Den siste tiden har det vært mye medieoppmerksomhet rundt Axel Revolds freske «Geografien» fra 1927. Verket er, sammen med to fresker av henholdsvis Alf Rolfsen og Per Krohg, en integrert del av bygningen som huser Hersleb videregående skole.
Den 7. februar tok styremedlem i Masahat, Rana Issa, til orde i VårtOslo for å fjerne verket. Som flere har nevnt, er fresker en maleriform der malingen påføres på våt murpuss rett på veggen, noe som dermed gjør at det er vanskelig, nesten umulig, å fjerne kunstverket uten å ødelegge det. Det er Oslo kommunes kunstsamling som forvalter verket, og vi ønsker samtalen om verk i vår samling velkommen.
Kolonialismeforherligende motiv?
«Geografien» viser en ung gutt som fantaserer om å reise ut og oppdage verden. Tankene hans faller på historiske figurer som Christopher Columbus og oppdagelsen av Amerika, Henry Morton Stanley sine reiser i Afrika og Nansen og «Fram» sine ekspedisjoner i arktiske strøk.
I dag ser vi at motivene kan forbindes med vestlig kolonisering av andre land og folk, og det er dette som har avstedkommet debatten som startet med Rana Issas innlegg. Både Stanley og Columbus fremstår i dag som personer som har stått bak undertrykkende behandling av mennesker i Afrika og Amerika.
Issa leser bildet som en forherligelse av kolonialisme og rasisme og mener det er ydmykende for elever på skolen som ofte har flerkulturell bakgrunn. Hvorvidt Revold selv hadde romantiske fantasier om kolonialisme og stereotypiske, dehumaniserende forestillinger om urfolk, er det vanskelig å svare på.
Det er klart at de verdiene som florerer i samfunnet for øvrig også absorberes av kunstnere og kan komme ukritisk, endog forherligende, til uttrykk i kunsten. Det vil uansett være en diskusjon om hvor mye kunstnerens intensjon skal veie i en slik diskusjon og hvor mye betrakterens opplevelse skal veie.
Når kunsten kommer ut i det offentlige rom, er vi som publikum medskapere av kunstverkets mening, så slik sett er ikke en kunstners presumtivt gode intensjoner alene avgjørende for hvordan verkets betydning skal vurderes. Vi må også stille spørsmål om verkets virkekraft, som er et av de viktige spørsmålene som Issas to innlegg reiser.
Ønsker diskusjon velkommen
Oslo kommunes kunstsamling forvalter Revolds bilde, som er en del av Oslos felles kunst, og vi har et ansvar for å forvalte kunsten på vegne av alle Oslos innbyggere, uavhengig av hvor lenge de har bodd i byen og hvilken kulturell bakgrunn de har. Når publikum påpeker at kunstverk i vår samling kan ha problematisk innhold, ønsker vi den diskusjonen velkommen. På generelt grunnlag ønsker vi all diskusjon, debatt og mangfold av perspektiver på verk i vår samling velkommen i det offentlige ordskiftet. Det beriker samtalen om den kunsten vi har i byen vår og tilfører den nye aspekter og ny verdi.
Verdien av kunst, slik vi ser det, er som en viktig bestanddel av demokratiet, og sånn sett vil enhver diskusjon om kunstverk bidra til å stimulere det offentlige ordskiftet. Billedkunst er en egen uttrykksform og kan således bidra til å gi form til og rom for uttrykk som andre kunstformer, som litteratur og teater, ikke evner å formulere på samme måte. Det betyr imidlertid ikke at alle kunstneriske uttrykk er interessante eller bidrar konstruktivt til det offentlige ordskiftet eller at kunstnere ikke har blindsoner, noe debatten som pågår nå viser.
I debatten om veket til Axel Revold er det kommet frem mye interessant informasjon og betraktninger, blant annet i et innlegg av Janne Wilberg. Også et innlegg av Mikael D. Mack har interessante og relevante perspektiver, ikke minst det at vi som forvalter mye makt ikke skal umyndiggjøre stemmer som har andre perspektiver på kunst enn vi som er fagpersoner.
Fremstår som utdatert
Slik vi ser det har diskusjonen om Revolds freske noen nyanser som det kan være nyttig å være oppmerksom på. Lik andre offentlig eide kunstsamlinger er Oslo kommunes kunstsamling sitt hovedanliggende å bevare kunst med utgangspunkt i ICOMs museumsetiske regelverk. Det som skiller Oslo kommunes kunstsamling fra de fleste andre samlinger, er at vi bevarer kunst i rom som ikke er spesielt lagd for å vise og beskytte kunst.
Vi utplasserer kunstverk i virksomheter som har egne formål og oppgaver, eksempelvis skoler, barnehager og helse- og omsorgshjem. Kunsten kommer her i direkte berøring med driften og gjøremålene til disse samfunnsinstitusjonene, som forandrer seg i takt med tiden. Dagens skole er til eksempel åpenbart annerledes enn 1930-tallets skole.
Et kunstverk som Axel Revolds freske «Geografien» blir, til forskjell fra en skole, historisk. Det fremstår som utdatert når det gjelder innhold i at det viser frem holdninger som ikke er i takt med nåtidens verdisyn. Når et slik kunstverk ikke befinner seg på et museum, som jo tillater en historisk tilnærming, men er plassert på en skole, oppstår det en konflikt. Kunstverket og skolehverdagen er ikke samstemte.
Rommet farger kunstverket
Kunstverk i offentlige rom er alltid del av miljøer og kontekster som er med på å farge forståelsen av kunsten. Dette dreier seg ikke bare om fysiske rom, men også om rom for meningsbrytninger. Disse rommene – fysiske, mentale, kulturelle og politiske – er visningsrommene til Oslo kommunes kunstsamling. Kunsten kommer her i nærkontakt med samfunnsendringer på en annen og mer direkte måte enn kunstverk på museum.
Det faktum at store deler av Oslo kommunes kunstsamling befinner seg ute i samfunnet – ikke på museum – fordrer en formidling som løfter frem konteksten kunstverkene inngår som del av. Å nærme seg kunstverk i offentlige rom: å se, oppleve, reflektere rundt dem, engasjere seg, irritere seg over dem eller rent ut sagt bli opprørt, kan aldri handle om kunstverkene isolert sett, men sammenhengene de inngår i, hvor de er plasserte, hvilke tidsrom de er fra og hvilke endringer det opprinnelige miljøet har gjennomgått. Et kunstverk ment for ett sted kan lett bli del av et helt annet miljø uten at kunstverket er blitt flyttet. Virkeligheten har bare forandret seg.
Kunst i offentlig rom har ikke den institusjonelle beskyttelsen og formidlingen som kunst i museer og gallerier drar fordeler av. Samtidig er den tilgjengelig for alle som ferdes i det aktuelle rommet, uansett hvilke erfaringer de bringer med seg.
Spennende og givende
Issas tekst retter søkelys mot en problematikk knyttet til kunst i offentlig rom som neppe kan løses en gang for alle, men som stadig bør diskuteres, forhandles og reforhandles. Hva kan vi gjøre for å skape bedre relasjoner mellom kunsten og publikum og invitere til åpen debatt og refleksjon?
Oslo kommunes kunstsamling jobber hele tiden med å skape gode forbindelser og dialoger med virksomhetene som låner kunst fra samlingen og ikke minst med de som eier kunstverkene, det vil si Oslos befolkning.
Vi opplever det som spennende og givende å jobbe med kunst i offentlig rom og det grensesnittet denne kunsten befinner seg i, som på en potent måte skaper relasjoner mellom kunsten og samfunnet. Vi kan alltid bli bedre på formidling, forvaltning, hvordan vi jobber med anskaffelser og produksjon av kunstverk, og hvordan vi jobber med mangfold av kunstutrykk og representasjon. Derfor har vi en ambisjon om og en vilje til å lytte til de innspill vi får gjennom offentlig debatt. Som forvaltere og formidlere av Oslo kommunes kunstsamling ønsker vi Rana Issas innspill velkommen.
