Rushtidsavgiften har gjort hverdagen deres vanskeligere. Seks sterke historier fra folk som rammes av økte bompenger

I starten av januar kunne Fjellinjen melde at trafikken inn og ut av Oslo var gått ned med fem prosent. Bakgrunnen for nedgangen var de nye rushtidsavgiftene inn og ut av Oslo fra 1. oktober. Under følger historiene til noen av dem som rammes av ekstrakostnadene. Flere av dem har ikke lenger råd til å kjøre gjennom bomringen.

De seks historiene er samlet inn av Cecilie Lyngby, leder av Facebook-gruppen «Ja til miljø, nei til økning av bompenger».

Skyhøye priser

– Mange vanlige mennesker er de sinte på en politikk de anser griper inn i deres hverdag. Samtidig med høynede priser i bomringen, kliner byrådet til med skyhøye priser på parkering, beboerparkering og fjerner p-plasser, sier Cecilie Lyngby.

Hun mener at både arbeidslivet og det sosiale livet til folk rammes.

– Skal vi gå eller kjøre kollektivt, strekker ikke tiden til i en travel hverdag. Foreldre har ikke råd til å kjøre gjennom flere ganger i uken. Folk må slutte å trene. Noen bor langt unna buss- eller trikkestoppen.

Lyngby har hørt om flere som enten har kjøpt seg en ny bil eller byttet ut dieselbilen sin. De har ikke mulighet til å skaffe seg et nytt billån for å kjøpe seg en elbil. Mange har ikke noen lademulighet.

Hovmodig av politikerne

– Skal du ta taxi, er prisen nå høyere. Skal du ha varer kjørt til deg, øker prisene på grunn av bomringen. Folk er sinte, flytter fra Oslo og lar være å kjøre ned i sentrum for å handle. Da må butikker legges ned, sier hun.

Hun nevner som eksempel en butikkansatt som kjører dieselbilen til arbeid fem dager i uken, 47 uker i løpet av et år. Totalt gir dette, med dagens bompengeordning en utgift på 13 865 kroner i året eller 1260 per måned vedkommende er på jobb.

– Det er direkte hovmodig når politikere hevder at de økte bompengesatsene og den kommende bompengeordningen er rimelig, sier Lyngby.

Under følger historiene til flere bilister som er forbannete og frustrerte over de nye bompengesatsene. Flere av historiene er anonymisert, men vi kjenner identiteten til fortellerne.

• LES OGSÅ: – Jeg ble skikkelig sint da rushtidsavgiften ble vedtatt. I dag skal jeg demonstrere

Historie 1: Tøft for båtbutikk

Vi driver en bedrift med båt marina på Nedre Bekkelaget. Vi har i utgangspunktet veldig få parkeringsplasser til vår forening og kunder. Etter at bomprisene gikk opp i rushen på Mosseveien, har vi nå oppdaget at biler tar opp parkeringsplassene til kundene våre.

Folk setter fra seg bilene der og tar bussen inn den siste kilometeren inn til byen. Vi kommer ikke til å ha noen parkeringsplasser å tilby kundene våre til våren, når båtsesongen starter opp. Vi driver også båtbutikk der. Dette er bare helt håpløst. Kristine Sørfonden

• LES OGSÅ:De nye bomstasjonene i Oslo: Her er alt du lurer på

Historie 2: Kjører barna til håndball gjennom bomringen

Min hverdag består blant annet i å kjøre de to barna på håndballtrening. Den ene datteren min trener i en klubb som holder til rett innenfor Oslo-grensa. Når de nye bommene kommer opp, så må jeg gjennom bommen minst fire ganger per uke. I tillegg spilles mange av kampene til begge to innenfor bomringen. Med kamp hver helg, blir det mye penger.

Jeg er alenemor og ikke i jobb på grunn av dårlig helse. Jeg har ikke anledning til å anskaffe en elbil, som, en liten periode fremover, vil ha fri passering. Det er ille at bomringen skal bidra til at det blir økonomisk tøffere å holde barna i aktivitet. Jeg prøver så godt jeg kan å samkjøre med andre, men likevel blir utgiftene langt høyere. Heidi

Historie 3: For dyrt å besøke syk mor

Jeg bor i Nittedal kommune og har en syk mor i Oslo som jeg ønsker å besøke så ofte jeg kan. Nå har det seg sånn at jeg selv er skadet og ikke orker å kjøre kollektivt, så bilen blir ofte brukt.

Problemet er at jeg på grunn av skader bare mottar sosialhjelp, da jeg har gått for lenge på arbeidsavklaringspenger. Derfor har jeg ikke råd til annet enn bensin på bilen, og så vidt det. Hva med oss? Jeg skjønner jo at staten og kommunen driter i oss og at jeg blir gjeldsslave fordi jeg ikke betaler i bommen. Takker dere høytstående og rike. Martin Pedersen

LES OGSÅ: Byrådsleder Raymond Johansen utsetter tredobling av dieselbil-takstene i bomringen

Historie 4: Må melde meg arbeidsledig

De nye parkeringsreglene tar hele livsgrunnlaget fra meg. I jobben som selvstendig næringsdrivende, må jeg pendle mellom to steder for å få nok arbeid. Det betyr at jeg må gjennom bomringen og betale for parkering på Majorstua når jeg har pasienter der.

Jeg har faktisk ikke råd til å jobbe slik det er lagt opp nå. I går måtte jeg betale 141 kroner for å jobbe. Etter at leie til lokalet jeg sitter i skal trekkes fra, har jeg faktisk ingenting igjen.

Konsekvensen er at jeg må melde meg arbeidsledig og si opp drømmen min om å jobbe selvstendig med pasienter. Da blir jeg en økonomisk byrde for samfunnet. Dette er uholdbart.

Historie 5: Betalte 1664 kroner på en måned

Jeg jobber som butikksjef på Nille i Asker og tjener 402.000 kroner i året. Jeg har fire barn og bor på Frogner. Fra 7. oktober til 11. november i høst betalte jeg 1664 kroner for å komme meg på jobb. Er det rettferdig? Nei, det er hårreisende. Bente Bolstad

Historie 6: Hverdagen går ikke rundt uten bil

At det er dyrt å ha bil i Norge er noe alle vet. Avgifter på avgifter, verkstedregningene er høye på gamle biler, bensin er dyrt (ikke alle har råd til elbil eller hybrid som fortsatt ligger høyt i pris). Selv om man kjører så lite som mulig, så koster det flesk.

Så kommer altså disse forståsegpåerne og påstår at man ikke trenger bil? Hvem er dette som sitter på sin høye hest og bestemmer at du slett ikke trenger bilen din, du kan ta kollektivtrafikk eller sykkel? Jeg ler høyt når jeg ser for meg sykkelen med tilhenger, to unger, matvarer og glatt føre.

Og er du så frekk at du våger å forklare hvorfor du så sårt trenger dette forurensende monsteret som kalles en bil, ja så skal du jammen finne deg i at du må betale mer og dyrt for den! Nå skal du flåes fordi du passerer bommen i rushtrafikken.

Som den store synderen du er som bare vil rekke barnehage, skole og jobb tidlig om morgenen og hjem etter jobb, så skal du få svi. Noen spør seg sikkert om det er verdt det? Er det verdt stresset og utgiftene? Skal man heller si opp jobben, selge bilen, flytte på landet og drive eget småbruk, være selvforsynt, undervise ungene selv og gå på NAV?

Er det rart vi blir oppgitte når livet kun handler om å overleve til neste lønning, neste låneavdrag og til neste bomring? "Stopp verden jeg vil av" hører jeg folk si, and who can blame them?