Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Nå, nå er det alvor roper hun og peker harmdirrende mot oss
Østkantfolk, og det har hun gjort gjentagende i mange, mange år. Denne gangen
er det riktignok Støre hun først retter skytset sitt mot.
Der hun viser til sin
mye omtalte tur til Rinkeby i Sverige for noen år siden og krever at Støre skal
innrømme at hun hadde rett. Før hun forteller om hvor voldelige og kriminelle
vi nå har blitt, vi her på Østkanten.
Jeg kjenner ungdommene
Jeg bor i Groruddalen. Jeg vet at det ikke er Støre hun
henvender seg til. Jeg vet at det er de som bor langt utenfor Oslo hun snakker
til. De som ikke kjenner oss og som blir lurt til å tro at Østkanten i Oslo er
noe helt annet enn det det egentlig er.
For jeg kjenner de derre ungdommene hun peker på. Ofte når
faktisk pekefingeren hennes langt inn i min egen stue og treffer de som sitter
der og nokså trolig ser på et eller annet veldig dumt på TikTok eller Youtube.
Og jeg er lei. Dritlei!
Jeg er dritlei av at hun bruker oss i Groruddalen for å
skaffe seg stemmer I Møre og Romsdal og andre steder langt unna oss. Hos folk som ikke kjenner oss!
Redd for hva vi kan miste
Og nå som FRP forhandler om byrådsmakt her i byen, så er jeg
også redd, selv om jeg vet at Oslo FRP står for en litt annen linje enn
partilederen på dette.
Jeg er redd for å miste sommerjobbene til ungdom, redd
for å miste mentorene, redd for å miste fritidsklubbene, områdesatsingene, ungdomslederne,
miljøarbeiderne på skolene, redd for å miste lærerne, rektorene, alle de super flinke
ressurspersonene vi virkelig trenger.
Alle de hvis jobber er så livsnødvendige for våre
ungdommer. Redd for at alle de vi trenger skal bli erstattet av en urokkelig
vegg av straff og konsekvenser!
Et sted med plass
Å være ungdom kan være vanskelig for mange, men for mange av
våre ungdommer er utfordringene annerledes enn de kanskje er for ungdom andre
steder. Groruddalen er nemlig et sted med plass. Vi har plass til alle de dere
utenfor ikke vil ha.
Vi har plass til de lavlønte med tre ulike jobber. Vi har plass
til aleneforeldrene. Vi har plass til de uføre, til flyktningene, til
arbeidsinnvandrerne. Hos oss er de hjemme, alle som en, og det er bra. Det gir
oss veldig mye bra!
Men det gir også
noen spesielle utfordringer. Det er hos oss fattigdommen og
levekårsutfordringene viser seg først. Og nå er det dyrtid. Og dyrtid rammer alltid
fattigfolk først… og verst, selv om det også som regel er vi som har gjort
minst for å fremskaffe den.
Mer politi som på repeat
Politi, roper a Sylvi, som på repeat, - vi må ha mer
politi!!! I 2019 ville hun til og med ha
spesial lover og strengere straffer for oss. Selv om faktisk.no har vist at
kriminaliteten generelt sett, også hos oss, er lavere nå enn den var tidlig på 2000-tallet.
«Det nytter ikke med kos klapp og klem på gjengkriminelle, sa Sylvi Listhaug
smilende til Aftenposten.. den gang». Og hun kunne ikke ha tatt mer feil! I
alle fall hva barn og unge angår.
Oppvekstsjef i bydel Grorud, Jarle Dukic Sandven forteller
i Oslopodden om en bydel som på tross av høy andel av både barnefattigdom,
innvandring og levekårsutfordringer har snudd trenden med kriminelle ungdommer.
Tidligere i vinter var jeg på et nabolagsmøte i bydel Grorud og fikk høre Olav
Verpe fra Oslopolitiet hevde at bydel Grorud var verdensmestre i kriminalitetsforebygging.
De får nemlig levekårsutfordringsstatistikken og voldsstatistikken til å skille
lag. Noe den ikke gjør ofte... på verdensbasis, sa han.
Burde vært hos oss og lyttet
Og det er på det møtet a Sylvi burde ha vært, for å lytte og
lære, istedenfor å dra med valgbuss og politibeskyttelse til Stovner for å fri
til velgere… som bor langt borte fra oss og vår virkelighet og ikke kjenner oss...
Hun burde ha vært på nabolagsmøte og lyttet. Og lært!
Det var på det møtet jeg først fikk høre om oppvekstsjef
Jarle. Han som på ekte brenner for ungdommene våre. Han som ikke preiker,
flytter papirer og peker finger, men som lytter og som stiller opp. I
motsetning til Sylvi Listhaug så viser han til forskning og snakker om barn med
traumer, ikke om kriminelle unger, svenske tilstander og gjenger.
Barn med traumer
Det ungdommene som får problemer har tilfelles, sier han, er
barndomstraumer. De har opplevd fattigdom og vold i familien. De har vært
utsatt for vold. Gjerne av fortvilte foreldre som ikke vet hva de skal gjøre
når ungdommene begynner å gjøre ting de ikke burde og de gode skoleresultatene
uteblir.
Og Jarle Dukic Sandven vet hva han snakker om. Han er
utdannet lærer og i 2019 var han rektor på Bjøråsen skole på Romsås i Bydel
Grorud. En skole som da bar preg av at det hadde utviklet seg et svært
problematisk miljø der oppe.
Et sted hvor frykten satt i veggene
Han beskriver Bjøråsen skole i 2019 som en skole hvor man
kunne kjenne frykten i veggene når man gikk inn på området. Skolen opplevde
sabotasje ukentlig, og det var en gjeng som var i ferd med å etablere seg innen kriminalitet
og som i stor grad påvirket miljøet for alle andre. Det var negativt. Det var
vanskelig, og det var svart!
Han forteller om at de visste om ungdommer som ikke gikk på
videregående skole i frykt for represalier fra kriminelle. Situasjonen på Romsås
den gangen ble også mye omtalt i media. Og ikke minst så forteller han hvordan
de gikk frem da de greide å snu det miljøet som hadde utviklet seg. Og det er
spesielt der Sylvi Listhaug ser ut til å ha mye igjen å lære.
It takes a village
Det var nemlig ikke trusler om straff og
konsekvenspedagogikk som fikk miljøet til å snu. Tvert i mot så ble oppskriften
på suksess å lytte til ungdommene. Vekk med anmerkninger og straff og inn med
dialog.
Negativ oppførsel handler ikke om vilje, men om evne, sier
oppvekstsjef Jarle og sier at positive og stabile møter med voksne ute kan
kompensere for alt det de ikke får hjemme. Vi bygger lag rundt ungdommene, sier
han. Vi skaper relasjoner.
Sabotasjen tok slutt
Han forteller hvordan samfunnet rundt ble invitert inn på
skolen. Om hvordan mødre som ofte av samfunnet blir sett på som ressurssvake
fikk lov til å være en ressurs på skolen. De laga mat og serverte frokost til
ungdommene… og de ble dratt med. Inn på laget.
Han forteller også om hvordan invitasjon til dialog og at
han begynte å være tilgjengelig slik at de som var uønsket hos idrettslagene
etter negativ adferd fikk lov til å bli med å trene igjen. Hver mandag. Når han
var der. Og om hvordan sabotasjen på skolen tok slutt… som over natta.
Trussel om straff forsterker problemet
Om vi møter de med barndomstraumer, som ikke kan regulere
følelsene sine, med korreksjon, refs, anmerkninger og politiet stopper dem på gata så oppnår vi det
motsatte av det vi ønsker. Det virker ikke på den gruppen. Det forsterker
problemet. De trenger å bli møtt med dialog, sier Jarle oppvekstsjef.
Om vi vil unngå en oppblomstring av kriminalitet blant
ungdom så trenger vi å gå bort fra straff og konsekvenspedagogikk og heller
møte dem med trygge voksne som skaper relasjoner.
Barnevernet er ikke alltid løsningen
Han forteller også om et system som ikke alltid snakker godt
med hverandre og om hvor viktig det er at det gjør nettopp det. Barnevernet er ikke alltid løsningen, sier Jarle. Vi ønsker ikke
at tiltak skal oppleves som tvang.
De det gjelder må føle eierskap både til
problemet og til løsningen om vi skal få resultatet. Det fungerer ikke om man
takker ja til tilbud av frykt for å motta straff. Barnevernets rykte, fortjent
eller ikke, ødelegger for dem, særlig i møte med de miljøene man trenger å nå
inn til.
Vi jobber med å utvikle gode modeller. Vi må inn på et tidlig stadium,
fortsetter han. Lavterskel og alltid frivillig. Og aldri som en del av en
betingelse fra politi og barnevern.
Altså det fullstendig motsatte av alt det Sylvi Listhaug
fremmer. For å si det på groruddølsk: Der populisten Sylvi Listhaug leker
deilig, får fagpersonen Jarle Dukic Sandven og hans medarbeidere resultater. Jeg vet hvem jeg heier
på!
