Etter den første knivstikkinga i skolegården i fjor, ville jeg
ta 16-åringen med meg og bare flytte. Til hvor som helst. Til trygghet. Selv om
ingen elever ved skolen var involvert, selv om det gikk bra. Den gangen også. Jeg
ville sette inn hele privilegiet mitt… og bare dra!
Noen måneder senere, neste gang noen trakk kniv i skolegården, hadde jeg blitt herda. Denne gangen holdt det med en telefon. Er du ok? Hva
skjer der borte, egentlig?
Slik har det vært ved alle de andre anledningene også, og de
har det vært så alt for mange av. «Nei, jeg er ikke der». «Vi er på
fotballbana. Gutta mine har ball, ikke kniv… og jeg kjenner ingen med gønner»
98 prosent er ikke kriminelle
Og jeg vet det. 98 prosent av ungdommene her i Groruddalen er ikke
kriminelle. 98 prosent! Og om man leser statistikk, så ser man at alt
faktisk var mye verre før.
Selv nå, etter noen år med oppgang i kriminaliteten, så er de aller fleste ungdommene her oppe ikke det minste kriminelle, og de er mye
mindre kriminelle enn hva generasjonene som vokste opp på disse stedene før dem
var.
De er vanlige ungdommer. De spiller fotball, går på skole,
jobber når de får lov. De gjør så godt de kan, alt for ofte under mye
vanskeligere forhold enn det deres jevnaldrende andre steder opplever. Her hvor
jeg bor har 40 prosent av beboerne levekårsutfordringer.
Det er det fattigdom heter på
byråkratispråket… levekårsutfordringer. To av fem!
Stigmatisering
Og de er stigmatiserte. Det finnes ikke noen av ungdommene
her oppe, i alle fall ikke av de brune av dem, som ikke har blitt møtt med
forventningen om at de er … et problem. Negative forventninger fra politiet,
fra politikere, fra tilfeldige forbipasserende og mest av alt fra medias
overskrifter.
For en stund tilbake, etter en annen knivepisode måtte de gå forbi et polititett åsted på vei hjem fra en av Saalevendings fotballturneringer.
En dame satt på en benk ved siden av politisperringene og ropte rasistiske tilrop og beskyldninger om at de sto bak knivvolden mot gruppen av fotballgutter som gikk forbi. Politiet hørte det, men gjorde først ingenting noe som opprørte guttegjengen.
Så jeg gikk bort og spurte dem om de syntes dette var greit, sa gutten etterpå. Og så svarte de ikke engang. De bare sto der. Som stive stokker. Men så, da vi hadde gått, så jeg at de gikk bort til henne, så jeg tror det virka litt likevel, sa han, å si ifra.
Jeg tror de sa til henne at det ikke var greit. Rasisme. Og at vi spilte fotball, ikke knivstakk noen. Jeg håper det. At det virka å si ifra. At de sa at vi var snille gutter.
Vanskelig å ta diskusjonen
Og det gjør denne diskusjonen vanskelig, virkelig vanskelig.
Hvordan kan vi snakke om økningen i bruk av kniver og gønnere fra stadig yngre ungdommer
uten å bidra til å ytterligere stigmatisere alle de ungdommene som bare er på
fotballbana, de som henger med en kompis, de som bare går på skolen, er
til stede i sitt eget nabolag?
Nittiåtte prosentene. De som blir dratt med i dragsuget…
hver eneste gang noen prøver.
Det er vanskelig for oss her oppe å ta den diskusjonen.
Fordi hver gang noen forsøker, så går det veldig kort tid før politikere stiller
opp på TV og diskusjonen ikke lenger handler om våre ungdommer, om å ivareta
dem, om å gi dem muligheter, en fremtid, om å skape gangs mennesker, men om en
konkurranse om strenghet, dommedagsprofetier og et rop om svenske tilstander.
Vi må snakke om det som skjer nå
Og likevel må vi. Vi må snakke om dette. Fordi noe skjer.
Knivene sitter løsere nå enn de gjorde for kun et par år siden. Gønnerne også. Og
om ingenting skjer, så vil trolig flere av oss cashe ut privilegiene sine og
bare flytte.
For det er skummelt å oppdra tenåringer i områder hvor
knivstikkinger skjer så alt for ofte.
Men løsningen er ikke doble straffer og unger i fengsel. Vi
må greie å ivareta ungdommene, alle ungdommene, lenge før vi havner der.
Dyrtid og pandemiettervirkninger
De som er ungdommer her oppe nå er de samme ungdommene vi sendte
hjem fra skolen og fratok alle tilbud under pandemien, da de var på sitt mest
sårbare. Hvor er krisepakkene for å hente dem inn igjen?
Hvor er den ekstra
innsatsen vi trenger i dyrtid… med ettervirkningene av ekstreme pandemitiltak
hengende over oss. Alt dette vanskelige som har rammet våre ungdommer verst!
Hvor er tiltakene?
Hvor er reglene som gjør at en mamma får beholde bostøtten
selv om en hjemmeboende 18-åring tjener noen kroner ved siden av skolen? Hvite penger… de
svarte får man uansett beholde.
Hvor er tiltakene som løfter familier ut av
fattigdom? De ekte tiltakene. En evig runddans av ulike praksisplasser teller
ikke… ikke med et boligmarked som har løpt fullstendig løpsk. Der de fattige, de med
levekårsutfordringer, i praksis gjør rikfolk rikere.
Ungdommene trenger håp
Hvor er de oppvarma fotballbanene? Idrettshallene? De gode
trenerne? Tilbudene som skaper håp om at de finnes en fremtid, en vei til
toppen, også for de som ikke kan betale for rådyre private tilbud slik de der i
vest kan.
Ungdommene her oppe. De fine, flotte, ressurssterke ungdommene våre
trenger håp. Troen på at alt faktisk er mulig. At slik ting er nå ikke er slik
ting trenger å være… i fremtiden. Samfunnet har ikke råd til at våre ungdommer
mister håpet.
Hvor er de forebyggende enhetene i politiet? De som kjenner
ungdommene. Snakker med dem. Vet hvem som er hvem og hva som skjer og som har
ungdommenes tillit?
Hvor er midlene som løfter opp og styrker alle de gode
tiltakene og personene som allerede er her og som gjør en fantastisk innsats.
Midler
til mentorer, til sommerjobber, til Saalevending som samler ungdommer på tvers
av postkodekonflikter, men som må avvise mange flere ungdommer enn det de får
plass til.
Alle de som bidrar til at 98 prosent av våre ungdommer ikke er kriminelle, men
unge mennesker med en fremtid foran seg. Viktige ressurser for nasjonen vår.
Dyrt å miste ungdommer til kriminalitet
På fredag gikk jeg forbi et åsted, rett etter at en
knivstikking hadde funnet sted. Riktig nok nektet offeret for at han var
knivstukket, og ingen av vitnene som hadde vært der og sett det som skjedde
mente at de hadde vært der og sett det, men en knivstikking var det likefult.
Og
mens jeg sto der og så på alle ressursene som kom strømmende til, så slo det
meg for alvor hvor kostbart kriminalitet, vold, er for samfunnet. Hvor innmari
dyrt det er med hver eneste ungdom vi mister til gjenger og en skjebne som blir
vond.
Derfor har vi råd til alle de forebyggende, utjevnende
tiltakene vi nå trenger. Vi har råd til alt det vi nå behøver for å få bukt med
den økende kriminaliteten. Det vi ikke har råd til, er politikere som vil slå
mynt på oss. Tjene stemmer på oss. Skremme med oss.
Vi vet hva som skal til
Vi vet hva som skal til. Vi har snudd mange miljøer tidligere. Se bare på resultatene Mortensrud skole kan vise til og forebyggingsresultatene i bydel Grorud. Det er ikke det at tiltakene ikke virker som har gjort at
knivene sitter løsere nå.
Men etter en pandemi der gjengene holdt åpent og skolene
var stengt og i en dyrtid som igjen rammer fattigfolk mest, så trenger vi i en
periode dobbel dose av vår forebyggingsmedisin.
Det er mulig vi også i en periode vil trenge et mer
tilstedeværende politi for å få bukt med den akutte situasjonen, men mer og
strengere politi alene vil aldri kunne løse de problemene vi nå ser. Det kan
kun forebygging gjøre!
Om vi ønsker å knuse gjengene må vi gi ungdommene våre
alternativer som fremstår bedre, også for unge og umodne gutter med
levekårsutfordringer der hjemme. Om vi skal snu utviklingen så må vi skape innenforskap og håp
og vise ungdommene veien mot en god fremtid de ser at de kan oppnå.
Vi har gjort det før, og vi kan gjøre det igjen. Vi har ikke
råd til å miste en eneste ungdom til gjenger, kniver og gønnere.
