Janne Wilberg (68) har kjempet for byens kulturminner i 12 år. Nå er det slutt. - Det har vært en ære å få være med å utvikle Oslo!

En aprildag i 2011 kom en rødkledd dame feiende inn inngangsdøra ved byantikvarens vernede kontorlokaler nederst i Maridalsveien.

Siden den gang har verken dama i rødt, den gangen nyansatte byantikvar Janne Wilberg, eller etaten sett seg tilbake.

De siste 12 årene har for kunsthistorikeren, med røtter fra Fredrikstad, vært en lang reise gjennom rivende utvikling av landets hovedstad.

• Les også: - Bevaring er et demokratiprosjekt. Uten historien dør samfunnet, mener byantikvar Janne Wilberg

— Brannen var en trist slutt på karrieren

I dag etter to åremål som byantikvar, ser hun tilbake på karrieren som et slags eventyr.

— Det har vært en stor ære og et privilegium å få være med på å utvikle Oslo til å bli den byen den er i dag, sier den avtroppende byantikvaren til VårtOslo.

Når VårtOslo treffer den fargerike byantikvaren til et avskjedintervju, vis a vis Rådhuset, er det et trist skue på den andre siden av Rådhusplassen.

Oppe fra festningmuren ryker det fortsatt fra det fredede bygget som huset Festningen restaurant.

— Det er trist at verneverdige bygg skal gå tapt, og det er jo heller ikke den første verneverdige restauranten som blir flammenes rov på min vakt, sier Janne Wilberg.

Ny byantikvar i Oslo

Forrige gang det virkelig brant var det Nedre Foss Gård på Grünerløkka som ble flammenes rov.

Den er nå bygget opp igjen, mens byantikvaren håper det også vil være mulig å få til med bygget på Akershus festning.

— Jeg håper og tror den fredede bygningen kan bygges opp igjen. Dette er historie det er viktig å ta vare på, mener hun.

Rødkledd dame med gul liste

Da Wilberg kom inn dørene i Maridalsveien for snart 12 år siden, var det kanskje ikke mange som en gang visste at hovedstaden hadde en byantikvar.

Frem til da hadde etaten vært både byråkratisk og anonym. Selv kom hun fra Forsvarsbygg, og oppgaven med å ta vare på alle landets festningsverk.

— Noe av oppgaven jeg fikk var å gjøre byantikvaren mer synlig, forteller hun.

— Samtidig har etaten de siste årene gjennomgått en stor endring, slik at vi i dag nok er både mer kjent og mer synlig blant befolkningen enn vi noen gang har vært, sier Wilberg.

I tråd med utfordringen med å bli mer tydelig og mer synlig, har 68-åringen selv tatt grep i kommunikasjonshverdagen. På folkemunne har hun etter hvert blitt kjent som «den røde dama med den gule lista».

Dette har fra østfoldingens side vært et villet grep.

— Rødt er en synlig farge som gjør seg godt blant grå dresser. Det er viktig å være klar i kommunikasjonen, sier Wilberg.

• Les også: Båthallen på Bygdøy åpner igjen. Restaurert og god som ny. — Dette er veldig stort

Ble byantikvar ved en tilfeldighet

Det var ikke på noen måte gitt at det var byantikvar i Oslo kunsthistorikeren med østfoldrøtter skulle bli.

Etter å ha jobbet både hos by- og riksantikvar ble det 14 år i Forsvarsbygg, før hun etter en avstikker som avdelingsdirektør i miljøverndepartementet, vendte tilbake til det militære.

Under sin siste periode i forsvarets tjeneste kastet Wilberg like så godt inn en søknad på den ledige stillingen som riksantikvar.

Der fikk hun ikke napp, men det fikk en snøball til å begynne å rulle.

DEBATT

- Vi ønsker på ingen måte at folk skal oppleve at de bor i museer uten selv å ha påvirkning på egen bosituasjon

— Jeg søkte aldri på stillingen som byantikvar, men fikk høre at noen hadde merket seg at jeg hadde søkt på riksantikvarstillingen, forteller hun.

— Da Oslo senere skulle ha ny byantikvar, ble jeg rett og slett kontaktet og forespurt om jeg ville ha jobben. Du kan vel si at jeg egentlig ble headhuntet til denne jobben, smiler hun.

Det var en forespørsel hun ikke klarte å si nei til. Siden den gang har hun heller angret på avgjørelsen om å takke ja til jobben.

— Jeg har hatt 12 fantastiske år, og vil jo savne denne jobben litt. Men aller mest vil jeg savne alle de fantastiske folkene jeg har jobbet sammen med hver eneste dag, understreker Wilberg.

Store interne endringer

De siste årene har rollen til byantikvaren vært i rivende utvikling. Fra å bare skulle saksbehandle og forvalte kommunale eiendommer, til å fungere som et saksbehandlerorgan med hele byen som virkefelt.

Det har skapt et stadig større arbeidspress for de 30 ansatte i Maridalsveien. I tillegg er antallet kulturminner i byen stadig økende. Og regionsreformen i 2020 førte også til at byantikvaren overtok flere oppgaver fra Riksantikvaren.

— Byen har aldri vært mer «i spill» enn nå. Gamle nasjonalklenodier står tomme, mens noen råtner på rot, sier Janne Wilberg.

— «Arkitekturopprøret» har manifestert seg, og interessen for byutvikling berører og interesserer mange flere enn før, sier den avtroppende byantikvaren.

Hun er opptatt over hvordan kulturminnevernet har endret seg med historien. Det er ofte langt fra dagens oppgaver, til hva byantikvaren tidligere drev med.

— Det begynte med vikingekip og vikinggraver, via middelalderen og etterkrigshistorien, og nå har vi jo nå kommet ditt at vi begynner å bevare vår nære drabantbyhistorie, slår Wilberg fast.

Bevaringen av den nyere historien, hvor mange i publikum kanskje ikke skjønner hva vitsen med verningen er, skaper nye utfordringer. Byantikvaren skal nå ut med budskapet om betydningen av det å ta vare på også vår nære fortid.

— Du kan på mange måter se på bevaring som del av et stort demokrati- og mangfolfoldsprosjekt. Fjerner du for mye av folks historie i nærmiljøet, blir de gjerne fremmedgjort i sin egen bakgård, sier Wilberg.

— Sånn sett er det å bevare ting viktig både for folkehelsa og for folks demokratifølelse, sier en engasjert kunsthistoriker.

Havnepromenaden og Kvadraturen har vært suksesshistorier

Når hun nå skal over i pensjonistenes rekker, og skal avsi en dom over hva hun er mest og minst fornøyd med innen utviklingen av byen de siste 12 årene, er det særlig to prosjekter hun er veldig godt fornøyd med.

Det er opprettelsen av Havnepromenaden langs Oslo havn og utviklingen i Kvadraturen i hjertet av Oslo sentrum.

— Havnepromenaden har blitt et fantastisk tilbud, som har åpnet strandsonen for publikum. Samtidig er den lagt opp slik at den på en enkel og god måte gir befolkningen mulighet til å få et godt innblikk historien, samtidig som de beveger seg i nåtiden, mener Wilberg.

Også utviklingen både med bevaring av historien og aktivering av Kvadraturen er et av prosjektene byantikvaren ser tilbake på som vellykket.

— Vi har lenge ønsket å få livet tilbake i Kvadraturen, og det er vi i ferd med å få til. Det er også gledelig at dette skjer på en måte som ivaretar verneinteressene i området, selv om det innimellom er utfordrende å få med seg på utbyggerne på å ta hensyn til dette, mener hun.

Viktig å ha fått byens krigshistorie fram i lyset

Et siste felt Wilberg, med sin bakgrunn er svært stolt over når hun forlater lokalene i Maridalsveien for siste gang, er den kartleggingen byantikvaren de siste årene har gjort av krigsminner i hovedstaden.

Det har vært en oppgave som tidligere har vært neglisjert.

— På min vakt har byantikvaren nedlagt en stor innsats med kartlegging og bevaring av restene etter okkupasjonsmaktens omfattende byggevirksomhet og nærvær i Oslo under siste verdenskrig, sier Wilberg.

— Dette har vært en tydelig strategisk satsning utløst av at det brant blått lys for noen av de siste restene etter datidens byggeri, samtidig som man fullstendig manglet kunnskap om denne byggevirksomheten, påpeker hun.

Kartleggingsarbeidet førte blant annet til at byantikvaren, i samarbeid med andre, i fjor kunne avduke et tysk fjellanlegg fra krigens dager på Hovedøya.

— Vi har nå utviklet et godt grunnlag for å drive kunnskapsbasert forvaltning på dette feltet, noe som hadde vært umulig uten samarbeid med eksterne aktører som har hatt en uvurderlig rolle i arbeidet med å legge puslespillet om andre verdenskrig i Oslo, sier den krigsinteresserte kunsthistorikeren.

• Les også: Helt uventet kom bymiljøetaten over et glemt kart av Hovedøya. Der var det tegnet inn en ukjent tysk marinebunker. Vi ble med inn

Det nye regjeringskvartalet er dårlig for byen

Når hun skal finne et eksempel på et prosjekt hun mener byen kunne ha klart seg uten i hennes regjeringstid, er hun ikke tvil om hva valget må bli.

— Det nye regjeringskvartalet er et dårlig valg for Oslo som by. Dette er et kroneksempel på hvordan staten overkjører andre aktører for å få det slik de vil, understreker byantikvaren.

Wilberg var en av dem som tidlig i prosessen gikk ut og advarte mot konsekvensene av Statsbyggs planer for nærmiljøet på Hammersborg. Både rivingen av den ikoniske Y-blokka, og høydene og fortettingen på det nye regjeringskvartalet, har Wilberg og byantikvaren som etat vært svært kritiske til.

– Dette var borgen vår, sier Jan. Byantikvaren ønsker å verne dette området på Sagene

— Jeg mener det burde finnes andre løsninger. Hvorfor må du samle alle departementene på et sted, når du ser hvordan det fungerer med å ha dem spredt rundt i dag. Det å la dem bli hvor de er ville gitt en mye bedre byutvikling, påpeker hun.

Heller ikke fortettning med høyhus sentralt i byen er noe Wilberg er fornøyd med.

— I miljøvernets navn har det vært snakk om å bygge høyt og tett. Men det er den sosiale bærekraften vi kommer til å bli målt på i ettertid. Selv om vi tenker byutvikling må det være mulig å tenke noe annet enn høyt og tett, sier hun.

— Norge er et vinterland. Høye bygg kaster skygge. Derfor er forholdet mellom høyde og gatebredde faktisk vesentlig. Vi skal heller ikke glemme at store deler av vinterhalvåret kommer solen knapt over horisonten, mener Wilberg.

Blir en aktiv pensjonist

Når dama fra Fredrikstad 15. mars går over i pensjonistenes rekker, ligger det likevel ikke an til noen slaraffenliv på sofaen hjemme på Majorstua.

Prosjekter har hun allerede stående i kø. 68-åringen har til og med opprettet et eget selskap for å fortsette arbeidet med å synliggjøre og jobbe for byens kulturminner.

I tillegg har hun en hytte på Hankø utenfor Fredrikstad, som hun gjerne bruker tid på i sommerhalvåret.

— Jeg blir nok en aktiv pensjonist ja. I den nye rollen blir det jo å videreføre det jeg harelsket å jobbe med hele livet, avslutter Janne Wilberg.