- Vi ønsker på ingen måte at folk skal oppleve at de bor i museer uten selv å ha påvirkning på egen bosituasjon

Byantikvarens påbegynte bevaringsregulering viser liten interesse for bomiljøet, at barnefamilier sendes ut på boligmarkedet og at beboere ikke tør sette inn varmepumper i kalde hus, hevder Gina Aakre og Arild Eriksen i et debattinnlegg i Aftenposten 7. april. Denne påstanden er Byantikvaren nødt til å imøtegå.

Byantikvaren startet i august i fjor arbeidet med detaljregulering av Ammerudgrenda. Hensikten med reguleringen er å sikre et unikt område i Oslo som representerer 1960- talls arkitektur på sitt beste.

Byens tomme og ubrukte bygg kan nå bli tatt i bruk, som boliger for ukrainske flyktninger

Vi har lagt opp til dialog

Byantikvaren er godt kjent med at det er en sterk tradisjon for selvstyre i Ammerudgrenda, og ser dette som en viktig del av stedets historie.

Byantikvaren har derfor lagt opp til tett dialog med styret og beboere i grenda, og ønsker på ingen måte at man skal oppleve at «folk skal bo i museer uten selv å ha påvirkning på egen bosituasjon».

Ammerudgrenda er tegnet av arkitekt Håkon Mjelva i 1964, og består av 236 atriumshus i kjede. Da Obos-bladet presenterte boligene i 1962 var dette en ny hustype i Norge.

Boligene ble omtalt som «Boligversjonen av ja, takk, begge deler», med tett bebyggelse, høy tomteutnyttelse og skjermede hager.

Boligeksperiment med Obos som byggherre

Karakteristisk for atriumshusene er et tydelig lukket uttrykk med fasader uten vinduer som vender utover og et åpent atrium som vender innover. Ved å tillate vinduer i ytterveggene vil boligene få et helt annet uttrykk og kulturminneverdiene vil bli redusert.

Fagbladet Byggekunst omtalte i 1957 Ammerudgrenda som «et boligeksperiment med Obos som byggherre».

Boligene ble presentert som «Enkle hustyper med fire varianter. Ingen kjeller, kjøl- og svalskap i stedet. Tett gateside med hovedinngangsdør og bilport. Vindusåpninger mot skjermet atrium 9 x 9 m. Alle rom unntatt våtkjernen vendt mot dette».

Håkon Mjelva tilhørte en internasjonalt orientert gruppe norske arkitekter, med kontakter til blant annet Jørn Utzon i Danmark og Ray og Charles Eames i USA. I likhet med Utzon og ekteparet Eames, var også Mjelva sterkt inspirert av japansk arkitektur.

I Ammerudgrenda finner man klare referanser til japansk arkitektur i materialbruk, detaljering og fargesetting.

Stridens kjerne er retten til tilbygg

Hustypen kom til Norge via Danmark, hvor atriumhus var blitt lansert av arkitekt Jørn Utzon på en utstilling i København i 1954. Et klart skille mellom private og offentlige uteområder og et helt privat uterom, ble vektlagt som gode kvaliteter.

Dessuten var husene arealeffektive og ga god utnyttelse av tomtene. Hustypen gjenspeilet også datidens familieideal med familien som en lukket og skjermet enhet.

Ammeruds geometriske planstruktur, de store, renskårne betongblokkene og atriumhusenes orientering mot kjernefamilien representerer alle linjer i 1960-tallets modernistiske drabantbytype, planlegging og boligtenkning.

Noe av stridens kjerne i Byantikvarens møte med Ammerudgrenda har dreiet seg om retten til å bygge et tilbygg på 12 kvadratmeter. Frem til det ble innført et midlertidig forbud mot tiltak var det tillatt å bygge dette tilbygget med pulttak og vinduer.

Balanse mellom kontrast og tilpasning

Byantikvaren ønsker at retten til å bygge tilbygg opprettholdes i den nye reguleringsplanen, men har et annet syn på hvordan dette tilbygget skal se ut.

På 1980-tallet var det en holdning at man ved å bruke kontrast tydelig skulle vise at et tilbygg var lagt til et gammelt. Målet var å gjøre det klart hva som var opprinnelig og hva som var lagt til. Dette er stadig vesentlig i antikvarisk praksis, men Byantikvaren er i dag i større grad opptatt av å finne balansepunktet mellom kontrast og tilpasning.

For enkeltstående arkitekturverk kan ofte kontrasten være noe mer tydelig. Det nye mellombygget mellom tollbodene i Oslo er et eksempel på dette.

I tråd med Riksantikvarens bystrategi

Der man skal legge til nye elementer i et større kulturmiljø, er det viktig at de nye elementene legger seg naturlig inn i miljøet, og altså tilpasses helheten. Dermed oppleves miljøet mer samlet, og klare stilbrudd fremstår forstyrrende for den stilistiske helheten.

Dette er i tråd med tendensene som Riksantikvaren uttrykker i sin bystrategi. I Ammerudgrenda er det viktigere at miljøet ikke fremstår med tydelige tillegg av 1980-tallsarkitektur – selv om denne kan ha egne kvaliteter – men får tilbygg som underordner seg den opprinnelige arkitekturens idéer.

Byantikvaren har derfor ønsket at tilbyggene som skal bygges i Ammerudgrenda skal ligne mer på husene som allerede er bygget, og at tilbyggene har samme lukkede karakter som fasadene for øvrig.

Sterk og entusiastisk kultur

Vi vet at det er flere som har bodd i Ammerudgrenda fra da husene ble bygget, men også flere som flytter dit nettopp fordi stedet har en karakteristisk arkitektur og et godt bomiljø.

At Ammerudgrenda i dag fremstår som et velholdt og opprinnelig eksempel på internasjonal arkitektur i Norge er langt på vei takket være den sterke og entusiastiske kulturen blant folk som bor der.

Den nye reguleringsplanen for Ammerudgrenda legger til rette for at dette kan videreføres.