Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg bor i en idyll. Med blomster og fuglekvitter. Med trær og
hyggelige naboer, som smiler og slår av en prat når vi treffes på de bilfrie
gatene utenfor blokkene. Idyll. Groruddals- og østkantidyll. I sommersol.
Jeg treffer ungdommer også. Mange ungdommer. Jeg er nabo til
en av Dalens ungdomsklubber. De ler. Leker. Går i grupper ned på den lille nabolagsbutikken
og kjøper godteri.
Spiller musikk og smugsniker seg oppå nabolagstak. Jeg ber
dem ikke gå ned slik strenge nabolagskjerringer kanskje burde.
En ny tid, igjen...
I stedet smiler jeg. Lytter til leken idet jeg går forbi. De
er unger. Ungdommer. De gjør bare det ungdommer gjør. Den eneste forskjellen er
at de gjør det med groruddalsspråk.
Kebab-norsk... eller har de endret seg nå? Er
kebab-norsk noe generasjonene før dem snakket? Og at «språket» nå trenger et nytt
navn? At det er en ny tid, igjen?
Uttalen er den samme. Opphakket norsk, men nå iblandet ord
fra enda flere av verdens mange land. Jeg «jetter»... eller jeg gjør ikke det. På
tross av iherdige korreksjoner fra 17-åringen, så sier jeg visstnok «jetter» uansett
alltid feil.
Er det en d han forsøker å si at skal være fremst der? «Djetter»?
Jeg er for gammel. Ungdommen nå til dags og alt det der. Det er så mye av
deres verden jeg ikke forstår.
Disconnected. Dette er min idyll, men hva er det
for dem? For de som vokser opp her nå?
Vil være «gængstere»
Foran meg på scenen i samlingssalen på Bjøråsen skole står
Jan Bøhler. Han kjenner ungdommene, påstår han.
Han vet hva det betyr når
ungdommene snakker om «hood'n» og hører på rapmusikk. De vil være «gængster», mener han. Og peker på musikk og filmer som inspirasjon.
Men selv Bøhler nøler litt når han skal stå her, på Romsås, og fortelle
oss hvor ille det er her. Her i områdene hvor alt som er ille blir sagt å være. Her hvor vi er i ferd
med å bli... Sverige.
For noen år siden hadde det vært enkelt. For noen få år
tilbake kunne han ha stått nettopp her, på scenen her på Bjøråsen skole og
sagt at det var her. At det var her alt som var ille var. Og hatt litt rett.
Men ikke nå. Jeg har hørt historien tidligere rektor her og
nå oppvekstsjef i bydel Grorud Jarle Dukic Sandven tidligere har fortalt her i
VårtOslo. Det var akkurat her på denne scenen de startet den dialogen med
ungdommene, med foreldre...
Begynnelsen på snuopperasjonen som gjorde at Romsås ikke
står på listen over områder her i Oslo hvor problemene er så store at politiet
nå må sette inn ekstra ressurser for å få bukt med den økende
ungdomskriminaliteten, på tross av at levekårsstatistikken forteller at vi burde være det. Dukic Sandven snakker om traumer.
Traumatiserte ungdommer
Traumatiserte ungdommer. Ikke forkastelige mennesker med
dårlig moral. Og han kan vise til resultater. Ting som har virket i praksis.
Over alt i verden følger statistikkene over levekårsutfordringer og kriminalitet
hverandre, men ikke her. Her er levekårsutfordringene skyhøye og kriminaliteten
blant ungdom lav.
Det er Grorud Senterparti som har invitert til dette
folkemøtet og i tillegg til Jan Bøhler så er også både justisminister Emilie Enger Mehl
og finansminster Trygve Slagsvold Vedum til stede. Sistnevnte går rundt i salen før møtet skal
begynne. Smiler, ler, snakker og håndhilser på alle som har møtt opp.
Vi er mange. Ungdomskriminalitet er noe som opptar mange...
også her. Midt i alt. Hos oss som allerede burde vite. Eller kanskje nettopp
derfor. Dette er viktig!
Men det begynner med at Romsås egen helt, politimannen som er
årets ildsjel og lokal fotballtrener, Adnan Naeem, får mikrofonen.
Han er
engasjert. Dette er det han brenner for. Ungdommer trenger et sted å gjøre av seg,
sier han. Et trygt sted å høre hjemme. Om de har et trygt sted å være så er de
ikke i byen... på Oslo S.
Knivstukket til døde
Et par dager etter dette møtet skjer det igjen. En ung gutt
blir knivstukket på Oslo S. Både gjerningsmann og offer er under 18.
Denne
gangen er det dødelig. En ung gutt , Rashid Ali Naser (16) begraves i dag. Han gikk
på vidergående skole, spilte fotball, drev med boksing og svømming. Og han
likte å game, forteller familiens advokat. Nå er han død.
Foranledningen for drapet var at to ungdomsgjenger hadde
braket sammen flere ganger.
Er det slik disse gamle konfliktlinjene mellom
bydeler og postkoder som ingen lenger husker hvordan startet ser ut i praksis? En 16-åring er død. En annen er nå drapsmann.
For alltid! Og for hva? Et postnummer?
Og jeg forstår ikke. Jeg vil ikke forstå. Og jeg vil forstå.
Hvordan er det å være tenåring her oppe i min idyll, egentlig?
Jon Roger Lund,
leder for Oslo politidistrikt, Enhet Øst, forteller at mange av ungdommene som blir
tatt med kniv sier at de har den for beskyttelse, ikke for angrep. Er ungdommene rundt meg redde?
Er ungdommene våre redde?
Jeg husker en desperat samtale med en 17-åring for noen uker
siden. Han hadde blitt vitne til en episode på skolen og var lei seg. Skolen
visste ikke hvem gjerningsmannen var, og han var nå blant de mistenkte.
Jeg kan
ikke fortelle dem hva som skjedde, sa han stille. Det er bedre om de tror jeg
er skyldig enn å fortelle sannheten. Om jeg forteller sannheten, så er jeg død.
Jeg rasjonaliserte det bort, som om jeg visste at det bare
var noe han trodde. At det ikke var sånn som han sa... på ekte. Men vet jeg det?
Har mine erfaringer som ungdom på bygda for over tretti år siden en verdi her? I en ny tid?
Min
rasjonelle hjerne vet at 98 prosent av ungdommene rundt meg ikke er kriminelle, ikke
er farlige... De er bare vanlige tenåringer. Livsglade, herlige tenåringer. De er fremtiden
vår.
Denne episoden løste seg. Etter litt overtaling blant
kompiser, gikk gjerningsmannen selv til rektor og tok ansvar. En god gutt med en
dårlig dag.
Men er ungdommene rundt meg redde? Og har de grunn til å være det? På
ekte? Kniv er et livsfarlig våpen. Som flere svært unge ungdommer nå bærer. Ofte for beskyttelse.
Jeg ringer en venn
Jeg ringer en venn. Er ungdommene våre virkelig redde, spør
jeg en tenåringsguttemamma i et av de områdene politiet nå har markert som rød
sone.
Jeg vil at hun skal svare nei. Le det bort og snakke om medieopphausing
og politisk strategi. Si at alt egentlig er bra. Idyllen vår!
Men hun svarer ja. Ja, de er virkelig redde. Jeg vet om
ungdommer som går lange omveier for å unngå å gå innom senteret der gjengen
står. En gang ble jeg vitne til at to gutter rev en gutt ut av bussen og dro
ham med seg. Han så livredd ut. Det er hardt der ute. På ekte.
Ja, jeg tror
ungdommene våre er redde. 98-prosentene også, sier hun.
Verstingene
For noen få år tilbake så stod ca. 30 ungdommer bak en tredjedel av
all kriminalitet begått av ungdom her i byen, forteller politisjefen.
Nå er
de et antall på mellom 40 og 60. Og om vi skal få bukt med
ungdomskriminaliteten så er det med disse vi må begynne.
Det finnes ungdommer, unge tenåringer med over 70 saker på
seg. Ungdommer som terroriserer nabolag. Ungdommer som får med seg andre. Drar
dem inn i den håpløsheten de selv befinner seg i. Ungdommer som etterlater seg
så mange ofre på sin ferd.
I Norge finnes det ti plasser i ungdomsfengsel. Ministrene
er her for å fortelle at de ønsker seg flere. Jeg smaker på det. Fengsle unger?
De ser på om de kan senke den kriminelle lavalderen også. Et offer blir akkurat
like død om den som stikker med kniven er 14 som om han er 15. Jeg vet det. Men
straffe unger? Med fengsel?
Jeg tror på Jarle Dukic Sandven når han snakker om
traumatiserte ungdommer, ikke om dårlige mennesker. Da de snudde miljøet på Romsås
så tok de bort straffereaksjonene og begynte å lytte til ungdommene. Det gav
effekt.
Ødelagt og ødeleggende
Men finnes det ungdommer som er så ødelagt og ikke minst så
ødeleggende at den eneste muligheten er å få dem bort fra det miljøet de ... ødelegger?
Skal vi som samfunn ha lov til å beskytte oss mot dem og fengsle dem... selv om
de er barn? Finnes det tilfeller der fengsel er det eneste riktige? For deres
skyld, så vel som for samfunnets?
Selv om det er traumer som ligger bak, ikke fordervet moral?
Vi vet hva som fungerer
Ideologen i meg vil si nei. Vi skal da ikke begynne å
fengsle flere unger. Vi skal bygge dem opp. Gi dem sommerjobber og sunne
interesser. Mentorer de kan stole på og som de vil se opp til. Vi vet jo at det
er der løsningen ligger. Vi kan oppskriften. Vi vet at det er det som fungerer.
I bydel Grorud kunne de en sommer måle en direkte nedgang i kriminaliteten i
det ungdommene fikk tilbud om sommerjobber. Så enkelt. Så effektivt. Ungdommene
trenger håp. Muligheter. En sjanse. Å bli trodd og satset på.
Fritidsaktiviteter og plasser å være.
Men om ungdommene våre er redde. Alle de andre ungdommene. Om
allerede belastede småsamfunn er utslitt... av frykt og terrorisering. Kan da
disse verstingene virkelig ha en sjanse til å få bearbeide sine traumer, bli
alt det fine de kan bli... i det miljøet de er nå?
Er fengsel også en mulgihet?
Er fengsel, ungdomsfengsel, den eneste måten vi har til å
kunne nå inn til dem? Er det både deres... og vår redning? Den siste muligheten?
En sjanse til et liv?
Jeg smaker på det. Om ungdommene i min idyll virkelig er
redde... om disse både rekrutterer og skremmer så mange... er det da en
mulighet vi bør benytte oss av? Også for de aller yngste, de barnevernet nå har
ansvaret for?
Fengsle unger... er det virkelig en løsning som kan gjøre både
ungene selv og samfunnet vårt godt, eller er det bare jeg som har vært litt for
lenge på et beboermøte om ungdomskriminalitet... med Senterpartiet og Jan
Bøhler... når en del av meg har litt lyst til å svare ja?
Bydel Grorud jobber med hjertet
Jeg går sakte og fylt av tanker nedover gangveiene i Romsås
indre kjerne på vei hjem. En gjeng ungdommer suser hoiende forbi meg på en
ellevill sparkesykkelferd nedover bakkene. De er ikledd lokale fotballdrakter
og simpelthen strutter av livslyst og glede.
Jeg smiler og sender en takk til alle som gir så mye av sin
tid og sin energi til disse ungdommene. I bydel Grorud jobber de med hjertet,
sa polititoppen på podiet. Og jeg tenker at det er mest der løsningen ligger. I
fengsel, på fotballbanen eller på skolene.
Om man virkelig vil gjøre noe med ungdomskriminaliteten, så tror
jeg at det er tusen ganger mer effektivt å møte ungdom med hjertet enn å
rope slagord om å knuse gjengene fra trygg avstand.
