– Fengsle unger og senke den kriminelle lavalderen. Er det virkelig løsningen på økende ungdomskriminalitet?

Jeg bor i en idyll. Med blomster og fuglekvitter. Med trær og hyggelige naboer, som smiler og slår av en prat når vi treffes på de bilfrie gatene utenfor blokkene. Idyll. Groruddals- og østkantidyll. I sommersol.

Jeg treffer ungdommer også. Mange ungdommer. Jeg er nabo til en av Dalens ungdomsklubber. De ler. Leker. Går i grupper ned på den lille nabolagsbutikken og kjøper godteri. 

Spiller musikk og smugsniker seg oppå nabolagstak. Jeg ber dem ikke gå ned slik strenge nabolagskjerringer kanskje burde.

En ny tid, igjen...

I stedet smiler jeg. Lytter til leken idet jeg går forbi. De er unger. Ungdommer. De gjør bare det ungdommer gjør. Den eneste forskjellen er at de gjør det med groruddalsspråk. 

Kebab-norsk... eller har de endret seg nå? Er kebab-norsk noe generasjonene før dem snakket? Og at «språket» nå trenger et nytt navn? At det er en ny tid, igjen?

Nabolaget på Romsås er med på å skape ny møteplass: – Kjempespent på hva som vokser frem

Uttalen er den samme. Opphakket norsk, men nå iblandet ord fra enda flere av verdens mange land. Jeg «jetter»... eller jeg gjør ikke det. På tross av iherdige korreksjoner fra 17-åringen, så sier jeg visstnok «jetter» uansett alltid feil.

Er det en d han forsøker å si at skal være fremst der? «Djetter»? Jeg er for gammel. Ungdommen nå til dags og alt det der. Det er så mye av deres verden jeg ikke forstår. 

Disconnected. Dette er min idyll, men hva er det for dem? For de som vokser opp her nå?

Vil være «gængstere»

Foran meg på scenen i samlingssalen på Bjøråsen skole står Jan Bøhler. Han kjenner ungdommene, påstår han. 

Han vet hva det betyr når ungdommene snakker om «hood'n» og hører på rapmusikk. De vil være «gængster», mener han. Og peker på musikk og filmer som inspirasjon.

Men selv Bøhler nøler litt når han skal stå her, på Romsås, og fortelle oss hvor ille det er her. Her i områdene hvor alt som er ille blir sagt å være. Her hvor vi er i ferd med å bli... Sverige. 

For noen år siden hadde det vært enkelt. For noen få år tilbake kunne han ha stått nettopp her, på scenen her på Bjøråsen skole og sagt at det var her. At det var her alt som var ille var. Og hatt litt rett.

DEBATT

– Der populisten Sylvi Listhaug leker deilig, får oppvekstsjef Jarle Dukic Sandven resultater. Jeg vet hvem jeg heier på!

Men ikke nå. Jeg har hørt historien tidligere rektor her og nå oppvekstsjef i bydel Grorud Jarle Dukic Sandven tidligere har fortalt her i VårtOslo. Det var akkurat her på denne scenen de startet den dialogen med ungdommene, med foreldre...

Begynnelsen på snuopperasjonen som gjorde at Romsås ikke står på listen over områder her i Oslo hvor problemene er så store at politiet nå må sette inn ekstra ressurser for å få bukt med den økende ungdomskriminaliteten, på tross av at levekårsstatistikken forteller at vi burde være det. Dukic Sandven snakker om traumer. 

Traumatiserte ungdommer

Traumatiserte ungdommer. Ikke forkastelige mennesker med dårlig moral. Og han kan vise til resultater. Ting som har virket i praksis. Over alt i verden følger statistikkene over levekårsutfordringer og kriminalitet hverandre, men ikke her. Her er levekårsutfordringene skyhøye og kriminaliteten blant ungdom lav.

Pluss

I lys av voldsbølgen i Sverige, i Oslo har én bydel knekt koden med å få ungdomskriminaliteten ned: – Inspirerende

Det er Grorud Senterparti som har invitert til dette folkemøtet og i tillegg til Jan Bøhler så er også både justisminister Emilie Enger Mehl og finansminster Trygve Slagsvold Vedum til stede. Sistnevnte går rundt i salen før møtet skal begynne. Smiler, ler, snakker og håndhilser på alle som har møtt opp.

Vi er mange. Ungdomskriminalitet er noe som opptar mange... også her. Midt i alt. Hos oss som allerede burde vite. Eller kanskje nettopp derfor. Dette er viktig!

Men det begynner med at Romsås egen helt, politimannen som er årets ildsjel og lokal fotballtrener, Adnan Naeem, får mikrofonen. 

«Årets ildsjel» Adnan (45) bruker høytiden på å patruljere for å holde byen trygg, men det blir ikke påske uten påskeegg fra mor

Han er engasjert. Dette er det han brenner for. Ungdommer trenger et sted å gjøre av seg, sier han. Et trygt sted å høre hjemme. Om de har et trygt sted å være så er de ikke i byen... på Oslo S.

Knivstukket til døde

Et par dager etter dette møtet skjer det igjen. En ung gutt blir knivstukket på Oslo S. Både gjerningsmann og offer er under 18. 

Denne gangen er det dødelig. En ung gutt , Rashid Ali Naser (16) begraves i dag. Han gikk på vidergående skole, spilte fotball, drev med boksing og svømming. Og han likte å game, forteller familiens advokat. Nå er han død.

Rashid (16) døde i knivstikkingen ved Oslo S – i dag gravlegges han

Foranledningen for drapet var at to ungdomsgjenger hadde braket sammen flere ganger. 

Er det slik disse gamle konfliktlinjene mellom bydeler og postkoder som ingen lenger husker hvordan startet ser ut i praksis? En 16-åring er død. En annen er nå drapsmann. For alltid! Og for hva? Et postnummer?

Og jeg forstår ikke. Jeg vil ikke forstå. Og jeg vil forstå. Hvordan er det å være tenåring her oppe i min idyll, egentlig? 

Jon Roger Lund, leder for Oslo politidistrikt, Enhet Øst, forteller at mange av ungdommene som blir tatt med kniv sier at de har den for beskyttelse, ikke for angrep. Er ungdommene rundt meg redde?

DEBATT

– Vi må snakke om økningen i gjenger, kniver og gønnere, men vi må også skape innenforskap og håp

Er ungdommene våre redde?

Jeg husker en desperat samtale med en 17-åring for noen uker siden. Han hadde blitt vitne til en episode på skolen og var lei seg. Skolen visste ikke hvem gjerningsmannen var, og han var nå blant de mistenkte. 

Jeg kan ikke fortelle dem hva som skjedde, sa han stille. Det er bedre om de tror jeg er skyldig enn å fortelle sannheten. Om jeg forteller sannheten, så er jeg død.

Jeg rasjonaliserte det bort, som om jeg visste at det bare var noe han trodde. At det ikke var sånn som han sa... på ekte. Men vet jeg det? Har mine erfaringer som ungdom på bygda for over tretti år siden en verdi her? I en ny tid?

Min rasjonelle hjerne vet at 98 prosent av ungdommene rundt meg ikke er kriminelle, ikke er farlige... De er bare vanlige tenåringer. Livsglade, herlige tenåringer. De er fremtiden vår.

Pluss

Frustrerte lærere og elever brukte store deler av tiden på konflikter. Slik tok rektor Hebbe og Mortensrud skole tak i problemene

Denne episoden løste seg. Etter litt overtaling blant kompiser, gikk gjerningsmannen selv til rektor og tok ansvar. En god gutt med en dårlig dag. 

Men er ungdommene rundt meg redde? Og har de grunn til å være det? På ekte? Kniv er et livsfarlig våpen. Som flere svært unge ungdommer nå bærer. Ofte for beskyttelse.

Jeg ringer en venn

Jeg ringer en venn. Er ungdommene våre virkelig redde, spør jeg en tenåringsguttemamma i et av de områdene politiet nå har markert som rød sone. 

Jeg vil at hun skal svare nei. Le det bort og snakke om medieopphausing og politisk strategi. Si at alt egentlig er bra. Idyllen vår!

Men hun svarer ja. Ja, de er virkelig redde. Jeg vet om ungdommer som går lange omveier for å unngå å gå innom senteret der gjengen står. En gang ble jeg vitne til at to gutter rev en gutt ut av bussen og dro ham med seg. Han så livredd ut. Det er hardt der ute. På ekte.

Ja, jeg tror ungdommene våre er redde. 98-prosentene også, sier hun.

Verstingene

For noen få år tilbake så stod ca. 30 ungdommer bak en tredjedel av all kriminalitet begått av ungdom her i byen, forteller politisjefen. 

Nå er de et antall på mellom 40 og 60. Og om vi skal få bukt med ungdomskriminaliteten så er det med disse vi må begynne.

Pluss

– Vi må ikke gjøre feilene vi vet svenskene gjorde, sier den mangeårige justisministeren om Oslos økende ungdomskriminalitet

Det finnes ungdommer, unge tenåringer med over 70 saker på seg. Ungdommer som terroriserer nabolag. Ungdommer som får med seg andre. Drar dem inn i den håpløsheten de selv befinner seg i. Ungdommer som etterlater seg så mange ofre på sin ferd.

I Norge finnes det ti plasser i ungdomsfengsel. Ministrene er her for å fortelle at de ønsker seg flere. Jeg smaker på det. Fengsle unger? De ser på om de kan senke den kriminelle lavalderen også. Et offer blir akkurat like død om den som stikker med kniven er 14 som om han er 15. Jeg vet det. Men straffe unger? Med fengsel?

Jeg tror på Jarle Dukic Sandven når han snakker om traumatiserte ungdommer, ikke om dårlige mennesker. Da de snudde miljøet på Romsås så tok de bort straffereaksjonene og begynte å lytte til ungdommene. Det gav effekt.

Ødelagt og ødeleggende

Men finnes det ungdommer som er så ødelagt og ikke minst så ødeleggende at den eneste muligheten er å få dem bort fra det miljøet de ... ødelegger? Skal vi som samfunn ha lov til å beskytte oss mot dem og fengsle dem... selv om de er barn? Finnes det tilfeller der fengsel er det eneste riktige? For deres skyld, så vel som for samfunnets?

Selv om det er traumer som ligger bak, ikke fordervet moral?

Vi vet hva som fungerer

Ideologen i meg vil si nei. Vi skal da ikke begynne å fengsle flere unger. Vi skal bygge dem opp. Gi dem sommerjobber og sunne interesser. Mentorer de kan stole på og som de vil se opp til. Vi vet jo at det er der løsningen ligger. Vi kan oppskriften. Vi vet at det er det som fungerer. 

I bydel Grorud kunne de en sommer måle en direkte nedgang i kriminaliteten i det ungdommene fikk tilbud om sommerjobber. Så enkelt. Så effektivt. Ungdommene trenger håp. Muligheter. En sjanse. Å bli trodd og satset på. Fritidsaktiviteter og plasser å være.

Men om ungdommene våre er redde. Alle de andre ungdommene. Om allerede belastede småsamfunn er utslitt... av frykt og terrorisering. Kan da disse verstingene virkelig ha en sjanse til å få bearbeide sine traumer, bli alt det fine de kan bli... i det miljøet de er nå?

Er fengsel også en mulgihet?

Er fengsel, ungdomsfengsel, den eneste måten vi har til å kunne nå inn til dem? Er det både deres... og vår redning? Den siste muligheten? En sjanse til et liv? 

Markerte at det er to år siden terrorskytingen mot Per på hjørnet og London pub

Jeg smaker på det. Om ungdommene i min idyll virkelig er redde... om disse både rekrutterer og skremmer så mange... er det da en mulighet vi bør benytte oss av? Også for de aller yngste, de barnevernet nå har ansvaret for?

Fengsle unger... er det virkelig en løsning som kan gjøre både ungene selv og samfunnet vårt godt, eller er det bare jeg som har vært litt for lenge på et beboermøte om ungdomskriminalitet... med Senterpartiet og Jan Bøhler... når en del av meg har litt lyst til å svare ja?

Bydel Grorud jobber med hjertet

Jeg går sakte og fylt av tanker nedover gangveiene i Romsås indre kjerne på vei hjem. En gjeng ungdommer suser hoiende forbi meg på en ellevill sparkesykkelferd nedover bakkene. De er ikledd lokale fotballdrakter og simpelthen strutter av livslyst og glede.

Jeg smiler og sender en takk til alle som gir så mye av sin tid og sin energi til disse ungdommene. I bydel Grorud jobber de med hjertet, sa polititoppen på podiet. Og jeg tenker at det er mest der løsningen ligger. I fengsel, på fotballbanen eller på skolene.

Om man virkelig vil gjøre noe med ungdomskriminaliteten, så tror jeg at det er tusen ganger mer effektivt å møte ungdom med hjertet enn å rope slagord om å knuse gjengene fra trygg avstand.

Ruter i harnisk over Rød Ungdoms falske plakater på T-banen: – Svært alvorlig at noen utgir seg for å være Ruter