– Er vi ærlige nok i offentlig sektor? Når noe går galt, bør vi ikke skjule det 

Altfor ofte hørte jeg sjefen si ting som: ‘Jeg håper denne rapporten ikke havner i hendene til en journalist. Vi kan ikke snakke om visse aktiviteter – det er for kritisk.’

Jeg ser tilbake på min tid som kommunikasjonsrådgiver i bydel Søndre Nordstrand og undrer: Hva var det egentlig jeg var med på? Dette spørsmålet forfølger meg fortsatt.

– Vi kan ikke snakke om dette til noen

Det sjefen sa var ikke bare uærlig, det var også skadelig. Å skjule informasjon fra offentligheten svekker tilliten til våre tjenester. Hvorfor skulle vi ikke være åpne om det vi gjør?

Det var ikke første gangen dette skjedde. Rapporten kommunikasjonssjefen siktet til, var Velferdsforskningsinstituttet NOVA sin rapport: ‘Forebyggende tiltak mot ungdomskriminalitet i Oslo kommune - Følgeforskning og evaluering’.

DEBATT

– Fengsle unger og senke den kriminelle lavalderen. Er det virkelig løsningen på økende ungdomskriminalitet?

Rapporten fulgte bydelens kriminalitetsforebyggende team, Innsats Ung, over flere år. En av forskerne bak rapporten gjennomførte feltintervjuer med ansatte, og ett utsagn som kom fram, var spesielt beskrivende fra en ansatt:

«A: Ja, men synes jo det er enormt frustrerende å se på måten man stigmatiserer, måten man behandler de elevene som har røyka på skolen, kjørt bil uten lappen og sånne ting, at man da liksom skal stenge dem ute fra aktiviteter på grunn av det. Jeg syns mentaliteten på skolen speiler hele bydelen egentlig (...) Jeg tenker at det nesten er litt sånn strukturell diskriminering av den gruppa i denne bydelen. At det er en motstand mot å jobbe med dem, ‘Ja, men de velger jo å være kriminelle’, liksom. De blir omtalt som skikkelig kriminelle i stedet for å bli omtalt som unge voksne i veldig sårbare situasjoner. (...) Det er jo lettere å bare mislike dem. De vekker så mye vanskelige følelser inni disse hjelperne rundt som bare ‘nei, jeg orker ikke». «Legg dine jævla følelser til siden her nå’, tenker jeg da. Beklager, men det der provoserer meg så mye.»

Samme ansatt forteller videre:

«Jeg opplever, ikke bare i teamet vårt, men i hele denne bydelen, at man liksom ikke skal prioritere de som er skikkelig inni kriminalitet. Det er helt greit at vi skal ha fokus på forebygging og at vi skal inn tidlig, det er jo viktig. Men samtidig føler jeg at det blir en sånn ubalanse i det å ikke jobbe med den gruppa (...) Jeg synes det er helt på bærtur med sånn fargeinndeling, altså at de sier at vi ikke skal jobbe så mye med rødt nivå da, for eksempel. At det liksom skal være politiets jobb. I min yrkesetikk som sosialarbeider blir det helt feil. Jeg må jo jobbe med de som sliter.»

Nær halvparten av unge i sommerjobb i Oslo opplever brudd på arbeidsmiljøloven. Dette er de vanligste bruddene

Er det ikke problematisk med slike holdninger som beskrives ovenfor unge?

En ansatt beskrev også sin første periode i bydelen slik:

«Da vi kom inn, la vi merke til at ingen i teamet skjønte noe av det med kulturell kompetanse. Jeg var sjokkert da jeg startet. Jeg tenkte: 'Dere jobber i en så multikulturell bydel og tar ikke inn det som er viktigst, nemlig kultur!'. Kultur er jo alt, og de skjønte ikke det, at kultur faktisk er viktig. Jeg sa det aldri til dem, fordi det ville vært litt pekefingeraktig, men i begynnelsen fikk jeg litt 'white savior'-vibber.»

Hvorfor skjuler vi sannheten?

For øvrig tar rapporten opp historikken til Innsats Ung-teamet, med navneendringer, kutt i midler, omrokkering av ressurser og ustabilitet. Rapporten gir inntrykk av et team som har vært svært dårlig organisert av bydelens ledelse, men som likevel har hatt rikelig med fagkompetanse og dyktige folk over tid, selv om det har blitt gitt utrykk for manglende kulturell kompetanse.

Likevel har ansatte stusset over bydelens prioriteringer, noe jeg godt kan forstå. Hvorfor skulle vi skjule denne historien? Og hvorfor har ikke bydelen tatt grep for å ruste teamet tidligere?

Klar beskjed: – Vi må slå ned på kriminalitet. Også hvis de er barn

En mer omsorgsfull tilnærming 

Jeg fikk være med å håndtere en sak knyttet til en NAV-klient i media, som jeg vil foretrekke å kalle innbygger. Innbyggeren hadde beskyldt bydelen for å gjøre feil. I tilsvaret til avisen ønsket jeg å få inn at vi har forståelse for innbyggerens situasjon.

Ledelsen ønsket ikke at dette skulle stå i svaret. Jeg hadde håpet vi kunne være mer omsorgsfulle i tilnærmingen vår. Senere fikk vi beskjed fra byrådsavdelingen om at vi nok hadde fulgt feil praksis ved kontoret. Hvorfor kunne vi ikke vært mer ydmyke om det?

En annen sak gjaldt dårlige boforhold for en innbygger i bydelen, som hadde utedo. Kommunikasjonssjefen mente dette var uverdige forhold som vi måtte være forsiktige med å snakke om, slik at det ikke kom ut til avisen.

Jeg skulle ønske sjefen heller hadde sagt: ‘Jeg håper vi finner et verdig tilbud for personen.’ Det hørte jeg dessverre ikke.

Ærlighet skaper tillit

Dette kan vel sees som mine anbefalinger til bydelen og alle andre som strever med lite ærlig kommunikasjon:

DEBATT

Studentboligmangelen: – Nå må noe skje. Politikere må ta oss seriøst

Ærlig kommunikasjon skaper tillit mellom bydel og innbyggere. Når vi er åpne om våre handlinger og utfordringer, gir vi innbyggerne en realistisk forståelse av hva de kan forvente. De eksemplene jeg har delt, viser dessverre det motsatte.

Ærlighet gir oss muligheten til å håndtere feil på en konstruktiv måte. Når noe går galt, bør vi ikke skjule det. I stedet bør vi erkjenne feilen, forklare hva som gikk galt og vise hvordan vi vil rette opp situasjonen. Dette skaper en kultur der feil blir sett på som læring.

Ved å være åpne om feil kan vi kontinuerlig forbedre tjenestene våre og styrke demokratiet. Jeg trodde det var nøkkelverdien i det norske samfunnet, nemlig å styrke lokaldemokratiet. 

Dessuten gir det beslutningstakere et solid grunnlag for å sette en god retning, da innbyggerne kjenner til sakene i lokalmiljøet sitt. 

Likevel mener jeg vi fortsatt skal ivareta innbyggerens personvern. Når vi kommuniserer ærlig, kan vi invitere innbyggerne til å gi tilbakemeldinger, delta i beslutningsprosesser og bidra til utformingen av tjenestene og det tilbudet de mottar. Dette fører til mer relevante og brukervennlige løsninger.

Hvorfor beskytte feil?

Jeg har stor respekt for kommunikasjonsfeltet, men vi må sette en god standard for kommunikasjon. Ærlig kommunikasjon er ikke bare en verdi – det er en nøkkel til tillit. 

Rystet etter ungdomsran i Oslo – vil etablere trygghetshjem

Vi kan ikke møte folka som bor i Oslo etter de praksisene bydel Søndre Nordstrand har for kommunikasjon. Hvorfor skal vi beskytte feil i stedet for å bruke dem som en kilde til kunnskap og utvikling?

Bydelen har mye å forbedre. Jeg har også fått følelsen av at bydelen ikke er alene; det er nok flere offentlige instanser og private organisasjoner som ikke alltid har vært ærlige.

Åpenhet er et godt utgangspunkt. Nysgjerrighet er også viktig. Gjennom ærlighet bygger vi tillit, og gjennom tillit kan vi skape bedre tjenester for samfunnet vårt.

BYDEL SØNDRE NORDSTRAND SVARER

VårtOslo ba bydel Søndre Nordstrand om å se på og eventuelt kommentere innlegget. Assisterende bydelsdirektør Lillian Elisabeth Aakervik svarer: 

– Det medfører ikke riktighet at bydelen holder viktige opplysninger unna offentligheten. Den rapporten det henvises til i innlegget er offentlig og publisert på NOVAs nettside. Bydel Søndre Nordstrand vil understreke det uheldige i at det fremsettes påstander om en identifiserbar ansatt. Disse påstandene bør tas ut av hensyn til denne ansattes personvern. Utover dette har vi ingen kommentar.

DEBATT

– I møte med Oslos store utfordringer, passer det dårlig med en øst- mot vest-debatt. Det skaper polarisering