— Sykkelen kan bli en mirakelkur for Oslo

Sykkel gir klimakutt, mer plass til natur, bedre folkehelse, bedre luft, bedre livskvalitet, bedre integrering, bedre byer, bedre bygder og nye grønne arbeidsplasser. Mer sykkel! Derfor er Sykkelens dag i Norge kanskje den aller viktigste merkedagen i vår tid.

For noen år siden traff jeg lederen for svenske Cykelfremjande. Han syns det var helt topp å jobbe for mer sykkel i Sverige fordi han kunne fremsnakke sykkelen som løsningen på svært mange av de utfordringer som samfunnet møter.

Ta integrering for eksempel. Sykkelkurs for innvandrere skapte god stemning, nye relasjoner, innvandrerkvinner lærte seg en nye ferdigheter, og de fikk også mer kjennskap til områdene de bodde i og ble derav mer selvstendige når de begynte å sykle.

Nye grønne arbeidsplasser

Nye grønne arbeidsplasser popper ut når folk skal kjøpe og ikke minst reparere sykler. Nye tjenester som matleveranser og varelevering på sykkel gir sunne og lønnsomme jobber.

Norge har de siste årene gått gjennom en elbilrevolusjon. Vi er verdensledende i å bytte ut den ineffektive og gammeldagse forbrenningsmotoren med nye elektriske biler. Det er grunn til å være stolt over dette.

Men elbilene bidrar ikke til å endre byenes arealbruk. I mange tilfeller gjør troen på elbiler som mirakelkur som fikser alt til at byene får økt biltrafikk. Problemet er nemlig at den norske bilparken vokser år for år, selv om bildeling når stadig flere.

Dette er dårlig nytt for byer og tettsteder som ønsker å bruke arealene sine på en mer menneskevennlig og bærekraftig måte.

Elsykkel er en mirakelkur

Det er elsykkelen som er en mirakelkur. Potensialet for å skape bedre lokalsamfunn med å planlegge bedre for elsykkelen er formidabelt, både i nye områder og ved å transformere steder fra bilbaserte til sykkel- og gangbaserte.

Selv om du trår lettere med en elsykkel enn en vanlig sykkel, så viser forskningen at elsykkel gir om lag like god mosjonseffekt som vanlig sykkel. Vi kan spare milliarder i helseutgifter om folk tråkker pedaler rundt i stedet for å tråkke på gassen.

Samtidig må vi tilrettelegge bedre for syklister, og unngå å skape situasjoner hvor bilistene skader de myke trafikantene. Dessverre er fortsatt ulykkestallene for syklister for høye.

Derfor trenger vi at flere kommuner og byer gjør som Oslo og sørger for milliarder til sykkelinfrastruktur, og at dette trumfer behovet for parkeringsplasser og plass til bilister i byene.

Haug med muligheter

Å satse på pedaldrevne tohjulinger gir altså en haug med nye muligheter: Sykkeldrosjer for de som vil helt frem til døra i byer og tettsteder. Pedaldrevne semitrailere for varelevering, fremfor digre og halvtomme dieseldrevne lastebiler som oversvømmer sentrumsgatene, og som skaper utrygge situasjoner for myke trafikanter.

Lastesykler som kan deles og som kan frakte større ting, for eksempel om du skal låne vekk fine ting eller har kjøpt deg en svær vase på Steen og Strøm. Syklene kan også brukes for å frakte unger til og fra barnehagen og skolen i en travel hverdag, hvor en bedre sykkelinfrastruktur vil gjøre at sykkelen kan bli langt mer effektiv enn bilen.

Mulighetene er formidable, likevel snakker vi altfor lite om hvordan vi kan utnytte disse mulighetene til å skape bedre lokalsamfunn.

Politikerene sitter med løsningen

Vi politikere sitter med nøkkelen for å gi sykkelen den plassen den fortjener i samfunnet. I prinsippet bør vi definere store områder som skal befris fra privatbiler, hvor sykler med og uten motor blir det vanligste transportmiddelet som får folk til å komme seg rundt når beina ikke kan bære alt.

Det betyr ikke at vi trenger å stenge ute de som har behov for HC-transport i bil, eller håndverkere som må på oppdrag i sentrumsgater i de tilfellene hvor lastesykkelen ikke holder.

Skal vi gjøre det enklere og billigere å ta de miljøvennlige valgene, må vi innføre momsfritak straks for alle sykler, og vi bør gi støtte til bedrifter og grûndere som baserer seg på pedaldrevne løsninger på kjente problemer.

Vi bør kutte mva på reparasjon av sykler og en rekke andre tjenester, og premiere ansatte som sykler til jobb. Det må også føles trygt å parkere sykkelen ved at vi tilrettelegger for gode sykkelparkeringer og at sykkeltyverier faktisk følges opp av politiet.

Det å stjele sykler må ses på som like alvorlig som å stjele hester var i det ville vesten, selv om vi ikke bør kopiere straffene som ble praktisert den gang. Det må også slås hardere ned på bilister som parkerer i sykkelfeltet eller på måter som skaper farlige situasjoner.

Anleggsarbeid er også en risikofaktor for myke trafikanter og her må byggherrer få strenge pålegg som følges opp dersom de ikke etterkommer krav som får ned ulykkesrisikoen.

Nå er det på tide å se hvor store muligheter sykkelen gir oss, og det er på tide at vi sørger for en reell politisk storsatsing på sykkelen, slik at den blir en mirakelkur for Oslo og andre byer og tettsteder som tenker langsiktig bærekraft.