– En kulturbyråd blendet av lyset fra Lambda

Kulturbyråd Omar Samy Gamal forsøker i et innlegg i VG nylig å forsvare nye MUNCH som et demokratisk prosjekt, men ser ikke sin egen fallitt i å bygge ned de strukturene han forsøker å kritisere, for han er blendet av lyset fra SVs eget prestisjeprosjekt.

I sitt forsvar for nyåpnede MUNCH i Bjørvika uttrykker kulturbyråd Omar Samy Gamal hvor viktig det er at kunsten er «reelt tilgjengelig for alle», og han er opprørt over strukturene som holder en stor del av befolkningen utenfor kunstverden.

• Les også: – Da Youngstorget døde. Vi har tre forslag som kan vekke torget til live

Som et trylleslag har åpningen av MUNCH gitt Gamal innsikt i dette, men han er åpenbart blind for hvor selvmotsigende det er å forsvare den enorme pengebruken til et prestisje-museum i Bjørvika og å fremheve dette som et ikke-elitistisk og inkluderende prosjekt.

Mangler kunnskap og klasseperspektiv

Kunst- og kulturfeltet er sosioøkonomisk homogent, og det gjenspeiles ofte i hvem som går på museum, hvilket er strukturer som trengs å bygges ned. Å forsvare nye MUNCH som et inkluderende tiltak for å åpne opp kunstfeltet er rett ut misforstått.

Har han glemt at Lambda var en del av en politisk hestehandel om Tøyenløftet? At det gamle Munchmuseet på Tøyen fortsatt står tomt, selv om det var lovet å huse kulturtilbud for barn og ungdom i nabolaget. Byrådens analyse mangler her både kunnskap, klasseperspektiv og er uten armlengdes-avstand til prosjekter med egen politisk prestisje.

Kunnskapsløs arroganse

Det er bra at Gamal har fått innsikt i hvor viktig det er med kunst for alle, men det var faktisk slik at såkalte «folk flest» var velkomne besøkende til Munchmuseet når det lå på Tøyen også. Gamal forsøker å fortelle at dette er noe helt annet enn nye MUNCH, men for å klargjøre: det er samme institusjon, men ny innpakning.

Det er arrogant av byråden å totalt overse den økonomiske forskjellen mellom de store institusjonene kommunen gir flerfoldige millioner av driftstilskudd til og mangfoldet av små, ikke-elitistiske institusjoner, visningssteder og prosjekter på Oslos kunstscene. Disse driver ofte kunsten frem i mer progressiv, inkluderende retning, men er svært underfinansierte.

Men her har kulturbyråden åpenbart ikke nok kjennskap til hverken feltet eller hvem han tror er «kultureliten» er, for det er ikke en økonomisk elite. Heller tvert om.

Gamal burde være opptatt av å bygge ned konstruksjonen om at det er en konflikt mellom kultureliten og vanlig folk. I stedet reproduserer han en rekke misoppfatninger og forsøker samtidig å avskrive kritikken mot Lambda. Men dette er en stor avledning fra hva det faktisk handler om: Hvor pengene har endt opp.

Selvbedrag og avledningsmanøver

Hvordan mener kulturbyråden at det nye museet skal være mer inkluderende? Fordi barn og unge fra Tøyen og Vahl skole var invitert til åpningsfesten? Tror han ungdommene på Tøyen og Grønland føler seg mindre fremmedgjort på et museum i Bjørvika enn på Tøyen?

Er han så blendet av suksessen fra åpningsfesten at han ikke ser egenfremstillingen til nye MUNCH?

Museet er en hierarkisk institusjon som presenterer kunst som allerede er produsert. MUNCH er også en del av et større omdømmeprosjekt for Bjørvika, som skal få internasjonal oppmerksomhet og tiltrekke seg turister til Oslo. På det beste driver Gamal med selvbedrag, spesielt om han tror museet nå henvender seg til ungdommene på Grønland og Tøyen.

Et klassespørsmål

Den viktigste måten å bygge ned kultursektorens hierarkiske strukturer er ved å lage muligheter for at flere kan ta del i den som produsenter og deltagere på egne premisser, uten å være fremmedgjort eller invitert som «mangfolds-alibi» når det passer seg.

Dette er et klassespørsmål. At rekrutteringen til kulturfeltet er for smal og at for mange folk føler seg fremmedgjorte i møte med kunsten, er et demokratisk problem, det har byråden rett i.

Unge fra Oslo Øst og unge med minoritetsbakgrunn, spesielt fra lavinntektsfamilier, er underrepresentert blant kunstpublikumet i dag, og kunsten gjenspeiler heller ikke deres virkelighet.

Det trengs en mer mangfoldig rekruttering for å åpne opp feltet, slik at flere kan delta, skape og påvirke kulturen.

Ser ikke hierarkiet

Problemet som Gamal ser ut til å være for blendet til å forstå, er at disse hierarkiske strukturene ikke løses ved å bygge store prestisjeprosjekter i allerede kapitalsterke områder av byen.

De løses gjennom grasrotprosjekter, verksteder for barn og unge, tilgang på kulturtilbud som ikke er midlertidige og arenaer for å oppdage kulturen, lære, eksperimentere og utfolde seg i den. Tiltak som ikke er hierarkiske, men åpne for alle, uavhengig av bakgrunn og størrelse på lommebok.

I videre forstand så handler det også om å gi kunst- og kulturfeltet tillit og reell økonomisk støtte, til alt fra frie midler, til stipender, tilgang på atelierer for kunstnere og økte økonomiske rammer for mindre institusjoner.

Et rikholdig kultursenter

Det er derfor ganske så arrogant av byråden å hevde at 300 årlige millioner til et nytt prestisje-museum gjør feltet mer inkluderende. Men her har jo SV et forklaringsproblem, siden det gamle Munch-museet på Tøyen fortsatt står tomt og uten tiltak og kun med vage lovnader om kulturtilbud til barn og unge på Tøyen.

Vi i Rødt Gamle Oslo har et konkret forslag til hvor man kan starte: Gi det gamle Munchmuseet til Kunsthall Oslo, som kan lage et kultursenter på Tøyen med ungdomsklubb, verksteder og lokaler til bruk for nabolagets barn og unge.

Kunsthall Oslo har både den faglige kompetansen og integriteten som skal til for å gjøre nettopp dette. I samarbeid med lokalbefolkningen og lokale aktører kan de skape et inkluderende, attraktivt, demokratisk og rikholdig kultursenter. Et sted hvor kunsten ikke bare betraktes, men også skapes og deltas i av de som bor der, for en reversering av hierarkiet i kunst og kulturbransjen.