DEBATT

Køen til Fattighuset beveger seg fra Grønland kirke, opp Borggata, forbi politihuset og videre ned Åkebergveien.
Køen til Fattighuset beveger seg fra Grønland kirke, opp Borggata, forbi politihuset og videre ned Åkebergveien.

– Køen på Fattighuset har blitt en sak å dekke når majoritetsbefolkningen nyter godt av sin overflod

Våre møter med mange med dårlig råd har lært oss at få i Norge jobber hardere for å få nok mat på bordet til seg selv og sine familier. Det er ingen ting i veien med deres arbeidsmoral eller bakgrunn. I køen står folk med doktorgrader og annen utdanning som vi har behov for.

Publisert

I påsken har vi vært vitne til en mediedekning av køen ved matutdelingen på Fattighuset på Grønland. Køen, som siden mars 2020 har strukket seg nesten helt rundt kvartalet som omringer Grønland kirke, hvor vi arbeider.

De siste årene har matkøen og andre forhold knyttet til fattigdom fått et fokus i media når helligdager og ferier nærmer seg. Fattigdom er tydeligvis blitt en god sak å dekke når majoritetsbefolkningen nyter godt av sin overflod. En slags «human interest» sak som kan vekke litt dårlig samvittighet hos den som ser eller leser.

Vi trenger strukturelle endringer

I Grønland kirke har vi med fattigdom å gjøre hele året. Vi vet at den er like aktuell når det er barnebursdager i klassen, tid for å betale medlemsavgift i idrettslagene, når strømregningen kommer eller når det er ferie.

De som står i kø for å hente mat trenger ikke majoritetsbefolkningens dårlige samvittighet, men har behov for strukturelle endringer i samfunnet som gjør at de ikke holdes i limbo avhengig av Fattighusets mat, kirkerommets varme og det offentliges stønader 365 dager i året.

Slik matkøen ofte dekkes av media, når alle skal kose seg i jula, påsken og om sommeren, er den egnet til å vekke dårlig samvittighet for dem med fem uker ferie i året. Men nødvendige endringer i samfunnet bør være tuftet på fakta og hva folk har å fortelle oss om det å være fattig, ikke på dårlig samvittighet.

I påsken har rekordmange møtt opp for å motta mat fra Fattighuset.
I påsken har rekordmange møtt opp for å motta mat fra Fattighuset.

Fanget i et nett av regelverk og stønader

Våre møter med mange med dårlig råd har lært oss at få i Norge jobber hardere for å få nok mat på bordet til seg selv og sine familier. Det er ingen ting i veien med deres arbeidsmoral eller bakgrunn. I køen står folk med doktorgrader og annen utdanning som vi har behov for. Men i mange tilfeller er det regelverk og systemet som er til hinder.

Det systemet som er til for å forsvare «vår» verdighet og «våre» rettigheter, truer «andres» verdighet og rettighet. Gikk du på feil universitet, er du blitt psykisk syk eller er du oppvokst i en familie med dårlig råd, blir du lett fanget i et nett av regelverk og stønader, hvor det ene utelukker det andre, og før du vet ordet av det kommer du deg ikke løs.

Faller i fattigdomsfeller

Et av de mest sjokkerende tilfellene vi har vært borti var en som fikk publisert en vitenskapelig artikkel i et norsk vitenskapelig tidsskrift, men som ikke får anvendt sin utdanning i Norge fordi grunnutdanningen ikke er godkjent av fagforeningen.

Slike logiske brister burde kunne løses med et pennestrøk, men systemet som forsvarer vår utdanning truer andres. At en sykepleier med gode norskkunnskaper som har jobbet i krigssoner ikke er kompetent til å jobbe i Norge, virker også merkverdig.

Vi kjenner til familier som bor i kommunale leiligheter med en leie høyere enn de fleste nordmenn hadde klart å betjene. Det forventes at de på sikt skal kunne flytte inn i egen bolig om noen få år.

Men den høye leia innebærer at de blir avhengig av det kommunale tilbudet. Muligheten til å spare, få lån eller søke jobber med høyere inntekt er svært lav. Vi skulle ønske at media kunne belyse og dekke disse fattigdomsfellene som har med «systemet» å gjøre.

Fulltidsarbeid å være fattig

Det er utmattende å ha dårlig råd. Det er fulltidsarbeid i et system med få muligheter for avanse. Samtidig truer deres psykiske helse – stressnivået og desperasjonen er til å se, ta og kjenne på til tider.

Vi som jobber i Grønland kirke sluttet å bruke ordet «tidsklemma» etter at vi ble kjent med folk som står i matkøen en hel arbeidsdag. De drar hjem, lager middag, hjelper barna med lekser, går inn på Finn for å lete etter jobb, ser på kategorien «gis bort» og selger noe som kan sørge for strømregningen.

Samtidig skal de forsøke å navigere rettigheter, regelverk og NAV-skjema. Det er fulltidsarbeid til alle døgnets tider, 365 dager i året, en arbeidsinnsats som Norge trenger og kan nyte godt av. Vi feirer påske i Grønland kirke. En tid for frigjøring. Vår erfaring tilsier at de vi møter i matkøen ikke trenger majoritetsbefolknings dårlige samvittighet i feriene, men politikere som ser dem og et system som frigjør dem til lik deltagelse i samfunnet hele året.

Powered by Labrador CMS