Boliginspektør Nanna Broch viste hvordan en rekke sosiale problemer hang sammen med bolignøden

Oslo for 100 år siden var en by der mange vokste opp i rønner, i uthus, nedi kjellere og oppe på iskalde loft. Dette var ikke menneskeverdig, mente byens boliginspektør fra 1919, Nanna Broch, og bestemte seg for å dokumentere dette med kamera. Hun ville vise ansvarlige myndigheter hvordan arbeidere og fattige faktisk bodde og levde i Oslo, og hun ville at folk skulle organisere seg og begynne å kreve boliger å leve i.

Særlig rettet hun fokus på kvinner i arbeiderklassen. Hun ville de skulle stille krav til gode boliger og ikke akseptere at hjemmet, som var arbeidsplassen deres og barnas oppvekstmiljø, var et slikt bedrøvelig sted. I et av foredragene sine sa hun frustrert:

«Tålmodige er de, altfor tålmodige! De skulle bli så sinte at de toget ned i bystyret og slo i bordet til ordføreren: Vi vil ha hjem, ordentlige rommelige gode hjem. Det er oss som har hånd om ungene her i byen og de skal ha gode hjem å vokse opp i.»

– Er menns arbeid større enn kvinners?

Noe av det Nanna Broch tidlig oppdaget i sitt arbeid, var husmødrenes forferdelige slit og barnas dårlige sjanser til et fullt ut menneskeverdig liv. Broch ville styrke husmødrenes stilling og lære dem om alt fra hygiene til interiør og kjøkkenforhold. Nanna mente oppriktig at alle trengte et pent hjem å hvile ut i når dagen var over, både kvinne og mann.

For som hun litt sarkastisk bemerket selv: Er det sånn at vi anser at det arbeidet menn gjør, er noe større enn det arbeidet kvinner gjør? Hun skriver selv: «Gjøres ikke alt arbeide, enten det utføres av menn eller kvinner, for menneskenes egen skyld eller for livets skyld?». Videre spør hun: Er det ikke slik at kvinnehendene sørger for de andres personlige velvære, trivsel og lykke, fra de fødes til de dør, for de friske og de syke? Og: Har ikke alle menneskebarn som kommer til verden samme rett til å vokse opp under samme vilkår? Er ikke menneskene selv kostbarere enn pengene?

Ved å forsøke å få kvinnene til selv å endre sin situasjon og utfordre myndigheter og makt, foregriper Nanna på sett og vis den store feministiske bølgen som kom på 1970-tallet. For heller ikke den dukket opp fra ingensteds.

Som vi snart skal se, var ikke Nanna Brock uten politisk brodd.

Hvem var Nanna Broch?

Nanna Broch ble født inn i et borgerlig miljø i Horten og vokste opp der med far, Johan Anthony Zincke Broch, som var kjøpmann og drev med både bakervarer og bryggeri, og med sin danske mor, Fanny Harriet Caroline Gamborg, og tre søsken; Olaf, Lagertha og Hjalmar. Lagertha ble senere barnebokforfatter og kvinnesakskvinne, Olaf professor i slaviske språk, mens Hjalmar ble zoolog og professorkollega med broren sin ved Universitet i Oslo. Alt dette et resultat av at utdanning var høyt prioritert i familien. Nanna ble en de første jentene som tok middelskolen i Horten og ble student i 1901.

Etterpå arbeidet Nanna for den kjente fabrikkinspektøren Betzy Kjelsberg, og det var hun som oppmuntret Nanna til å reise til Berlin og ta utdannelse i sosialt arbeid. Under første verdenskrig jobbet hun for Provianteringsrådet, men 40 år gammel tok hun fatt på jobben som boliginspektør ved Kristiania Helseråd.

Fra nå av ble boligsaken Nanna Brochs livsoppgave, og nærkontakten med de kummerlige boforholdene gjorde at hun viet resten av sitt liv til å forbedre dem. «Gode hjem for alle» var mottoet hennes, og fienden, det var en bøyg av likegyldighet og uvitenhet hos mennesker bundet i gamle tankebaner, slik hun selv beskrev det.

Kari J. Brandtzæg beskriver i tidsskriftet Arr, fra 2013, hvordan Nanna i sin tid var en del av en ny generasjon samfunnsengasjerte kvinner med akademisk bakgrunn og internasjonal orientering. Alice Salomon, som drev sosialskolen Nanna, hadde studert i Berlin, var aktiv i den internasjonale kvinnebevegelsen og en pioner innen sosialt arbeid. Hun mente at man ikke lenger skulle belage seg på borgerskapets almisser og medfølelse over fattigdom, men organisere seg og bedre situasjonen selv. Slik skulle man oppnå et mer rettferdig samfunn, og alt dette ble en rettesnor for Nanna resten av livet.

I Berlin hadde hun lært at arbeiderne selv måtte bevisstgjøres. I likhet med Salomon, ble det særlig kvinner med ansvar for barn Broch henvendte seg til. Kvinnene måtte vekkes fra en sløv aksept for det bestående. De måtte kreve bedre leiligheter, men også bli bedre på hygiene og innredning av de små boarealene sine.

Med sitt fokus på kvinners arbeid i hjemmet og på viktigheten av det, kan vi på én side forstå Nanna som en typisk representant for den borgerlige siden av kvinnebevegelsen. Men samtidig kritiserer hun det kapitalistiske samfunnets vektlegging av penger og makt, i denne sammenheng boligspekulantene. På tross av sin oppvekst i det borgerlige, valgte Nanna seg etter hvert Arbeiderpartiet. Nettopp ved å rette fokuset på kvinnens stilling i hjemmet og kvinnens mulighet til å endre sin egen situasjon, håpet Broch å utvikle kvinnesaken videre.

Broch var selv representant for en ny og selvstendig generasjon kvinner som var både ugifte og yrkesaktive hele livet.

En boliginspectrise blir til

I 1919 fikk Nanna jobb som «boliginspectrise» i Oslo Helseråd, sammen med Lulli Lousog Signe Holt. Oppgaven var i teorien å avhjelpe formannskapet med boligmangel og å bedre boforholdene. Men i praksis betød jobben å gå og gå rundt på østkanten, ned i kjellere og opp på kvistleiligheter.

Selv om arbeidet var ment å handle om å bedre boforholdene, måtte Nanna til sin skuffelse innse at jobben først og fremst handlet om å konstatere elendige boforhold. Broch bestemte seg tidlig for å alltid ha med kamera, slik at borgerne ellers og myndighetene kunne få ærlig og rystende dokumentasjon av hvordan medmenneskene deres bodde og levde. Men det var ikke slik at bilder eller rørende enkelthistorier skulle tale for seg, for Nanna Broch brukte tall og statistiske sammenligninger som ikke skulle levne tvil om problemets betydning for de rammede.

I sine argumenter viste hun hvordan en rekke sosiale problemer hang sammen med bolignøden: folk helse og familieliv, skolegang og lekemiljø, sykepleie og eldreomsorg, rusproblemer og ikke minst kvinnemishandling som konsekvens av sykdom, arbeidsløshet og trangboddhet.

Det boliginspektør Broch ønsket at folk skulle forstå, var hvor elendig livene til folk ble av å bo på denne måten. Utallige kunne vise henne legeattest som krevde at de fikk bedre boforhold, fordi boligen gjorde dem syke. Men ingen bolig var å oppdrive i en by med boligmangel. Typiske sykdommer var giktfeber, tuberkulose, forkjølelse og bronkitt. Andre konsekvenser var oppløste familier, fedre som ble arbeidsuføre, ødelagt skolegang og manglende stell av de gamle.

Mange bodde i overbefolkede leiligheter

Utover 1800-tallet ble boligmangel et stort problem i Europas storbyer. Det var gode tider for boligspekulanter, noe som ikke gikk Karl Marx hus (!) forbi i boken Kapitalen fra 1867. I 1870-80-årene vokste Kristiania med over 50 prosent i antall innbyggere, og det ble oppført mange leiegårder på Tøyen og Grünerløkka. Gårdeiere spekulerte i andres tragedie og krevde for eksempel ekstra penger for vedlikehold. Mange gårder forfalt.

Boligmangelen i byene i Norge var akutt til langt etter andre verdenskrig. Særlig var det kamp om de små leilighetene, fordi arbeidsledigheten gjorde at folk leide mindre og billigere enn før. På 1920-tallet fortsatte folk å strømme fra landsbygda for å finne arbeid.

Ifølge folketellingen i 1920 bodde over 20 prosent av befolkningen i overbefolkede leiligheter. I 1920-årenes Oslo levde en fjerdedel av innbyggerne i ettromsleiligheter, gjennomsnittlig 3,5 personer i hver av dem. 1200 kjellere var bebodd, men halvparten var erklært ubeboelige.

I tillegg fantes det det i byen provisoriske rønner uten isolering, for eksempel i Ekebergskrenten. De elendige boforholdene fantes ikke overraskende i størst grad på østkanten. Folk sto i kø for å få en kommunal leilighet i årevis, før de – kanskje – kom seg vekk fra rønna si.

18 personer i en liten leilighet

Det var det nylig dannede Arbeiderpartiet som i 1893 henstilte til kommunen å gripe inn i de «økonomiske, moralske og fysisk nedbrytende» boligforholdene som arbeiderne levde under. Det var etter dette at de første systematiske undersøkelsene av boligforholdene ble igangsatt i byen via Sunnhetskommisjonen. Men I 1910 var bolignøden så stor at Sundhetskommisjonen ga opp å melde det inn til bystyret.

Nanna regnet seg frem til at når 4100 mennesker står i kø for kommunal bolig, betød det at minst 12.200 mennesker bodde helsefarlig. For å kunne søke bolig, måtte man ha jobb i Kristiania, så alle søkerne var arbeidere i byen.

I boken Nanna Broch: For boligsak og hjemmets trivsel, utgitt av Østkantutstillingen 1961, fortelles det om et foredrag Broch holdt om boligforholdene i byen. Her viste hun tilhørerne rønner, uthus og kjellere der folk bodde, og ikke minst presenterte hun de beryktede Gråbeingårdene, hvor 4000 mennesker var stuet sammen på 15 mål. Nanna fortalte hvordan leiligheter her, ment for små familier med et barn, kunne huse hele 18 personer.

Bebodde kjellere fulle av rotter

Et sted var det så trangt at barnevognen var heist opp i taket. Det var helt vanlig at en familie med fire barn bodde på et rom, skriver hun et annet sted, og i det ene rommet skal far sove ut etter nattarbeid, et barn har kanskje influensa, en annen må gjøre lekser og mor skal i det samme rommet holde det rent og servere mat.

«Det er synd og skam å pakke mennesker slik sammen i store lagerhuser. Det er å halvkvele dem».

Kjellerleilighetene, både de som var ansett beboelige og resten av dem, var fulle av rotter – også i sengene til folk – og med sopp, mugg over alt og alt for dårlig luft. Regnet det, regnet det inn. En gang ba hun en kvinne ikke skrape av soppen, så hun kunne få se hvor stor den ble til hun kom igjen 14 dager senere: da var soppen like stor som en tallerken.

Det opprørte Broch at folk i Kristiania ikke ante at i deres egen by bodde flere tusen mennesker så å si under jorden, i stummende mørke, ofte i skam over at de havnet her i kjelleren, så flaue at de ikke fortalte familien på landet hvordan de levde og bodde i byen.

Hun forteller om en familie i en kjellerleilighet på Kampen, der både far og et av barna etter fire år var døde av tuberkulose. En mor får beskjed fra jordmoren at det er å drepe barnet å bli boende i en kjeller på Sagene, så moren går og går ute for å holde barnet friskt. En lege forteller en annen familie med små barn at det er selvmord å bli boende i kjelleren. Men de har ikke noe annet valg enn å bli der likevel.

Nanna viste i sine foredrag, artikler og avisinnlegg frem rønner og skur som var så råtne at det var risikabelt å gå over gulvet, mens taket hang som en bue over. Regnet det gjennom taket i ande etasje, regnet det i hodene på dem som bodde i første. Vegger var støttet opp av påler. Nanna viste også frem boliger på Rødeløkka og Grünerløkka, der mørke bakgårder ikke slapp inn en eneste solstråle.

I et intervju sa Nanna: «Det var stunder da vi ikke orket å se på alt det fryktelige i de grufulle kjellerne, vi var redde for å få sjokk...»

Og merk, forklarte Nanna tilhørerne, noen av disse rønnene eies av dem som har millioner av kroner, som sjokoladefabrikken, verksteder eller forretningsmenn som lar sine advokater styre med dem eller ikke styre med dem. Hvis leieboeren klaget fikk de bare svaret: «Dere kan flytte!». Så uvillige var mange til å vedlikeholde sine eiendommer at politiet noen ganger måtte sendes på dem.

• LES OGSÅ: I dag skal Amal få treffe ordføreren i Oslo og snakke om sin kommunale leilighet

Rasende på arkitektene

Nanna Broch spør i en tekst: «Hva tenker de på som bestemmer dette? Det ser nesten ut som de mener, der finnes en annen sort menneske enn de selv, noen som har andre slags lunger og andre organer enn de, som ikke har behov for – enn si krav på – sol, lys, luft, hvile, bevegelsesplass. (...) Undres om nogen av dem ha sett disse (boligene). Om noen av dem skulle ha lyst til å flytte inn i en ett-værelses leilighet og bo sammen med 29 andre familier i denne villa med 9x42 kvadrat. Det burde prøves.»

Hun latterliggjør med dette nye flotte og store leiegårder, som så storslagne ut utenpå til ære for utbyggerne, men der «en del mennesker visner bort innenfor».

Rasende på arkitektene, som hun hevdet ville utøve sin kunst uten å lytte på dem de bygger for, skriver hun:

«Til sist vil en helst sette sig rett ned på jorden og gråte – det er hjem dette, menneskehjem som det skaltes og valtes med. Hundrede på hundrede av menneskehjem som hopes, dynges sammen slik».

Arkitektene svarte på Brochs kritikk med å vise til Oslo kommune, som byggherre, og mente de bare fulgte instruks derfra. Men Nanna svarer tilbake: Kommunen – det er da alle de som bor her, mødre, barn, den neste generasjon, og de er de som er den virkelige byggherren deres. Støtt deres krav, melder hun friskt i avisspalter.

Nanna Broch viser til hvordan boligsaken ble forklart som «et økonomisk spørsmål», og derfor noe vanlige folk ikke skjønner noe av, men hun velger å snu på det: nettopp boligsaken klarner syn og forståelse for god eller dårlig samfunnsøkonomi. Et land, fullt av byggmateriale, skal ikke det ha råd til å bygge et hjem? Skal mennesker heller går til grunne?

Skal kvinnene virkelig tenke: «Jaja, når det ikke er råd, så får heller barna mine stryke med i kjelleren her.»

Stiftet Foreningen Østkantustillingen

På 1920-tallet fikk Nanna Broch ideen om å arrangere en boligutstilling på østkanten i Oslo. Den 1. oktober 1923 ble det sendt en forespørsel til tilsynsutvalget for Deichmanske bibliotek om bruk av lokalene på Schous plass til en utstilling. Hensikten med utstillingen var å formidle «vakre norske bruksgjenstander til billige priser» og «arbeide for å bringe skjønheten ind i selve hjemmene». Brevet var undertegnet av flere personer som tilhørte en temmelig radikal fraksjon av samfunnsdebatten både innen politikk og kunst.

Kommunen bidro med utstillingslokale og økonomisk støtte. I 1923 arrangerte hun sin første utstilling i Deichmanske bibliotek. Her ble det vist eksempler på praktisk og vakker innredning i små hjem. Utstillingen skulle presentere møbelutstyr til rimelige priser, som kunne gjøre en liten leilighet vakker og hjemmekoselig.

Da Østkantutstillingen ble iverksatt skrev hun:

«Vi gir oss ikke før alle kjellere er stengt, og alle gamle, råtne rønner, og alle små, elendige bordhytter er revet, før alle barn vokser opp i gode hjem. Vi gir oss ikke før ordene statsborgerrett, hjemstavnsrett gir hver borger, hvert barn rett til eget hjem i sitt eget land. Husk det gamle vakre ordet «Den modige kvinne ler mot den gryende dag».

På et møte i LO høsten 1927 ble foreningen Østkantutstillingen formelt stiftet med Nanna som primus motor. Oslo kommune forærte dem tomten Ankertorget, midt mellom byens øst og vest. Her ble huset innviet i mai 1928, og foreningen fikk en sterk posisjon i offentligheten.

En daglig ølflaske kostet like mye som et ekstra rom

Foreningen arrangerte mer enn 90 utstillinger og holdt kurs og foredrag om sosiale og politiske spørsmål. Tusenvis av mennesker besøkte det lille huset, der Nanna selv bodde i andre etasje. På de såkalte mandagsmøtene hjemme hos Nanna sies det at enhver ledende Arbeiderparti-politiker i sin tid dukket opp, til diskusjon og lysbildeforedrag.

En av de mer kjente utstillingene var “Flaskeberget”, som satte fokus på alkoholmisbruk i mange arbeiderhjem og viste hvordan penger brukt på alkohol kunne spares for å få bedre råd til leilighet eller hus.

Kunstnere som tilhørte Sosialistisk Kulturfronts malergruppe bidro med tegninger, plakater og råd om utstillingens utforming. Henrik Sørensens maleri og plakat med en enorm haug av tomflasker dannet utstillingens midtpunkt og var hengt under frontveggen der det sto: «Et hav av alkoholflasker kaster skygge over samfundet». Utstillingsavisen informerte om utstillingen og arbeiderbevegelsens ambisjoner om å bekjempe alkoholproblemet. En daglig ølflaske kostet like mye som et ekstra rom, beregnet Nanna.

En annen utstilling, “Vasshølet”, handlet om kvinnenes slit med vannbæring.

Sommeren 1940 ble Østkantutstillingen okkupert av nazistene. Da den gjenåpnet i 1947 ble foreningen gjort om til en kvinneorganisasjon som skulle arbeide for «spesiell faglig interesse for kvinnene i hjemmene og deres stilling i samfunnet».

Foregangskvinnen som staket opp veien

Nanna Broch var feministisk, radikal og kreativ. Hennes strategier for å realisere en «diskusjonsplass» for boligbygging med Østkantutstillingen i mellomkrigstiden var forut for sin tid, særlig i måten den involverte arbeidere, kunstnere, arkitekter og designere. Foreningen fikk også en reell virkning på utviklingen av det norske moderne samfunnet.

Nanna krevde bygging av nye boliger, men også at folk skulle lære å bruke de kvadratmeterne de hadde fornuftig. Hun stilte krav til gårdeiere om vedlikehold, men også til utbyggerne, og mente de ved å bygge alt for små leiligheter systematisk laget overbefolkning.

Etter den annen verdenskrig fikk Nanna Broch se de fleste av sine kampsaker gjennomført. Ikke minst med større fokus generelt på helse og renhold, sammen med en nytt husmorideal. OBOS tok på mange måter over der Nanna slapp, men som Sigrid Syvertsen skriver om henne i Nanna Broch: For boligsak og hjemmets trivsel:

«Hun var foregangskvinnen som staket opp veien. Ingen har, som hun, viet sitt liv til boligsaken, hun fikk myndighetene til å se og forstå. Hun var den alltid våkne samvittighet, og hun ga aldri opp».

Selv om mange fikk gode boliger gjennom prosjekter som OBOS i etterkrigstiden, besto Oslo av slitne, kalde bygårder, utedoer og dårlig vedlikeholdte trehus til langt ut på 80-og 90-tallet. I dag, når byen igjen bygger leiligheter som både er små, mørke og rådyre, kan det være verdt å huske Nannas krav om lys og trivsel for arbeiderne i byen.

I en moderne by, som vår, finnes det fremdeles overbefolkede leiligheter, nedslitte kommunale boliger og arbeidsinnvandrere stuet sammen på små rom. Kampen for gode boliger til alle er litt annerledes, men ikke over. Kanskje trenger vi igjen en boliginspektør i vår tid?

På 80-årsdagen ble boliginspectrisen hedret med boken Nanna Broch – For boligsak og hjemmets trivsel. Hun døde i januar 1971, 91 år gammel.
https://youtu.be/WpRAETbk6LU

Kilder:

• arkivverket.no
• Kari J. Brandtzæg i Idehistorisk Tidsskrift 3/2013: arrvev.no
• Nanna Broch: For boligsak og hjemmets trivsel, utgitt av Østkantutstillingen 1961
• Ndla.no
• Norsk Biografisk Leksikon nbl.snl.no
• Wikipedia

Ellers i denne serien:

• Ólafía Jóhannsdóttir levde blant de aller fattigste, de alkoholiserte og de prostituerte i Oslos slum

• Bymisjonær Laura Nadheim vandret i lugubre gater og hjalp jentene på strøket