forbi
Siden har kampen om plassen, og krigen mot bilistene eskalert. Unødvendige konflikter skapes der man tidligere forsøkte finne løsninger alle kunne leve med. Grünerløkka Aps leder Per Anders Langerød levner Høyre generelt og undertegnede spesielt liten ære i et innlegg i VårtOslo.
Oslo er, slik vi kjenner og elsker denne byen, resultatet av 1000 år med kompromisser. 1000 år med forhandlinger mellom enkeltmennesker og grupper der ingen av partene har fått det 100 prosent som de ville, men alle har fått noe. Med Raymond Johansen i spissen kan det se ut til at den tiden er forbi. Nå er alt enten svart eller hvitt, rett eller galt.
Høyre mener det skal være mulig å disponere bil i denne byen for dem som har behov for det. Langerød hevder Høyres standpunkt om at mennesker skal ha frihet til selv å velge hvordan de løser sine transportbehov er en «frihet forbeholdt de sterkeste», altså de som velger å kjøre bil. Han hevder videre at jeg «overhodet ikke er opptatt av astmatikere og dem med luftveisinfeksjoner», som blir «isolert i sine hjem» på grunn av av giftig osloluft. Det er en horribel påstand.
Kjedelig politikk virker
For å gjøre livet lettere for dem med alvorlige luftveisplager, hjelper det ikke å male prikker på gatene, sette opp utekontor og fjerne ladestasjoner for elbiler i sentrum. Det eneste som hjelper er store og langsiktige investeringene for å øke kapasiteten i kollektivtrafikken, gjøre det enklere å sykle og gå og begrense biltrafikken.
Det har Høyre prioritert i over 30 år, og vi har gjort det uten å provosere på oss håndverkere, næringsdrivende, bevegelseshemmede, travle barnefamilier og andre som trenger bil for å få hverdagen til å gå opp.
Under Albert Nordengens tid som ordfører ble det vedtatt å bygge bomringen i Oslo. Den skulle finansiere bygging av et nytt veisystem gjennom sentrum. I 1990 forsvant trafikken over Rådhusplassen, da Festningstunnelen ble åpnet. Senere åpnet Ekebergtunnelen, Svartdalstunnelen, og i 2010 var endelig hele Operatunnelen ferdig.
Først da kunne arbeidet med å bygge ut en ny og miljøvennlig bydel midt i sentrum for alvor skyte fart. Nå valfarter folk på solskinnsdager til Sørenga hvor det trolig fremdeles ville vært containervirksomhet, om Arbeiderpartiet hadde sittet med makten.
Høyre prioriterte kollektivtrafikken
I dag tenker nesten ingen på at det først var på 90-tallet de tidligere østlige og vestlige banene ble slått sammen og de samme togsett begynte å trafikkere t-banelinjene mellom øst og vest. I 2006 sto t-baneringen ferdig, i 2010 hadde Holmenkollbanen fått Metro-standard, i 2014 var Kolsåsbanen ferdig opprustet.
Et halvt år etter at han overtok som byrådsleder, kunne Raymond Johansen åpne Lørenbanen. Denne utviklingen har ikke kommet av seg selv. Den har kommet fordi Høyre og de andre borgerlige partiene har prioritert kollektivtrafikk og myke trafikanter lenge før MDG ble stiftet.
Byrådet løper fra avtaler
For å gjennomføre langsiktige og viktige tiltak kreves brede tverrpolitiske forlik, eller kompromisser om du vil. Ellers risikerer vi at skiftende politisk flertall hvert fjerde år gjør sine egne prioriteringer og trenerer eller stanser viktige prosjekter.
Derfor har Høyre gjennom Oslopakke-3 avtalen støttet noen av de viktigste og mest omstridte tiltakene i nyere tid. Vi har stemt for nye bomstasjoner og høyere takster. Det har vi gjort blant annet for å finansiere økt kapasitet i kollektivtrafikken og for å bygge nye sykkelveier: To tiltak som vil motivere flere til å la bilen stå, slik at bilkøene blir kortere og trafikken flyter bedre.
Det er, slik Høyre ser det, ingen krigserklæring mot bilistene. Særlig ikke når vi samtidig sikret bygging av veiprosjekter som ny E18 mellom Lysaker og Asker hvor mesteparten av strekningen skal gå i tunnel eller under lokk, slik at nye boligområder kan utvikles. Vi har også fått gjennomslag for Manglerudtunnelen, lokk over E6 på Furuset og Røatunnelen.
Byrådspartiene nekter fremdeles for at de har stemt for å bygge ny E18, men det har de. I vinter oppdaget vi at byrådet bevisst trenerte bygging av Røatunnelen, som er prioritert i Oslopakke 3, ved å be om nye forsinkende utredninger av et alternativ til veiløsning uten tunnel!
Helt siden Oslopakke-3 avtalen ble undertegnet i juni 2016 har Høyre stått for det vi undertegnet på, mens byrådspartiene stadig har løpt fra enigheten og utelukkende kommunisert de avtalepunktene de selv er fornøyd med. Det er klart det blir bråk når bilistene oppfatter at de ikke får noe igjen for pengene de legger igjen i bomringen, samtidig som parkeringsplasser forsvinner, og de som finnes blir stadig dyrere. Dette er ikke Høyres politikk. Det er byrådets.
Byrådet gjemmer seg bak Høyre
Da bilistene protesterte over høyere takster og nye bomstasjoner, skjøv byrådspartiene Høyre foran seg for at vi også skulle ta en del av støyten. Det er forståelig, men helt urimelig. Særlig når vi vet at byrådets representanter under Oslopakke-3 forhandlingene argumenterte for at 80 kroner i rushtrafikken var for lite og at ikke fem øre skulle gå til nye veiprosjekter.
For noen uker siden skjedde det igjen. Bystyret vedtok en plan for utbygging av sykkelveinettet. Utgangspunktet for vedtaket var et initiativ tatt av det forrige byrådet, med Høyre i spissen. Fordi dagens byrådspartier ved å gå til krig mot bilistene har lagt seg på en kompromissløs linje, ble det bråk igjen for noe som strengt tatt burde vært ganske ukontroversielt. På nytt ble det gjort et poeng av at også Høyre hadde støttet vedtaket.
Da er det respektløst når Arbeiderpartiets representant Langerød noen dager senere beskylder Høyre og undertegnede for ikke å prioritere myke trafikanter, for ikke å være opptatt av tiltak for å bedre luftkvaliteten i Oslo. Det er trist, og jeg frykter en skitten og kunnskapsløs valgkamp neste høst når byrådspartiene skal ri sin hellige ku og ty til usannheter for å diskreditere sine meningsmotstandere.
