DEBATT

– Folk på Grønland har mer bruk for sosialt utjevnende tiltak, som rimelige prisregulerte leie- og eierboliger, enn restauranter og kunstgallerier myntet på kjøpesterke hipstere, sier Daniel Vernegg.
– Folk på Grønland har mer bruk for sosialt utjevnende tiltak, som rimelige prisregulerte leie- og eierboliger, enn restauranter og kunstgallerier myntet på kjøpesterke hipstere, sier Daniel Vernegg.

– Hvordan sikre at fortausballetten på Grønland ikke blir en eksklusiv dans for de få

Tiltak for å forbedre boforholdene på Grønland må være klassebevisste. Hvis ikke risikerer områdets nåværende beboere å bli byttet ut med kjøpesterke hipstere.

Publisert

I et debattinnlegg i VårtOslo etterlyser arkitekt Victoria Abelsen at Motzfeldts gate på Grønland gjøres til gjenstand for «en redningsaksjon med det private næringsliv i spissen», etter modell fra Jægersborggade på Nørrebro i København.

Slik vil hun øke «graden av liv på fortauene», et ideal Abelsen med henblikk på den berømte amerikanske urbanisten Jane Jacobs kaller «selve definisjonen på et vellykket område».

Tvilsomt urbant ideal

Det er ingen tvil om at transformasjonen av Jægersborggade, som på nittitallet var preget av dopsalg og motorsykkelgjenger, høster bifall fra mange hold. I en artikkel i det internasjonale motemagasinet Vogue hevdes det at «All of the Coolest Spots» i København er å finne i denne gata.

Magasinet trekker blant annet frem Michelin-restauranten Relæ, hvor prisen på en middag, ifølge nettstedet Tripadvisor, ligger på mellom 650 og 1050 kroner og butikken Vanishing Point, hvis sortiment blant annet inneholder grytekluter prissatt til en drøy tusenlapp.

Visit Copenhagen kan melde at gata har gått fra å være «suspekt til hip», og med «rundt 40 kunstgallerier, butikker for organiske produkter, vintageklær [...] vinbarer, kafeer og restauranter» nå er en av de «hippeste og mest livlige» gatene i byen.

Fra forskningshold, har det derimot blitt påpekt at transformasjonen av Nørrebro-området langt ifra har vært noen solskinnshistorie for alle. «De lokale beboere protesterer vildt og voldsomt over de prisstigninger der kommer når folk med penge flytter ind. Det er svært for folk med en almindelig indtægt at købe boliger», sier byforsker Peter Hegelund til Berlingske Tidende.

Befolkningen fortrenges

Geografene Anders Lund Hansen og Eric Clark har pekt på hvordan byfornyelsen i sentrale deler av København har medført «deportasjon av marginaliserte innbyggere i indre by som ikke passer inn».

Områdetransformasjoner av denne typen, hvor middels- og lavtlønnet befolkning fortrenges av innflyttende middel- og overklasse med forbrukerpreferanser som krever tjukke lommebøker, omtales innen samfunnsvitenskapene som gentrifisering.

Prosessen foregår gjerne ved at over- og middelklassebefolkning bosetter seg i områder som har vært bebodd av innbyggere med lavere kjøpekraft. Pengene og omdømmeendringene som kommer med de nye beboerne fører til prisøkning på bolig og kommersielle tilbud.

Etter hvert endres området slik at de som bodde der ikke lenger har råd til å leve der. Ofte kaster eiendoms- og utviklerkapital seg på underveis og forsterker prosessen.

Fortausballetens sosiale blindsone

Det Abelsen referer til som liv på fortauene, kalte Jacobs selv på nærmest poetisk vis for en fortausballett. Formuleringen ble myntet i det som må kunne regnes som et kampskrift mot etterkrigstidens byplanleggingsidealer, som prioriterte effektive høyblokker og motorveisystemer over utfoldelsesrom for spontant gateliv.

Det er i dag få som vil motsette seg at Jacobs’ kritikk av ovenfra-ned-planlegging hadde mye for seg, men for mange arkitekter og såkalte urbanister har den dessverre blitt grunnlag for noe av et endimensjonalt og sosialt blindt dogme for hva «et vellykket område» består i.

Gentrifiseringens skytsengel

Med et ofte ensidig fokus på fysisk utforming, estetikk og gateliv overses nærmest fullstendig de presserende økonomiske utfordringene mange innbyggere i fattige områder står overfor. Et slikt fokus ender typisk opp med forskjønnende tiltak som gjør lite annet enn å tilfredsstille kjøpesterke gruppers forbrukerpreferanser på bekostning av menneskene en i utgangspunktet ville løfte.

Tilnærmingen passer som hånd i hanske for utvikler- og eiendomskapital som søker å profitere på gentrifisering, noe som har ledet kritikere til å omtale Jacobs som «gentrifiseringens skytsengel».

Boligpolitikk og retten til å bli værende

Som antropolog Katja Bratseth har stadfestet i VårtOslo, blir det ikke «færre rusavhengige eller flere familier med gode og stabile hjem av at vi gentrifiserer en av gatene på Grønland».

Samfunnsgeograf Hannah Eline Ander og jeg argumenterte derfor i et innlegg i Aftenposten for at et reelt løft av den nåværende befolkningen på Grønland forutsetter tiltak som hindrer at mindre kjøpesterke husholdninger fortrenges av galopperende boligprisvekst. Å gjøre «Motzfeldts gate [til] nye Jægersborggade» vil høyst sannsynlig bidra til det motsatte, nemlig å øke områdets attraktivitet blant kjøpesterk middel- og overklasse.

Kort sagt har befolkningen på Grønland mer bruk for sosialt utjevnende tiltak, som rimelige prisregulerte leie- og eierboliger, enn for dyre og ekskluderende Michelin-restauranter, kunstgallerier og vintageklesbutikker myntet på kjøpesterke hipstere.

Et vellykket område er et område hvor innbyggerne får sine materielle behov møtt og ikke tvinges til å flytte mot sin vilje. Uten tiltak som sikrer dette, blir fortausballetten fort en eksklusiv dans for de få.