DEBATT

Bjørvika omtales nå som en urban velsignelsen, påpeker Emil Snorre Alnæs.
Bjørvika omtales nå som en urban velsignelsen, påpeker Emil Snorre Alnæs.

– Vil Rødt stenge folk ute fra byen? Hvordan har dere tenkt at folk skal få plass i Oslo?

Om vi fortsatt har for få boliger sammenlignet med det folk vil ha, så er det en begrenset trøst at de er rimelige. Mange vil fortsatt måtte stå uten boligen de ønsker seg.

Publisert Sist oppdatert

Rødt hadde nylig et innlegg om plansaken på Helsfyr, hvor de blant annet prøver seg på å forklare hva som beveger de andre partiene, inkludert oss i MDG. Vi synes det fortjener en oppklaring.

Forskjellen på de forskjellige partiene er nemlig større enn en rangering av hvem som i mer eller mindre grad «står imot» utbyggerne.

Vi i MDG setter naturen og klimaet i høysetet. Vi ønsker også at mennesker skal kunne leve gode liv. Det gjelder både vi som er i live nå og de som skal leve om ti år, hundre år og enda lenger inn i fremtiden. Dessverre har verdenssamfunnet over lang tid blitt bygget på en måte som ikke er bærekraftig. Det gjelder ikke bare energibruk, men også arealbruk.

Fins ikke nok rom

I tillegg til at det eksisterer en voksende klimakrise som følge av stadige klimagassutslipp, så finnes det også en naturkrise. Den har litt mer kompliserte kilder, men henger i stor grad sammen med at mennesker ikke gir naturen nok rom.

Dette blir igjen forvansket av at verdens befolkning fortsetter å øke, og uten totalitære, inhumane grep vi i MDG er imot, vil den fortsette å øke i hvert fall til rundt år 2100. I tillegg til en voksende total befolkningsmengde, må vi politikere tilpasse oss rådende flyttemønstre.

Over de siste tusen årene, minus noen tiår etter andre verdenskrig, har den generelle trenden vært urbanisering: Folk vil bo i by.

At folk vil bo i by er ikke så rart. By er bra. Byen produserer velstand og middelklassen. Heldigvis for oss i MDG er også byen bærekraftig.

Riktig å bygge høyt

At flere deler på tomtearealet betyr at vi ikke trenger å bruke så mye av det totalt sett. Når folk deler vegger kan de også dele varme og infrastruktur. Med høy befolkningstetthet følger et godt tilbud i nabolaget, så vi kan gå ut døra og få løst de fleste daglige ærend til fots, med sykkelen, eller ved hjelp av det gode kollektivtilbudet som også er der fordi vi er mange på lite areal.

Om utbyggere som ville bygge høyt ikke fantes, ville vi måtte finne dem opp. Om private utbyggere ikke fantes, ville vi fortsatt ønsket at det offentlige bygde høyt.

Dessverre har det man får bygget av boliger i en årrekke ikke holdt tritt med mengden folk som ønsker et hjem i Oslo. De siste seks årene har antall innbyggere i Gamle Oslo steget med rundt 10 000, og gjennomsnittlig kvadratmeterpris med ca 64 prosent.

Oslo var allerede dyrere enn resten av landet, og det har blitt verre i stedet for å bli bedre. Det er vi som politikere nødt til å ta til orientering og tilpasse politikken vi fører.

Mange vil stå uten bolig

Rødt og MDG er enige i at de høye boligprisene er et problem. Folk trenger å kunne bo til overkommelige priser. Dessverre ser analysen til Rødt ut til å stoppe der.

Om vi fortsatt har for få boliger sammenlignet med det folk vil ha, så er det en begrenset trøst at de er rimelige. Mange vil fortsatt måtte stå uten boligen de ønsker seg, vente i en kø eller ende opp trangbodde eller i en enebolig, ofte bygd på bekostning av matjord eller naturområder.

Det hadde vært fint om andre kommuner bygde sine egne Grünerløkker og Tøyener og lettet trykket på Oslo, men det er ikke noe vi bydelspolitikere har kontroll over.

At Rødts politikere ønsker at Oslo ikke skal bli en millionby er fair nok. Når lokalpolitikere i Oslo skal omsette det til praktisk politikk betyr det at de må holde folk ute. Det minner om partier på den andre ytterfløyen.

Rødt prioriterer eiendomsbesitterne

Resultatet er at Rødt blir et parti for de som er så privilegerte at de allerede bor omtrent der de ønsker. Selv i reguleringssaker ved Norges største knutepunkt, Oslo S, fremmer Rødt forslag som ville redusert utnyttelsen.

Å prioritere de som besitter eiendom over de som står utenfor, som Rødt stadig gjør, kan under visse forutsetninger være riktig, særlig hvis alternativet er å gjøre alle misfornøyde. Men kommer det til å skje?

Bjørvika har vært under sterk kritikk, men omtales nå som «en urban velsignelse», selv med nabobygg på ni etasjer. Krav til bygg og grøntarealer har blitt skjerpet i løpet av de tretten årene siden Ensjø ble vedtatt og seks årene siden Bispevika ble vedtatt. Dreiningen tilbake til en mer tradisjonell bygårdstruktur har fortsatt, og i plansaken på Helsfyr er det lagt inn en kvartalspark.

Min oppfordring til Rødt er at de prøver å i mindre grad misforstå motivasjonene til andre partier og heller bruker litt tid på å se på konsekvensene av arealpolitikken sin i et større perspektiv. Ikke la analysen stoppe der hvor skyggene fra byggene stopper.