DEBATT
– Oslo S sin identitet er i dag lite grønn, lite trivelig, mye betong, med trikkeskinner som ikke er i bruk og høl i asfalten, sier generalsekretær i Norske Landskapsarkitekters Forening, Line Oma.
Foto: Jil Yngland & NTB / Sturlason
– Grått og skittent, med betong og trikkeskinner ikke i bruk. Hvor er visjonene for Oslo S-området?
Oslo S-området trafikkeres av mangfoldige tusen mennesker hver eneste dag. For syklende er det en krigssone mellom ellers fungerende sykkelveier, for gående en labyrint av omveier og barrierer.
Det er mye lo i hovedstadens navle. Hvor lenge skal sektorinteressene og enkeltprosjektene rote rundt i navleloen på Oslo S før vi får et sentrum folk faktisk vil oppholde seg i?
I 2023 vant Hovinbekken Oslo bys arkitekturpris. Begrunnelsen for at Bjørbekk & Lindheims landskapsprosjekt vant prisen var blant annet disse ord: «Mellom dammene framstår bekken som en samlende og identitetsgivende nerve, noe unikt som vi bare opplever her».
Har vi blitt for langsynte?
Et av suksesskriteriene ved Hovinbekken var en overordna plan som ikke lot seg rikke. Bekken var grunnleggende for resten av utviklingen og åpningen skulle gjennomføres med høy kvalitet. Alle aktører visste at det var vannet som ledet vei. Oslo har uten tvil blitt bedre, grønnere og mer menneskevennlig de siste åra.
Oppmerksomheten i dag er med god grunn rettet mot store utviklingsområder som Hovinbyen, Grønlikaia og Filipstad. Spørsmålet er om vi har blitt for langsynte til å se det som er rett foran nesen på oss?
Oslo S-området trafikkeres av mangfoldige tusen mennesker hver eneste dag. For syklende er det en krigssone mellom ellers fungerende sykkelveier, for gående en labyrint av omveier og barrierer. Dagens identitet er grå og skitten, lite grønt, lite trivsel, mye betong, trikkeskinner som ikke er i bruk og høl i asfalten.
Fra Smalgangen på Grønland, via Vaterlandsparken til Jernbanetorget og Østbanehallen - hvor er planen for den samlende og identitetsgivende nerven som gir deg opplevelser som gjør deg glad? For ærlig talt - i dag handler det vel stort sett om å komme seg raskest mulig gjennom.
Oslo S trenger store visjoner
Mange hensyn skal balanseres: jernbanesektoren, handel og næring, vann og avløp, framkommelighet for myke trafikanter, busser og trikker, og så videre. Oslo og Oslo S trenger store visjoner, men også gjennomføringskraft. Da må noen snakke sammen. Det trengs mer samskaping, mer handling og mindre sektorfloke.
Debatten om Oslo S handler stort sett om høyder på bygg og antall høyhus. I den konflikten forsvinner det vi egentlig har lært de siste årene, blant annet av lovprisede dansk arkitekt og byplanlegger, Jan Gehl: viktigheten av det som skjer på bakkeplan - det vi har i øyesyn, det som skjer rundt føttene våre, det vi kan ta på med hendene, jorda vi går, løper, sykler, triller på og som binder området sammen. Alle som lever livene sine mellom byggene.
En visjon og en helhetlig plan for Oslo S burde starte med landskapsplanen som viser hva dette området skal være for folk i framtida, for alle som ferdes, som binder området sammen. En plan som kan være samlende, identitetsgivende og visjonær.
Kan vi få det til å pulsere?
Likevel planlegger vi ett og ett bygg med det som kreves av opparbeidelse rundt og sektorinteressene hegner om sitt. Hvordan ser for eksempel egentlig framtidas sentraljernbanestasjon ut?
Definitivt ikke som i dag, med en samling jernbanespor på rekke og rad uten noen annen form for funksjonalitet, dårlig knyttet til andre funksjoner enn «buss for tog» og et kjøpesenter.
Hvor er visjonene for hovedstadens hjerte? Kan vi få det til å pulsere?
God landskapsarkitektur er fundamentalt for samfunnsutviklingen i både Oslo og Norge. Det er også fundamentalt for et levedyktig og pulserende Oslo S-område. Landskapsarkitekturen har transformert områder før, og kan gjøre det igjen.
