Blant annet kjøpte de en 11 år gammel jente som ble delt opp, kokt og spist. Når man leser om Stanley som er avbildet på maleriet, gir det en bedre forståelse av hva Rana Issa og hennes meningsfeller reagerer på.
Det finnes ingen begrunnelser i byantikvar Janne Wilbergs tilsvar til Rana Issa. Hennes argumenter framstår som en tirade med ukvalifisert synsing, i motsetning til i hennes første debattinnlegg.
— Bildet får riktig kontekst på museum
Og det er ikke innenfor byantikvarens defineringsmakt å konkludere at andres opplevelser er feilberettiget i dette tilfellet.
Selv om byantikvarens historiekunnskaper er omfattende innen kunsthistorie, vitner hennes uttalelser om at hun bør lese seg mer opp på Norges deltakelse i slavehandel og vår koloniøkonomi og diskursen rundt dekolonisering. Om hun tror dette bare er noe som angår USA, tar hun fryktelig feil.
Når hun og hennes meningsfeller er opptatt av historie og bevaring av historie, er den beste løsningen definitivt å ha et slikt maleri på museum, hvor alle kan få nytte av det, og ikke bare de som befinner seg på skolen.
Da får bildet også en riktig kontekst, og det blir beriket med ytterligere kunnskap, informasjon og tilknytning til andre historiske funn.
— Kanskje vi har noe å lære fra Uganda
Kunst- og kulturavisa Subjekt har også fått fram argumentasjon for museumsalternativet, og fått Issa i tale om dette. Jeg reagerer imidlertid på at de tar i bruk begrepet kansellering, da dekolonisering er den presise og akademisk riktige betegnelsen for dette.
Jeg vil underbygge min argumentasjon med artikkelen "Will Makubuya’s drive on decolonisation bear fruit?" Fra avisa "the Observer. Kanskje vi har noe å lære av diskursen rundt temaet i Uganda.
Forbindelsen til Uganda er relevant fordi Henry Stanley, som er avbildet i maleriet, deltok sammen med David Livingstone i jakten på å få æren for å ha oppdaget Nilens Kilde, som jeg kommer tilbake til nederst i teksten.
— Dekolonisering er ikke kansellering
I Uganda er det en pågående debatt som omfatter dette i dag. Her har samtalen gått i noe lengre tid enn hos oss, fått mer spalteplass og inkludert mer skolerte deltakere.
Artikkelen her er fra en av landets største aviser, og viser at det langt i fra er snakk om en kanselleringskultur. Man ønsker ikke å kansellere historien, men å styrke den.
Museer og bøker har de viktigste funksjonene for historiefortelling og bevaring når det gjelder materielle vitnesbyrd for historien. Statuer, veiskilt, malerier og annet gjør mer skade enn godt når de befinner seg i feil kontekst. Særlig når de i utgangspunktet er ment å hedre overgripere, og befinner seg blant de som identifiseres med ofrene.
I tillegg er det snakk om å rette opp konkrete historiefeil og legge til viktige historiske fakta.
— Manglende historisk forståelse
Også i byantikvarens første debattinnlegg finner jeg mye problematisk, tross at hennes grunnholdninger og intensjoner virker sympatiske.
Jeg er enig med byantikvar Wilberg at det er viktig å forstå at maleriet er skapt i en historisk kontekst. Det er virkelig flott at hun leverer en inngående gjennomgang om osloskoler, byutvikling, freskobrødre og utdanningsreformer. Det er berikende. Men det virker som om hennes forståelse av historisk perspektiv, både i datiden isolert óg historiens utvikling fram til samtiden, er mangelfull. Historieforståelsen et svak på flere områder.
I tillegg er begrunnelsene med kunsthistorisk perspektiv også delvis feilaktige.
At folk med kunnskap om kunstfag og estetikk argumenterer for dagens plassering blir svært underlig, da de involverte i utgangspunktet var misfornøyde med plasseringen. Kritikken etter plasseringen i 1927 gikk ut på at maleriet ikke fikk fikk framstå i klart definerte rom, og at man måtte passere det mest på nært hold, slik at det ble vanskelig å få overblikk over kunstverket.
— Umyndiggjør stemmene til unge elever
Wilberg argumenterer også med at maleriet ble laget med en slags skolefag-relatert funksjon. Om dét er et poeng, bør det vel males oppdaterte malerier som relaterer seg til tidsriktig undervisning. Jeg ber Wilberg vise til hvor i undervisningsplanen dette budskapet hører hjemme.
Selv når vi ser på Axel Revolds egne uttalelser om budskapet blir dette absurd. Vi har da ikke skolebøker fra 1920-tallet i undervisningen.
Det virker som folk har glemt at debatten startet med Anne-Liis Kogans samtaler med elevene i filmverket «Kantina, Historien, Naturen, Geografien», og ikke forholder seg til eller svarer på ungdommenes uttalelser derfra.
Det virker for meg problematisk at for eksempel Byantikvaren, en person i maktposisjon, umyndiggjør stemmene til disse unge elevene. Og at de som kommer med innspill på deres vegne blir avfeid av folk som ikke har kunnskap og kompetanse på hverken kolonihistorie eller rasisme.
Dette er en sak som dekker flere kompetansefelt. Byantikvaren argumenter mot fagkunnskap uten å begrunne dette innenfor eget felt. Hun henter begrunnelser fra sine fagfelt, som selvfølgelig er relevante for saken, men totalt irrelevante for å konkludere innen de andre fagfeltene. Når det ikke finnes noen begrunnelser i argumentasjonen for å la maleriet være på skolen ut fra rettmessige faglige perspektiver, blir dette bare synsing.
— Hva ser vi på bildet?
Hva som er rasistisk og ikke, er ikke opptil meg som en hvit mann som pusher 50 å definere. Men at folk, byantikvaren inkludert, ikke ser kolonialismens menneskesyn i maleriet er absurd. Alex Revolds egne ord var at bildet var ment for at barn skulle inspireres med disse forbildene.
Flere av debattantene viser manglende kunnskap ved at de refererer til karakteren i bildet som Samuel Henry, det er det altså ikke.
På maleriet ser vi Henry Stanley, som var kjent som en brutal undertrykker av afrikanere, som han blant annet holdt i fangenskap, lenket, pisket, skjøt og hengte. Han ledet også andre kolonioffiserer som mishandlet, voldtok og drepte afrikanere. Blant annet kjøpte de en 11 år gammel jente som ble delt opp, kokt og spist.
Dette kan man lese om i boken Stanley: The Impossible Life of Africa's Greatest Explorer, av Tim Jeal. Stanley ble oppfattet som en barbar, også i sitt eget hjemland. Han jobbet også for Kong Leopold II, som er kjent for å ha stått for den mest brutale masseutryddelsen av afrikanere.
— Kolonihistorie er norsk historie
Mot dette bakteppet er det vanskelig å forstå at at det skal forsvares så kraftig at barn og unge skal skal vises en norsk gutts forherligelse av et slikt forbilde. Kanskje spesielt når det skjer i pedagogikkens navn.
Når man leser om Stanley som er avbildet på maleriet, gir det en bedre forståelse av hva Rana Issa og hennes meningsfeller reagerer på. Når man ser videre på konteksten bildet ble malt i, og datidens samfunnssyn, kan man skjønne hvorfor dette oppfattes ydmykende.
I denne sammenheng må det også nevnes at nordmenn generelt behandlet slaver verre enn britene. Slaveskipene vi hadde befatning med hadde flere omkomne afrikanere under transport enn noen av de andre kolonimaktene. Engebret Hesselberg fra Ringerike i Buskerud, for eksempel, var verre enn Stanley.
Byantikvar Wilberg har rett i at Norge har en annen historie og bakgrunn enn Amerika. Men jeg kan ikke lese noe i Issas tekst som gjør det relevant å komme med et slikt utsagn. Om det eneste Wiberg har å relatere begreper om kolonihistorie til er USA, er dette veldig trist.
Tusenvis av nordmenn deltok på alle nivåer i slavehandelen over 150 år, brennmerket afrikanere som kyr, og brakte omkring 110.000 fra deres hjemland til koloniøyene som vi var med på å etablere og drive i Karibien.
— Kolonialistisk verdensbilde
Byantikvaren viser også manglende historieforståelse når hun skriver om Norges løsrivelse fra Sverige som et argument for at vi skulle bygge en selvstendig og nasjonal holdning.
Det hun ser bort fra her, er at malerier som Revolds nettopp var med på å promotere nordmenns ønske om å skaffe nye kolonier, som vi kan se i Aftenpostens artikkel Drømmen om er norsk imperium.
Uansett hva man måtte mene om Norges status under den såkalte dansketiden, hadde vi unektelig en stor koloniøkonomi i Norge. På et tidspunkt besto 70 prosent av norsk eksport av sukker, for å nevne noe.
Jeg vil anbefale å se NRK-produksjonen Slaveskipet, som forteller om vår aktive deltakelse i slaveindustrien, og gir et lite innblikk i hvor omfattende økonomien i dette var.
For ordens skyld bør det også nevnes at det ikke er noen som har beskyldt Revold for å være rasist, men at det er bildets utrykk som representerer dette. Når Wilberg påpeker at han ikke hadde tilknytning til Nasjonal Samling, betyr jo ikke dette at han ikke hadde et imperialistisk og kolonialistisk verdensbilde, som jo var utbredt på denne tiden.
— Vestens vansker med dekolonialisering
Det er for så vidt heller ikke noe nytt at vi i vesten har vanskelig for å forstå dekolonisering som fagfelt, det ligger i feltets natur. Dette blir diskutert på Howard University med nobelpriskandidat Ngugi wa Thiong’o og vår egen Dag Herbjørnsrud, på konferansen Decolonizing the Cognitive Process.
Flere av verdens fremste eksperter på feltet skal ta for seg hvordan kunnskapssystemer i vårt eget samfunn, hjemme hos oss selv og i språkene våre, forvrenger kognitive prosesser og gjør det vanskelig å forstå kolonialismens funksjonalitet og innvirkning.
Både i økonomisk, politisk, kulturell og psykisk forstand er vi fortsatt den dominante part, og våre kunnskapssystemer er gjeldende i vår post-kolonialistiske tid på alle felt.
Det er åpent for alle som er interessert å delta på konferansen på Zoom.
— Museets rolle
Rektor Astrid Grytte og elevrådsleder Hanan Zaaj er enige om at de ikke står inne for maleriets uttrykk. Men det kan virke som om de mener at det å se ned på, forskjellsbehandle og undertrykke de som er mørke i huden er noe som vi har lagt bak oss, og ikke noe som forekommer i dag.
Om de ønsker å benytte maleriet til undervisning, så må man i hvert fall erkjenne den historiske utviklingen av kolonialismens ettervirkninger, og systematisert diskriminering.
Kulturhistorisk museum, for eksempel, stiller spørsmål ved dagens sivilisasjons avhengighet av makt, kontroll og undertrykkelse, når de trekker sammenhengen til det vestlige verdensbildet som ordnet mennesker etter rang, og la dette som et naturlig grunnlag for politikk, økonomi og maktutøvelse. Som institusjon viser museet her større forståelse av konteksten enn man kan si om en videregående skole i denne sammenhengen.
— Trenger et kolonihistorisk museum
Hovedpoenget i mitt debattinnlegg er at slike verk i prinsippet hører hjemme på museum, som Byantikvaren også sier forvalter vår felles historie og kulturarv.
Vi skulle hatt et kolonihistorisk museum, en fast utstilling som viser alt det eksisterende materialet vi har i tilknytning til Norges befatning med slavehandel, økonomien vi hadde med kolonihandelsvarer, og virkningene det har hatt helt fram til i dag.
Da kunne man flyttet hit det som finnes av dette på museene på Bygdøy og i Arendal, forsøkt å få de private samlingene stilt ut, og med stor fordel også diverse objekter fra bybildet og andre steder i samfunnet.
Slik vil alt dette få en riktig historisk sammenheng, noe som tross alt er viktigere og bedre enn at objekter som i utgangspunktet forherliger kolonialismen befinner seg i kontekst blant mennesker som identifiseres med ofrene.
Så kan dagsaktuelle debatter også ta en bedre retning, med mer kunnskapsgrunnlag, og så lærer vi alle mye mer av historikerne.
Som det blir sagt i artikkelen fra Uganda:
“As elders, we want to hand over a logical and rational baton to the next generation. Talking about Jinja, I am always struck when I go to the source of the Nile and I find there a statue of John Speke and it says boldly that he is the one who discovered River Kiira, it is irrational».
