DEBATT
Gjennom mine ungdomsår var jeg aktiv i Rabita-moskéen. Jeg var med på hytteturer, temakvelder og ungdomskonferanser i utlandet med religiøst påfyll, sier Sara Barzinje og stiller seg uforstående til Nettavisens mange påstander om Rabita.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB og privat (innfelt)
– Rabita-moskeen var avgjørende for å forme meg og min identitet
I motsetning til hva Nettavisen og journalist Inga Holst gir inntrykk av, har Rabita vært en viktig og positiv faktor for å forme ikke bare meg og min identitet, men også hundrevis av andre ungdommer.
I det siste har det florert med innlegg om Rabita, som moské
og organisasjon. Inga Holst i Nettavisen har laget en serie med såkalt
journalistikk.
Senest i sommer deltok hun på et religiøst arrangement i
Rabita. Innleggene og påstandene om arrangementet i ettertid får meg til å lure
på om vi var på samme sted. Videre siterer hun to svenske forskere som
antagelig aldri har satt sin fot inne i Rabita.
Denne hensynsløse og uekte fremstillingen av Rabita får meg
å undre. Hva er egentlig formålet med Holst sin journalistikk utover enn å
brenne broer og skape fordommer?
En trygg muslimsk identitet
Gjennom mine ungdomsår var jeg aktiv i Rabita-moskéen. Jeg
var med på hytteturer, temakvelder og ungdomskonferanser i utlandet med
religiøst påfyll.
Kanskje spesielt i ungdomsfasen er det viktig med et slikt
sosialt samvær som føles
trygt og oppløftende. Ungdomstiden er en fase
hvor det å være
flerkulturell kan være utfordrende og forvirrende,
siden en streber med å finne sin egen plass i
samfunnet.
Jeg spurte meg selv: Kan jeg ha en tydelig muslimsk
identitet samtidig som jeg er en del av det norske samfunnet? På mange måter ga
Rabita meg svar på slike spørsmål, og miljøet var helt avgjørende for meg.
Her kunne jeg endelig forme en trygg, muslimsk identitet
sammen med andre brødre og søstre.
Noen tøffe uker
Endelig fant jeg et fellesskap som tok imot meg og føltes
trygt. Det var lav terskel for å slå av en prat eller stille spørsmål. Det var
en arena for mestring og utfoldelse og hvor jeg kunne søke etter kunnskap.
Jeg husker spesielt en ungdomskonferanse i Stockholm. Det
var her jeg fikk lyst til å eksperimentere med å bære sjal for aller først
gang. Reisen ble et vendepunkt, og jeg returnerte til Norge proppet med
selvtillit og glede.
Elleve år senere ser jeg på dette som et av de beste valgene
i livet mitt. De første ukene som sjalbærer var tøffe, og igjen ble Rabita en
særdeles viktig og inkluderende arena.
Bekrefter eget narrativ
I motsetning til hva Nettavisen og Holst gir inntrykk av,
har Rabita vært en viktig og positiv faktor for å forme ikke bare meg og min
identitet, men også hundrevis av andre ungdommer.
Journalistikk er en fin ting, men ikke når du bare har et
mål om å bekrefte ditt eget narrativ.