Fra studenthjemmene på Helsfyr og Grünerløkka oppsummerer Katarina (25) og Maria (21) året: Livet ble snudd på hodet

I en leilighet på Helsfyr bor Katarina Skallist (25). Hun setter seg godt til rette i sofaen og ser ut vinduet.

Katarina går det siste halve året på masteren i informasjonssystemer, ledelse og innovasjon. Studentlivet er travelt, hun er på skolen fra ni på morgenen til ni på kvelden for å studere, og bruker leiligheten til å sove i.

• Les også: Anette i Gamle Oslo: Fossilfrie soner vil ramme folk med svak økonomi og rigge byen for rikfolk

Ved siden av skolen jobber Katarina som bartender på The Scotsman, og i fjor sommer jobbet hun i tillegg på Tostrup uteservering. Begge utestedene har samme eier.

Får en telefon klokka tolv på natta

Den 12. mars klokka tolv på natta ringer telefonen til Katarina, det er foreleseren som ringer for å informere om at den muntlige eksamenen de skal ha dagen etter er avlyst på grunn av nedstengingen.

Tiden som kommer blir tøff og frustrerende, og det er ikke bare hun som merker det på sinn og kropp. Som tillitsvalgt i klassen, får hun vite fra flere at de også sliter med samme problem.

I en periode mister hun motivasjonen til å fullføre et av kursene. Faget krever ikke oppmøte, men det er et tungt og krevende fag

– Jeg vurderte å ikke å levere, og heller å ta den opp til våren. Men jeg har sånn snill pike-syndrom.

Snittet hennes faller med én karakterer når pandemien bryter ut. Hun merker at det påvirker henne, og hun ser at andre studenter er i samme situasjon.

Ubehagelig å skjenne på gjester

Utenom studiene jobber hun som bartender på The Scotsman, og når hun får beskjeden om at alle ansatte må permitteres, blir hun slått av en tanke: «Jammen det går fint, jeg får dagpenger. Jeg skatter jo på lik linje med absolutt alle andre i Norge».

Leien på leiligheten er dyrere enn studielånet hun får, og hun er avhengig av den ekstra inntekten.

Katarina kjenner på presset når det kommer til spriting, det er ikke lenger gøy å jobbe i utelivsbransjen. En periode begynner hun å drømme om håndsprit og om at gjester hopper over et gjerde uten å sprite seg på hendene.

Til slutt ser ikke Katarina noen annen utvei enn å slutte. Grunnen er enkel, det er bare ikke noe gøy og hun kjenner på usikkerheten etter permitteringen.

Når er dette ferdig, når kan jeg komme tilbake til jobb, vil vi måtte stenge på nytt igjen? spør hun seg selv.

Etter å ha sluttet, finner hun seg en ny jobb. Hun får stillingen som markedskoordinator for telekomselskapet Adite. I denne jobben trives hun godt. Hun jobber sammen med veldig ålreit gjeng, og arbeidsoppgavene er gode. Hun booker møter og følger opp kunder.

• Les også: Folk på Grønland om de nye koronatiltakene: - Kjipt, men nødvendig

Jeg var redd for å dø

På den andre siden av Oslo, i bydel Grünerløkka, sitter Maria Hansen (21) i sin 24 kvadratmeter store hybel. Hun er journaliststudent på Høyskolen Kristiania og går andreåret.

Interiøret er 80-tallspreget med leopardmønstret sengesett og et sebrateppe på gulvet. Langs høyre vegg er det et klesstativ med alle mulige slags fargerike klær, både med og uten fuskepels.

Drømmen hennes er å bli influenser, og hun jobber målrettet for å bli det. Man skulle kanskje tro at korona-restriksjonene har laget et stort hull i veien for ambisjonene, men sånn er det ikke.

Det er alltid lys i enden av tunnelen

Maria møtte på noen små dumper i starten av nedstengningen. I mars bodde hun i en leilighet på Ullern. Så ble hun permittert og måtte flytte hjem til moren sin på Hadeland, rett og slett fordi leien på Ullern ble for høy.

Covid-19 var fortsatt nytt og fremmed, og hun kjente at tankene begynte å svirre. Det var rett og slett dødsangst.

– Først var jeg redd for at jeg skulle dø, men etter hvert skjønte jeg at korona ikke ville være livstruende for meg. Så begynte jeg å bekymre meg for økonomien, og det er noe jeg kjenner på fortsatt. Jeg får ikke sove om natta hvis jeg vet jeg ikke har penger på kontoen.

Det som plager Maria mest nå, er tanken på hvordan nedstengningen vil gå utover det sosiale livet hennes. Før korona besto livet til Maria av mye festing og andre sosiale sammenkomster.

En ting som hun fortsatt gjør er å handle klær og ting, fordi man har nettsider.

Kreativ blomstring

– Drømmen min er å bli influenser, og det er noe man nesten må tørre å si høyt, sier Maria.

Under koronaen har den kreative siden hennes virkelig blitt tydelig. Med fem tusen følgere på Instagram.

– Jeg har drevet med Instagram i mange år, jeg har en veldig lidenskap for det jeg legger ut. Nå i det siste så har jeg begynt å få igjen for det.

På TikTok legger hun ut mange motevideoer og slenger seg på noen av trendene som oppstår på plattformen.

Stadig bruker hun kreativiteten sin på nye måter. Hun både syr klær og pynter gjenstander som speil og bord.

Går ikke drømmen hennes helt i oppfyllelse, drømmer hun om å jobbe for Se og Hørs videospalte Rød Løper.

– Det hadde vært noe!

En tid å huske

Hun vil kanskje aldri få tilbake sin gamle hverdag, men er det noe denne tiden har gitt oss, er det å kunne skille mellom ekte venner og overfladiske venner. Det har i hvert fall Maria fått oppleve.

På hver sin kant av Oslo sitter Maria og Katarina og reflekterer over året. Hva kommer fram når de tenker på korona? De er enige om at det er vanskelig å sette ord på følelsene, fordi det har skjedd så mye i livene deres.

Men ordene de begge syns beskriver situasjonen, er frustrerende og slitsomt.