- Dere snakker om en slåsskamp, men jeg sitter tilbake med minner fra en fotballfest

Jeg var der og sto i frontlinjen med kampvertene som hjalp politiet med å forhindre at disse guttene kom seg inn på parkeringsplassen for å hausse opp stemningen. 

De over 600 tilskuerne som fulgte kampen mellom Klemetsrud og Holmlia la ikke særlig merke til de små konfrontasjonene som skjedde på utsiden. 

• Les også: Tilløp til slagsmål mellom tilskuere under fotballkamp på Mortensrud

- Jeg kunne vært moren din

En av guttene ble veldig sint og forbannet på meg fordi han ikke fikk gå over parkeringsplassen. Jeg spurte ham om hva han het, og han svarte meg. 

Jeg spurte hvor gammel han var, og da svarte han: «22 år». 

Da sa jeg til ham: «Du er jo like gammel som sønnen min, jo. Jeg kunne vært moren din». Da myknet stemmen hans allerede. 

- Jeg beklager, tante

Han var mye høyere enn meg, men jeg dro hodet hans ned for å kysse ham på hodet, akkurat som jeg gjør med guttene mine på 18 og 21 år når de enten er redde eller lei seg. 

Jeg så ham i øynene og passet på å si navnet hans riktig. 

Jeg prøvde rolig å forklare ham hvorfor det er så viktig for både ham og hele Mortensrud at vi kan gjennomføre en fotballkamp uten forstyrrende konfrontasjoner. 

Han svarte: «Jeg beklager, tante». 

Det jeg så akkurat i det øyeblikket var en veldig liten og usikker gutt, selv om den unge mannen var dobbelt så høy og dobbelt så bred som meg. 

- Noen måtte jeg kjefte på

Jeg forsvarer ikke det disse guttene gjorde på noen måte. Noen av dem måtte jeg være skikkelig streng med og nærmest kjefte på. Poenget er at disse guttene er våre og at det er vårt ansvar å klare å elske dem mest når de fortjener det minst. 

Det er jammen meg krevende praksis. Det fikk jeg kjent skikkelig på der jeg sto med alle de andre fantastiske frivillige som gjorde strålende innsats. 

Da jeg kom hjem etter kampen, fikk jeg skikkelig vondt i hjertet mitt av å tenke på disse guttene og all den usikkerheten og aggresjonen som bor i dem. 

Hva kan vi voksne gjøre?

Det er lett å skyve ansvaret på dem, men hva kan vi voksne gjøre for 

• å se dem? 

• å forstå dem? 

• å lytte til deres stemmer? 

• å gi dem bedre alternativer enn å havne i dårlige miljøer? 

• å ha den relasjonen til dem som tillater oss å stille krav til dem? 

• å gi dem eierskap til og stolthet over sin egen bydel? 

• å gi dem mestrings- og verdighetsfølelse? 

- Verdt å redde ungdommenes fremtid

Jeg sitter ikke med noen fasit, men er hundre prosent sikker på at løsningen er alt annet enn å bare skylde på dem og deres begredelige oppførsel. 

Hvorfor måtte de ødelegge en så viktig dag for alle andre på Mortensrud? Hvorfor ber de om vår oppmerksomhet på denne måten? 

Jeg er stolt av hver eneste lærer, ungdomsarbeider, idrettsleder, nabo og forelder som med hjertet og hodet på rett sted tar vare på ungdommene rundt oss. 

Og ja, det er både psykisk og tidsmessig krevende å gjøre det som er riktig fremfor det som er enkelt. 

Men det er jammen meg verdt det om vi klarer å redde fremtiden til ungdommene våre!