DEBATT
Birgit van der Lans, fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, mener Nettavisen går alt for langt i å rakke ned på Rabita-moskeen.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB og Gyrid Cecilie Nygaard (innfelt)
– Moskeen Rabita i sentrum har de siste ukene måtte tåle mye
Basert på fremstillingen i Nettavisen kan man lett få inntrykk av at det ikke er noen som helst kontroll med den økonomiske støtten tros- og livssynssamfunn mottar fra staten. Det stemmer ikke.
Den som stikker hodet frem kan oppleve bølger av negativ oppmerksomhet. Det gjelder enkeltpersoner så vel som organisasjoner. Sentrums-moskeen Rabita har de siste ukene måtte tåle mye.
I en serie på hele ti artikler og spalter har Nettavisen skrevet om trossamfunnets økonomistyring og om påståtte koblinger til Det muslimske brorskap.
Moskeen anklages for å ha operert med en skjult økonomi, bestående av donasjoner fra utlandet, i tillegg til statsstøtten som alle registrerte tros- og livssynssamfunn mottar.
Ifølge spaltist Dana Manouchehri representer disse «lysskye transaksjoner» en «sikkerhetstrussel», mens sjefsredaktør Gunnar Stavrum påstår at «offentlige kontrollmyndigheter (har) vært helt fraværende».
Det at Rabita, på lik linje med mange andre sivilsamfunnsaktører, deltar i offentlige høringer om saker som angår medlemmene deres fremstilles som et suspekt forsøk på samfunnspåvirkning.
Se Rabitas egne svar
Rabita har selv besvart påstandene i Nettavisen, Utrop og Minerva, og gitt en utfyllende redegjørelse for organisasjonens finansiering, regnskapsføring og eiendommer som ligger åpent på moskeens nettside.
Dette er anbefalt for alle som nå har begynt å lure på hva denne moskeen, kjent som en av Oslos mest dialogorienterte og samfunnsaktive trossamfunn, egentlig driver med.
Basert på fremstillingen i Nettavisens saker og spalter, kan man lett få inntrykk av at det ikke er noen som helst kontroll med den økonomiske støtten som alle registrerte tros- og livssynssamfunn mottar fra staten. Det stemmer ikke.
Kan nekte tilskudd
En debatt om finansieringen av trossamfunn og pengestrømmer fra utlandet, som bystyrerepresentant Henrik Dahl Jacobsen (Ap) etterspør overfor avisen, har pågått en god stund.
Denne har resultert i en ny lov om tros- og livssynssamfunn fra 2021, som også inneholder en bestemmelse som begrenser tros- og livssynssamfunnenes adgang til å motta bidrag fra stater som ikke respekterer retten til tros- og livssynsfrihet.
Tros- og livssynssamfunn som mottar støtte leverer årlig rapport og regnskap til Statsforvalteren.
Statsforvalteren har myndighet til å nekte eller avkorte tilskudd dersom et tros- eller livssynssamfunn unnlater å rapportere, gir uriktige opplysninger eller bryter en av bestemmelsene i loven.
De mye omtalte sakene, der Jehovas vitner og Menigheten Samfundet har blitt nektet tilskudd, er eksempler på Statsforvalterens utøvelse av kontroll.
Man har til og med alt rukket å foreslå endringer i den fortsatt nye loven knyttet til blant annet krav om minimum antall medlemmer og likestillingstiltak, som ligger til behandling hos Stortinget.
Kunnskap om islam
Den norske modellen med en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk er et gode som gjør tros- og livssynssamfunn i stand til å legge til rette for sine medlemmers religionsutøvelse, så vel som sosiale møteplasser, leksehjelp, ungdomsarbeid, kor og seniortreff.
Den skaper også gode rammer for frivillig engasjement i lokalmiljøet og deltakelse i dialog og samarbeid med andre tros- og livssynssamfunn, blant annet gjennom Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn Oslo.
Folkefesten Id for alle på Rådhusplassen og skoleprosjektet, Muslimske veivisere, er blant initiativene Rabita har tatt som bidrar til å øke kunnskap om islam og muslimer og bryte ned fordommer.
Faller på sin egen urimelighet
Disse initiativene er ikke akkurat tegn på en organisasjon som «skaper en kokong for seg», som, ifølge Nettavisens svenske forsker, kjennetegner det muslimske brorskapet. Heller det motsatte.
Likeså faller avisens fremstilling av Rabitas deltakelse i offentlige høringer som noe mistenkelig på sin egen urimelighet. Frivillighetens deltakelse i demokratiske prosesser er noe vi vanligvis heier på. Religiøse minoriteter bør ikke være noe unntak.
