Da de «kvindelige konduktricerne» inntok Sporveien

Mandag morgen 20. mars 1916 låste Margit Preede døra til leiligheta si i Geitmyrsveien 54 og spaserte de få kvartalene fra Lindern og ned til Sporveisgata. Hun kjente på spenning og ærefrykt.

Den aller første prøveturen for jentene fra konduktørkurset, og til og med pressen skulle visstnok være til stede!

• Les også: – Folk er livredde for å miste den lille karbonaden de kan få på Fattighuset

I 1950 ansatte AS Oslo Sporveier kvinner i faste konduktørstillinger for første gang. Dette skjedde på tross av djup skepsis fra mannlige kolleger og fagforeningene.

Men over 30 år tidligere hadde det altså vært et «tidsvindu» for kvinnelige konduktører – langt forut for sin tid. Den nye tid inntok hovedstaden, og nå skulle damene til og med overta konduktørrollen på trikken.

Et eksperiment

Ved hjelp av datidas aviser kan vi rekonstruere hva som hendte disse hektiske vårdagene 1916, mens verdenskrigen raste ute i Europa. Ørebladet skrev 19. februar følgende om saken:

«Det heder, at den nye Ordning er at betragte som et Eksperiment. Vi tillader os i den Anledning at spå: Eksperimentet vil falde daarlig ud.»

Andre var mer positive. Norske Intelligenssedler kunne samme dato melde dette: «Som bekjent har man i flere av de krigførende land i længere tid benyttet kvindelige sporveiskonduktører. De har vist sig at passe udmærket til dette arbeide.  (…) Vore kvindelige sporveiskonduktører vil selvfølgelig fylde sin post ligesaagodt som sine søstre i udlandet».

Konduktricerne

Saken skapte stor debatt i avisene i tida som fulgte, og til og med uniformene kvinnene skulle bruke ble gjenstand for interesse. Tidens Tegn viste 26. februar en flott illustrasjon av ei dame i uniform, og kunne fortelle at publikum om kort tid ville møte synet av kvinnelige konduktører i «flunknye» uniformer.

Uniformene var på dette tidspunktet under utforming og skulle ligne mest mulig på de mannlige uniformene, med uniformslue og jakke med blanke knapper. Buksa skulle naturligvis erstattes med skjørt, men ellers var selskapene positivt innstilt til damenes personlige smak når det gjaldt «dragtens snit».

Søknadene kom strømmende

Det hele starta med fellesmøtet mellom Kristiania Elektriske sporveis (blåtrikken) og Kristiania Sporveisselskabs (grønntrikken) direksjoner 14. februar 1916, der det ble vedtatt «…at engagere kvinder som konduktører…»

Vedtaket fra 14. februar fikk raskt konsekvenser. Innen få uker arrangerte sporveisselskapene konduktørkurs for sine kvinnelige konduktøraspiranter. Dette var for øvrig første gang i Sporveiens førtiårige historie at konduktørene ble kursa. Fagforeningene fikk dermed plutselig gjennom et krav de hadde hatt i mange år.

Det var grønntrikken som var først ute og samla tolv kvinnelige aspiranter på loftet over sporvognshallen i Sporveisgata den 13. mars 1916. Første prøvetur med lærer ble altså foretatt ei uke seinere, mens første dag på jobb var et par uke senere. Blåtrikken fulgte opp med første kurs 5. april for 13 kvinner og første ordinære tur en måned senere.

De kvinnelige konduktørene, eller «konduktricerne» som de snart ble kalt, ble visstnok ansatt på samme vilkår og med samme lønn som sine mannlige kolleger, og søknadene kom strømmende.

Tok radikale valg

Aller helst ville sporveisselskapene ansette «…ugifte, absolut friske damer over 25 aar», men også gifte kvinner kunne bli vurdert for ansettelse.

På det meste var det nærmere 150 kvinnelige konduktører på trikken, hvorav to tredjedeler jobba på grønntrikken. Når en går inn på enkeltskjebnene så ser en at det ikke var ei ensarta gruppe, og at dette var kvinner som måtte ta flere radikale valg i livet.

Margit var altså en av aspirantene på vei til første prøvetur med grønntrikken. Hun var altså med på den aller første prøveturen for kvinnelige konduktører og må ha deltatt på det første kurset i mars 1916.

Hun var født 30 år tidligere i Kristiania, men bodde kanskje deler av oppveksten hos moras familie på Stord. Som ung emigrerte hun til Pennsylvania, der hun gifta seg med sin Wilhelm, også han emigrant, fra Østerrike.

De slo seg ned i Philadelphia, fikk to unger og Wilhelm fikk ei ansvarsfull stilling innen jernbanen. Idyllen ble brutt da Wilhelm ble utsatt for ei togulykke og døde kort tid etter. 25 år gammel kom Margit tilbake til Kristiania som enkefru Preede med de to små ungene.

Hun flytta inn hos en familie på Lindern og ble «frihandlerske» som mora. Dette var nok en usikker geskjeft, og da hun så annonsen fra sporveisselskapet tok hun det radikale valget.

Ble enke, trengte jobb

En helt annen bakgrunn hadde Aasne som vokste opp på gården Midtre Berdal i Vest-Telemark. Også hun utvandra til USA og bodde hos slektninger i New York. Hun kom også tilbake og slo seg ned i Kristiania, 26 år gammel, omtrent på den tida Kristiania Sporveisselskap averterte etter konduktører.

En annen med utenlandsk bakgrunn var Therese som vokste opp på et lite torp utafor Uddevalla. 23 år gammel kom hun til Halden-området.

Som så mange svensker i Norge reiste hun rundt dit det var arbeid å få. Blant annet til Nedre Eiker før hun endte opp på Bryn i Østre Aker sommeren 1916. Hun ble konduktør ikke lenge etter og jobba med dette et par år.

Svanhild vokste opp som pleiedatter i Trondheim. Som 21-åring ble hun gift med Ole Bredesen, og de bodde en periode i Solør, der han kom fra. Derfra kom de til Urtegata på Grønland sommeren 1916.

De fikk to sønner mens de bodde der, før Ole døde i februar 1918. Det var kanskje da hun fikk sporveisjobben, siden hun da hadde fylt 25 og var blitt enke.

Nedsettende kalt trikiner

De mannlige sporveisfunksjonærene var ikke fornøyde med utviklinga. På folkemunne ble de kvinnelige konduktørene nedlatende kalt «trikiner».

Norske Intelligenssedler kunne 30. mars 1916 avsløre at «Damerne faar en kjølig modtagelse av sine mandlige kolleger» og spekulerte på om kvinnene ville bli møtt med «latter og flirt» på sin nye arbeidsarena.

De mannlige funksjonærene hadde holdt to massemøter om saken og var misfornøyde med den nye satsinga. For det første så de på ansettelsen av kvinner som et bevisst trekk fra sporveisselskapenes side med hensyn til lønnsforhold i selskapene og mente kvinner skulle fungere som «lønnstrykkere».

De så heller ikke for seg at anstendige kvinner ville være interesserte i arbeidet, siden ingen som hadde noen ære å tape frivillig ville utsette seg for latter og flørt eller stille seg til «offentlig beskuelse og almen forlystelse».

De frykta at det bare ville være byens «løse fugle» som ble ansatt som konduktører, på grunn av mangel på mannlig arbeidskraft som følge av dårlige lønns- og arbeidsforhold. Disse uttalelsene ble sterkt fordømt i media og omtalt som sjikane av de anstendige kvinnene som hadde søkt seg til Sporveien.

Det ble også satt spørsmålstegn ved kvinnenes evne til å håndtere potensielt brutale passasjerer og til å holde disiplin i vogna dersom uro skulle oppstå. Men for kvinnesaksbevegelsen var dette en stor seier.

Kvinnelige diksjon ble rost

Motstanden ebba imidlertid ut ettersom kvinnene ble en kjent og kjær del av byens kollektivtilbud. Det sto stadig artikler i avisene om «De Kvindelige», for eksempel når det gjaldt utviklinga på uniformsfronten. Som overgangen fra ukledelig uniformslue til en nett liten hatt i 1917.

Det kunne også være positiv omtale av det gode arbeidet kvinnene utførte på sitt høflige, elskverdige og hjelpsomme vis. Til og med den kvinnelige diksjon ble rost, og Aftenposten kunne 30. mars 1916 melde at «De kvindelige» ikke som sine mannlige kolleger led av «grødet og utydelig udtale […], som af og til kan skake op de reisende på en forskrækkelig maade…», når Tordenskjolds plads ble til «To som slaas!», mens Trefoldighedskirken ble til «Der falder kirka!»

De kvinnelige konduktørene viste seg å være oppgaven moden, og håndterte både ufine passasjerer og omkobling av vogner med stor profesjonalitet. Både publikum og ledelsen i sporveisselskapene var svært tilfredse med arbeidet de utførte, og også i Bergen begynte det å heve seg røster for utskiftning av de unge skjødesløse guttene med kompetente kvinner, siden dette hadde vært så vellykka både i Kristiania og utenlands.

Menn sendt på nøytralitetsvakt

Det var ingen tilfeldighet at fenomenet kvinnelige konduktører dukka opp i 1916. Med 1. verdenskrig som bakteppe var det allerede mange land ute i Europa hvor kvinner rykka inn i tradisjonelle mannsbastioner.

Erfaringene var så gode at selv norske sporveisselskaper ville forsøke. Men mens det på kontinentet ble sendt ut hundretusener av unge menn som kanonføde, var lille Norge et nøytralt land som slapp unna det meste av krigens redsler.

Men et nøytralt land må vokte sin nøytralitet og mange yrkesaktive menn ble sendt ut på nøytralitetsvakt. Disse måtte erstattes når de forsvant fra arbeidslivet. Det er denne årsaken som blir trukket fram i de få tekstene som er skrevet om emnet.

Interessant da, at hvis en går til samtidas aviser, så står det ikke et ord om nøytralitetsvakt som årsak. I den grad beveggrunner nevnes så er det mer strukturelle og økonomiske forklaringer.

Høykonjunktur i Norge

Som nøytrale stater i mange kriger opplevde også Norge en høykonjunktur under 1. verdenskrig. Produksjonsutstyr ble ødelagt i de krigførende land, slik at Norge måtte produsere det remmer og tøy kunne holde.

Dette medførte prisvekst og for sporveisselskapene dyrere materiell. Men siden sporveistakstene lå fast var det ingen større inntjening og dermed ingen lønnsvekst.

Dette var et tiår med rivende utvikling innen norsk industrireising. Ikke minst gjaldt dette for Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab (seinere Norsk Hydro) – landets største industriforetak.

1. verdenskrig sendte prisene på nitrat til himmels etter flere magre år. Hydros salpeterfabrikker på Rjukan utvida produksjonen i to trinn hvorav andre byggetrinn sto ferdig i 1916.

Hydro vokste etter hvert til over 3000 arbeidsplasser med stort behov for arbeidskraft. Menn i arbeidsfør alder strømma til fra hele landet, også fra hovedstadens sporveisselskaper, for å jobbe for adskillig høyere lønn enn de var vant til.

Lønningene sto stille

Sett fra de sporveisansattes side var det absolutt ikke gode tider. Mens lønningene steg i andre bransjer, sto de på stedet hvil i sporveien, mens prisene steg. Så rekrutterte sporveisledelsen kvinnene. Dette ble av fagforeningene sett på som en strategi fra ledelsen for å holde lønningene nede.

I samtidas aviser ble det alltid understreka at kvinnene skulle få samme lønna som sine mannlige kolleger. Men i originalvedtaket fra 14. februar 1916, ble det slått fast at kvinnene skulle engasjeres på samme vilkår som reservebetjeningen og ha ei timelønn som dem, altså 50 øre.

«Spørgsmaalet om fast ansættelse for kvindelig betjening vil senere bli optat til prøvelse». Dette ble aldri tatt opp til vurdering, og det synes som realitetene var at kvinnene aldri var likestilte med sine mannlige fast ansatte kolleger.

De virkelige pionerene

«Konduktricerne» fra 1. verdenskrig var utvilsomt pionérer både når det gjaldt yrkesvalg og likestilling. Men nøster vi oss enda lenger bakover i sporveishistorien, kommer vi til ei kvinnelig yrkesgruppe som aldri ble utsatt for hets eller sjikane på samme måte som «konduktricerne». De hadde de elendigste arbeidsforholdene, kun nattarbeid, og den usleste betalinga. Det var ingen menn som ville gjøre vognvaskerne rangen stridig.

Dette var de virkelige pionérene, som både vant viktige seire gjennom streik og som danna sporveiens første fagforening for kvinner. Allerede tre år før de kvinnelige konduktørene begynte i jobben.

Den 1. juli 1913 ble Kristiania Elektriske Sporveis vaskebetjeningsforening stifta. Året etter forsøkte sporveisledelsen seg på det som kanskje var et av de første forsøk på outsourcing – et reingjøringsfirma skulle overta ansvaret for vaskinga. Etter flere sympatistreiker fikk damene fullt gjennomslag og to ukers ferie med full lønn!

Men et tiår før denne hendelsen var det allerede 14 kvinner som vaska trikker. Og helt fra oppstarten av elektrisk sporveisdrift i hovedstaden, altså for mer enn 125 år siden, var det fire damer ansatt som vognvaskere om natta. Dette ser ut til å være de absolutt første kvinnene som jobba innen sporveissektoren i Norge.

Atraktivt og godt betalt

Etter den første verdenskrigen slutta sporveien å ta inn flere kvinnelige konduktører. Arbeidet var blitt såpass attraktivt og godt betalt at det ble forbeholdt mennene som hovedforsørgere, mens «konduktricerne» på sin side måtte søke sporveisselskapene om lov dersom de ville gifte seg.

Hva skjedde så med «våre» konduktører? De møtte svært ulike skjebner.

Svanhild ble etter hvert gift igjen, med sporvognsfører Karl Fløisbonn fra Vålerenga. De flytta ut av «byen» til Lille Tøyen i Østre Aker, for deretter å slå seg ned på Sagene i 1925. Etter mye problemer valgte de å flytte til Drangedal i Telemark. Der døde Svanhild bare 45 år gammel.

Sommeren 1917 flytta Therese fra Bryn til Torshov, der hun fortsatte som konduktør. Våren 1918 flytta hun til Sagene, stadig aleine.

Det spesielle er at hun i hele denne perioden var gift med Hans Stenersen. Beholdt hun etternavnet sitt og bodde aleine for å beholde sporveisjobben? Paret holdt i hvert fall sammen, og våren 1923 ble de småbrukere utafor Halden. På begynnelsen av 1970-tallet døde de begge der.

Skapte Oslo-historie

I 1917 ble Aasne gift med den svenske «chauffeuren» Eric Swahn.  Han var privatsjåfør for grosserer Harald Sundt i den staslige Villa Malakov i Madserud allé. Aasne slutta trolig som konduktør ved giftemålet, og flytta inn hos Eric i 2. etasje på Malakov.

Deretter bodde de både i Thomas Heftyes gate og nederst i Maridalsveien. Hun flytta til Skien på sine gamle dager og døde der på slutten av 1970-tallet. Det ble ei kort karriere i Sporveien, men hun var stolt av uniformsportrettet sitt.

Margit er den som beviselig jobba lengst i sporveisselskapet. Hun hadde en omflakkende tilværelse som aleinemor i Kristiania. Det var flytting fra Lindern til Torshov, videre til Majorstua og så til Sagene bare i løpet av et par år.

• Les også: Da bymiljøetaten gravde opp Thorvald Meyers gate, dukket et underjordisk toalett opp

Men så seint som jula 1919 var hun fortsatt konduktør. Hun bodde seinere i Nedre Eiker, men døde i Oslo på midten av 1970-tallet.

Tida gikk og det la seg et glemselens slør over denne uvanlige perioden. Det skulle altså ta over 30 år, før kvinner igjen kunne iføre seg sporveisuniform og det ble legitimt for kvinner å bli yrkesaktive. Nå har de fleste glemt at i noen få år var disse kvinnene med på å skape Oslo-historie for ikke å si Norges-historie.

Teksten har tidligere vært trykket i Byarkivets tidsskrift Tobias.