Oslos folkevalgte må lytte til innbyggernes rop om voksesmerter

Nydalen er et eksempel på hvor galt det kan gå. Sterk fortetting, mange leiligheter på det tidligere industriområdet, men ingen stor park eller skikkelig grøntområde. Barnehagene og den nye skolen har lite uteareal, og nesten ikke gress eller jord å leke på. Beboerne har organisert seg og krever park.

På Vålerenga og i Kværnerbyen protesterer befolkningen mot de planlagte nye jernbanesporene på Brynsbakken. De mener at det må gå an å ivareta både tog og trehus, og ikke rive gamle trehus for å gi plass til jernbanen slik Bane NOR ønsker.

• Les også: – Vil vellene i Oslo oss vel?

De har sagt ifra til Bane NOR siden 2017, men deres krav om å se på alternativer har ikke blitt tatt hensyn til.

Hvem bestemmer hvordan Oslo skal bli?

Det er vi folkevalgte i bystyret som vedtar hvordan Oslos areal skal brukes, og vi skal ta med byens befolkning på råd, heter det i kommunens planer. Likevel peker representanter for ungdom, beboeraksjoner, velforeninger, historielag og andre gang på gang på at de kommer for sent inn i planleggingen. Sent inn i prosessen gir liten påvirkning.

En annen utfordring er å få med alle dem som synes det er vanskelig å finne ut hvordan de skal påvirke. Selv om det har blitt litt mer oversiktlig de siste årene, er planprosesser fortsatt kompliserte, og språk og begreper er vanskelig å forstå. Dette er et demokratisk problem. For å gi større legitimitet til endringer i byen vår, må vi klare å få flere med i utformingen av den.

Bydelene må med

Bystyret har vedtatt at flere skal involveres i den nye arealplanen. Det er bra, men da må vi faktisk bruke tid og gode metoder for å høre forskjellige stemmer. Folk som synes det er vanskelig å delta på grunn av språklige barrierer, funksjonsnedsettelser, fordi de er unge, eller av andre grunner ikke deltar, skal involveres aktivt ifølge plan- og bygningsloven.

Bydelene kjenner sine nabolag, foreninger og miljøer. Det er gode erfaringer fra bydeler som har fått ressurser til involvering, for eksempel gjennom områdesatsing.

Hvis bydelene fikk et ansvar for å samle de forskjellige gruppene tidlig i arbeidet med store utviklingsprosjekter, kunne flere bli hørt, og sluttresultatet bli bedre. Derfor må bydelene få ressurser og mandat til å legge til rette for bred involvering tidlig i planleggingen.

Målet er ikke at alle skal å viljen sin, men at alle skal bli hørt og få komme til med sine perspektiv. Da slipper vi omkamper, og aller viktigst: resultatet blir bedre bomiljø som står seg over tid.