– Jo, vi kan kreve at bolighaiene må takle et husleietak. Det har de råd til

Helt siden pandemien har jeg vært med i kollektivet Reduser Husleia/@min_drittleilighet. Da samfunnet stengte ned, og politikerne ba oss holde oss hjemme, så var det spesielt en gruppe som fikk kjenne på å ikke ha noe form for beskyttelse, når det kom til å ha et hjem.

For hvordan skulle man betale leie uten inntekt? Denne appellen er derfor dedikert til alle leieboere som kjente på frykt for å miste taket over hodet, og de av oss som fortsetter å kjenne på de hardeste konsekvensene av inflasjon og de ville leieprisene.

Ble til klassekamp og organisering

For litt over 100 år siden, ble det vi kjenner som Oslos leieboerforening stiftet. Den ble stifta av Nanna Broch, en sosialarbeider som ønsket at alle på østkanten hadde leiligheter med vann og verdige sanitetsforhold.

Boliginspektør Nanna Broch viste hvordan en rekke sosiale problemer hang sammen med bolignøden

Hun så at gårdeierne ikke tok tak i de elendige forholdene som arbeiderklassen måtte leve med når det var bonød. Et av de første store slagene mellom leieboere og gårdeiere, var mellom Sven Bråthen og beboerne i Platous gate 16.

Arbeidet som begynte som et folkehelse- og opplysningsprosjekt, ble fort til klassekamp og organisering.

Må kjempe på nytt

100 år senere melder studenter at de må bo på mugginfiserte rom som gir dem astma, og må leve på nudler og havregryn for å komme seg igjennom måneden etter å ha betalt leie. Barnefamilier må flyttes fordi leiemarkedet ikke sikrer lange nok kontrakter.

Senest i år så vi at den elskede brukthandelen Merkatå på Grønland måtte flytte, fordi Olav Thon ikke ønsket å fornye kontrakten og økte leia. Sykepleierne som skal ta imot foreldrene våre når de blir gamle, må pendle tre timer om dagen for å komme seg til og fra jobb.

100 år senere, må kampen kjempes på nytt. Husleieloven som ble kjempet frem for 100 år siden, står fortsatt. Hadde vi ikke hatt den, hadde vi leieboere ikke hatt dagens rettigheter. Vi må aldri glemme hvor sterke vi kan være om vi står sammen.

Jeg ber deg drømme

Livene våre i dag er helt annerledes. Vi bor i en by som har latt kapitalkreftene herje nådeløst de siste 40 åra med nyliberalistisk høyrepolitikk, så hva gjør vi nå?

Vi som er leieboere, vi er arbeidere, vi er studenter, vi er lærere og kunstere. Vi er naboen din. For det er også vi som skaper byen og maler den med musikk og poesi. Vi former byen med våre hender og drømmer. Og hver dag blir vi holdt utenfor.

Tore (78) fikk kommunal bolig. Nå går halve inntekten til tak over hodet: – Ren markedsøkonomi

Banken snakker om å gi deg et hyggelig lån for å få en fot på innsiden på det private boligmarkedet, for å så gjøre deg til gjeldsslave og et offer for deres ville renteøkninger. Men jeg vil be deg om å drømme.

Drømme om andre måter å bo på. Se for deg andre måter å beskytte hverandre på. Og alle som sier at vi ber om for mye, er de som ikke vil dele. Det er de samme som sier at 17 kvadratmeter leiligheter er godt nok, når de bor på 200 kvadratmeter selv.

Vi kan kreve

Vi leieboere, kan også kreve ting. Som å kreve at barna våre ikke må flytte og bytte skole hvert tredje år. Vi kan kreve at studenter ikke får magesår og at de har mat nok til å ha krefter til å dra på forelesning.

Og jo - vi kan kreve at bolighaiene, som sitter igjen med millioner i profitt etter å ha henta inn leia di, må takle et husleietak. Det har de råd til.

Det er vi som ikke har råd. Vi har ikke råd til at flere studenter velger å avbryte studiene sine fordi de ikke kan fortsette uten deltidsjobben sin. Vi har ikke råd til at flere butikker startet av innvandrere må stenges for å bli erstatte av en enda en generisk Rema 1000, eid av Reitan-familien.

Vi er ansiktsløse

Leieboerkamp handler om å ta vare på mangfoldet i samfunnet vårt. Det handler om at vi får anerkjennelse for alt arbeidet vi legger inn for å ta vare på nabolaget og naboene våre. Det handler om å vise at de av oss som har minst også fortjener gode og verdige liv.

Det handler om å ikke la kapitalen ta over alt det vakre vi skaper og alt det vakre vi ønsker oss. Hvis det er dette vi leieboere skal drømme om, må vi kjempe. For vi blir sett på som en kjerne til profitt for noen av de rikeste i landet.

Vi er ikke eneforsørger som ønsker et godt liv for barna våre, vi er ikke studenten som jobber så hardt de kan for å gjøre foreldrene sine stolte. Vi er ikke butikkeieren som gjør at andre fra samme hjemland får muligheten til å lage sine tradisjonelle retter.

Anna Sethne: lærerinnen som styrte ved Sagene skole og endevendte norsk skoletankegang

For dem er vi ansiktsløse. Utenom leia vår, er vi verdiløse. Og det er sånn politikerne og utleiere har fått lov å behandle oss.

Også vi kan stå opp mot hushaier

Leieboerkamp er kvinnekamp, fordi det gir mødre forutsigbarhet for barna sine. Leieboerkamp er anti-rasistisk kamp, for det kan stoppe at gentrifisering får alle med innvandrerbakgrunn til å flytte ut av nabolaget de har vært med på å skape. Leieboerkamp er klassekamp, fordi vi er lei av at over halvparten av inntekten vår går i lomma på en utleier.

Kampen Nanna Broch og hennes kamerater tok for 100 år siden, inspirer og gir meg håp om at vi også klarer å stå opp mot hushaier og kreve våre nabolag og rettigheter tilbake!

PS: Denne appellen ble holdt under Akerselva litteraturfestival.