Og så har jeg lagt ut om parkering og om snø, om køer og bompenger
og om late dager henslengt på et bussete. Lyttende til en god lydbok. Boliger
og forhold har kommet og gått, men oss to Ruter, oss to trodde jeg ville vare
for alltid. Det skulle være meg og deg, og god miljøsamvittighet – for alltid, Ruter min.
Vi skulle bli gamle sammen
Jeg skulle bli en sånn utgammal dame med stokk og et skjelvende
smil om munnen som så søte som bare utgamle damer med stokk og skjelvende smil
om munnen kan bli, lirket meg frem mot handikapplassene. Midt i rushtrafikken.
Så søt at folk ville smile og heie mens jeg stabbet meg frem og fikk ungdommer til å høflig reise seg opp helt frivillig. Og så vil
de hilse. Og spørre om hvordan dagen går. Selv om jeg forsinket dem.
Hei, gamle damen, skulle de si og så skulle jeg fortelle dem en historie om Ruter i gamle dager
da jeg var ung og så skulle de meg ut hjelpe meg av bussen og snakke kebabslang fra Groruddalen, hva nå enn kebabslang er når den tid kommer.
Fordi alle egentlig
liker skjelvesmilende, utgamle damer som fremdeles tar buss. Ruter. Sånne oss
to for alltid, Ruter-damer.
Det er deg – ikke meg!
Men nå går det ikke lenger, Ruter. Jeg slår opp og sitter
her og ser på bilannonser på Finn.no. Og en ting skal du vite. Det er deg – ikke
meg. Deg! Deg! Deg! Og bare, bare deg! Eller kanskje du og ett av dine mange underselskaper, Unibuss for
eksempel? Men det får du holde styr på, ikke jeg.
Vet du at jeg har forsvart deg? Du vet, i det verste
snøstormene, når bygde-Norge ler av deg og Oslo-folk flest for lengst har tatt
beina fatt og oppgitt labbet gjennom snøen og hjem fordi de vet at du ikke kan
kjøre på de aller verste dagene. Selv da har jeg trofast stått ved din side og
forstått.
Jeg har vist forståelse
Ja, ja har jeg tenkt. Så svikter du kanskje på disse ekstremdagene,
men tenk på alle dagene der du er her for oss da? Jeg har sett deg kjøre bruder
og russ, nybakte foreldre på vei hjem fra sykehuset. Du har vært med oss på
første – og på siste – dater.
Du har hørt våre sukk når setene dine fylles opp av
høylytte skoleklasser på tur. Du har tatt oss på fest, til stranden og til
skogen. Og på de dagene da det har røyna på, så har jeg kunnet huske de gode
dagene, og det har holdt i massevis.
Helt frem til nå, Ruter. Helt frem til du med en pennestrøk raserte
vårt busstilbud og lot en kommunikasjonsmedarbeider stå frem og si at det var
for vår egen skyld. For å unngå kø og forsinkelser. At tilbudet her oppe i
Groruddalen egentlig ville bli bedre. Av kuttene du gjorde.
Gjennom bikkjekalde rutervintre
Selv om alle vi som har vært ute en Ruter-vinter før vet at May Britt Lund fra Stovner har helt rett når hun skriver at «jeg kan bekrefte at det er bikkjekaldt å stå langs Trondheimsveien om vinteren» og vente på bussbytter.
Vi vet, av bikkjekald erfaring,
at om din buss er ett minutt forsinka, så kan du være sikker på at bussen du
skulle bytte til greide å være et helt minutt for tidlig. Og at neste buss
igjen da litt for ofte igjen er tretti minutter for sein. Eller plutselig hadde blitt
til en rushtidsavgang – og det når ikke lenger er rushtid.
Selv på de beste av dager tar ting tid
Vi som har reist en stund vet at det kan ta sin tid, selv på
de beste av dager, å våge seg å dra til Alna Senter med kollektivtransport i
rushtrafikk. Særlig om du ønsker å reise hjem igjen med 66 eller 68 mot Grorud.
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har forbannet meg selv for å ha brutt denne leveregelen for mitt liv. Hvor vanskelig kan det være å huske, sier jeg og slår meg selv i armen der jeg står og venter. Og venter.
Hvor vanskelig kan det være å huske at du ikke drar til Alna Senter med buss i rushtid, om det ikke står om liv?
Bussene der kommer når de selv vil og hva nå enn Ruter-planleggerens skjemaer
sier, så er det ytterst, ytterst sjeldent at de kommer når de etter planen skal gå. Selv på
de beste av dager. Ting tar tid, med Ruter… Selv på de beste av dager… Men nå…
Men nå...
Men nå… Jeg vet ikke hvor ofte du tenker på Romsås ring, 63-bussen, Ruter, men vi som bruker den vet at det er en av dine viktigste linjer.
Når løssnøen ligger i tykke lag over blankis, så er T-banen et urealistisk mål,
selv for de beste av oss, selv med piggsko.
I alle fall om man ikke ønsker å
bidra til å forlenge en allerede altfor lang ventetid på vår nye, flotte,
legevakt. For oss langt oppi bakkene her står valget da enten om å bli hjemme
eller å karre oss opp til nærmeste busstopp. 63-bussen. Livslinja på Romsås.
Og når du da, uten varsel i praksis fjerner den, (eller lar den gå plutselig,
av og til, slik du har gjort de siste dagene), så rammer det våre liv. Hardt!
Hvor mange barn har blitt henta altfor sent i barnehagene rundt her de siste
dagene? Hvor mange har kommet for sent til jobb, eller til viktige avtaler, fordi du sviktet oss? I fint vær? Med veier som etter hvert ble bare?
Virkeligheten på bakken
Offisielt valgte du å innstille annenhver avgang, men i
realiteten så gikk ingen busser. Bortsett fra de få som altså plutselig gikk
likevel, utenom rute, sanntidsmarkeringer eller plan.
På et tidspunkt var store
deler av den store bussholdeplassen fylt opp av mennesker som alle oppgitt
venta på samme 63-buss. Hvor mange av dem tror dere det ble plass til i en
liten buss? Selv med god stableerfaring fra før?
Og som dere vet, så har det ikke vært bedre på de andre
linjene. Jeg antar dere ikke har vært avhengig av 66-bussen for å komme dere
til jobb om morgenen? Eller 68-bussen for å rekke å hente unger i barnehagen?
Nå
har frislippet av taxinæringen ført til en såpass hard krise for bransjen at
det for mange nok er godt å se taxisjåfører gå rundt med hodet hevet og breie
smil. Endelig. Endelig nok oppdrag til dem alle, men dette holder ikke, Ruter.
Dette holder ikke i det hele tatt.
Vi bidrar mer enn de fleste
Da koronaen herjet som verst, så var det oss her oppe i
Groruddalen som fremdeles trofast tok bussen. Vi måtte på jobb. Og du, Ruter, du
var den som tok oss dit. Våre bompenger her oppe bidrar også i svært stor grad til
å finansiere deg. Og likevel er det altså oss du velger å
svikte først.
Og forresten, Ruter, jeg heier på din miljøsatsing. Det er
ingenting som er viktigere enn miljø, og jeg er glad for at du ofte går i front.
Men det må fungere i praksis også, Ruter. Først og fremst så må dette fungere i
praksis. Hver eneste dag. Våre liv er avhengig av det.
Vi må kunne stole på deg
Om du skal være et alternativ, et reelt alternativ, til at
vi alle kjøper bil for å komme oss dit vi må, så må vi kunne stole på deg. På
ekte. Vi kan ikke leve med at du plutselig ikke har nok busser å sette inn, at
du mangler ladere.
Og vi kan ikke leve med at du kutter i de smårutene vi er
avhengige av, at du kutter i tilbudet til dine mest trofaste kunder. Det er smårutene som gjør at vår hverdag går opp.
Flere vil følge meg inn på bruktbilsidene
Om vi to, Ruter, som jeg alltid har trodd, virkelig skal gå
sammen gjennom livet, så må du igjen bli en vi kan stole på. Du må bli trofast
mot oss igjen, akkurat slik vi er trofaste mot deg. Om ikke så vil flere og
flere følge meg inn på Finn.no og bruktbilsidene.
Ikke fordi vi vil, men fordi
vi må. Fordi du har sviktet oss, Ruter.
Jeg kan ikke være med på dette her lenger, Ruter. Jeg kan
ikke leve livet mitt sånn. Jeg kan helt sikkert høre lydbok i en bil også. Det
finnes tekniske løsninger (jeg ikke har lyst til å lære) for det meste.
Og nå
har jeg ikke lenger et valg. Du har dratt det for langt denne gangen. Vi har hatt noen fine år, Ruter, men nå er det
slutt. Jeg slår opp. Det er deg. Det er ikke meg. Nå ønsker jeg meg bruktbil til jul!
