- Bygget er stygt. Vi sier det som det er. Vi har fått en grå, trist og svær kloss slengt oppi fleisen!

Det hadde vært unødvendig å forklare grunnen, men det er tydelig at ikke alle har forstått hva som ligger bak kritikken.

Vel, bygget er stygt. Det sier vi rett ut som det er. Vi har fått en grå, trist og svær kloss, slengt oppi fleisen, som vi må leve med og se så lenge vi lever og ferdes i Oslo sentrum.

• Les også: – Bare ta å riv det ned! Oslo var mye bedre før

— Er skjønnhet relativt?

En bunker til 6,1 milliarder kroner. Milliarder kroner. Milliarder.

Skal vi forestille oss hvor mye 6,1 milliarder kroner er, kan vi tenke at hvis vi hadde fått 1 krone for hvert sekund som går, må vi vente i mer enn 193 år for å komme opp til 6,1 milliarder kroner. Det er så mye penger det er snakk om.

Og ja, man kan si at skjønnhet er relativt, problemet med denne påstanden er at den ikke er sann. Vitenskapen har vist gang på gang hvor viktig omgivelsene våre er for oss mennesker.

Og at vi stort sett oppfatter de samme bygningene som «vakre». Vi har til og med et helt felt som heter «arkitekturpsykologi»! Så med disse latterlige summene kunne vi ha forventet en finere fasade i det minste, noe penere å se på kanskje.

— Malplassert renseanlegg

På toppen av det hele ble den bygget i et av de mest turistfylte stedene som Oslo har, og rett ved Nobels fredssenter. Bygget ser grotesk ut, som en fremmed, som et malplassert renseanlegg.

Men selv om det sikkert er mange (om ikke de fleste) som er enige med meg nå, er det noen som liker bygget. Og enkelte av dem har tatt på seg «selvgodhets-hatten» og på en veldig umusikalsk måte, gjort narr av kritikken til det nye Nasjonalmuseet. Eller narr av kritikerne, rettere sagt.

I et debattinnlegg, publisert 16. juni 2022 hos VårtOslo, prøver artikkelforfatteren å være vittig, morsom og ironisk.

Problemet er at han bommer på alle punktene fordi teksten var nedlatende, jeg personlig synes ikke den var noe morsom, og ironien var, for å si det pent, veldig svak.

— Ignoranter snakker østkantsosiolekt

Kort fortalt var innlegget skrevet på østkant-sosiolekt, der stemmen kritiserte mangel av biler og bordeller i sentrum, syntes Rådhuset var stygt og så melankolsk tilbake til en tid med sirkus «slik som det var før» sier han.

Bruken av sosiolekten fremstår som en klar fremmedgjøring mellom han selv som forfatter, og kritikerne av dette prosjektet. Det han prøver å si er «dere som kritiserer bygget er ignoranter og ignoranter snakker sosiolekt fra østkanten»

Men la oss se bort fra denne åpenbare klassismen. For her skal vi diskutere saken.

Det at vi som ikke liker det nye bygget til Nasjonalmuseet, er vokale om det, betyr ikke at vi ønsker bilene velkommen tilbake til sentrum, eller bordellene i Vika eller bensinstasjon på Tullinløkka.

Det vi prøver å si med at Nasjonalmuseet er stygg og trist er at nasjonalmuseet ER stygt og trist, og ikke noe mer (det er sikkert overraskende mange som ikke snakker østkant sosiolekt som også synes dette).

— Det går an å ha to tanker i hodet samtidig

Det at vi vet at tradisjonell arkitektur har en snillere effekt på folkehelsa, betyr ikke at vi synes at alt var bedre før. Og dette er fordi det faktisk går an å ha to tanker i hodet samtidig. Det vi, kritikerne, er slitne av, er å ikke bli hørt.

At vi må betale flesk for et bygg som bare er sår for øynene, vi er slitne av å ikke bli tatt til betraktning når vi er tydelige på at modernistisk arkitektur er noe vi ikke vil ha, fordi vi ikke trives med det. Det er vi som skal leve med dette, fordi vi må se på det. Og så blir vi latterliggjort fordi vi våger å utrykke dette.

Hvis østkants Ola Nordmann ikke liker denne klossen, hvorfor kommer «forstårsegpåere» og forteller han hva han burde like?

Jeg er den Ola Nordmann (sett bort fra min åpenbare latinamerikansk bakgrunn). Jeg er født og til dels oppvokst i en av Oslos drabantbyer og som er i dyp sorg over at hjembyen blir vandalisert med stygg arkitektur, slik som mange andre er.

Åja, for ordens skyld, jeg snakker ikke østkant-sosiolekt, men det gjør ikke at det jeg har å utrykke er av mer verdi, ikke sant?