Sankt Hallvard var viktig for lille Oslo for ett tusen år siden. Fortsatt preger bondesønnen fra Lier bybildet

Mens det er flere forfattere som har skrevet om Sankt Sunniva i Bergen, og ikke minst om Trondheims Sankt Olav, er dette den første boka om Sankt Hallvard.

– Det er i år ett tusen år siden Sankt Hallvard, Hallvard Vebjørnsson, ble født. Da passet det godt at det endelig kom en bok om denne helgenen. Samtidig vil jeg med boka lage et tidsbilde fra senere vikingtid, sier Ole Rikard Høisæther.

— Jeg vil også fortelle om Oslo og Norge i middelalderen. Jeg vil også fortelle om hvordan politikk, religion og forsvar gikk i ett. Det tredje jeg ønsker med boka er å fortelle om bruken av Sankt Hallvard som et symbol i moderne tid.

• Les også: Dataspill ble redningen for å fullføre videregående skole. Ikt-huset på Furuset og Nav gir ungdom nytt håp

Drapet vakte oppsikt også i vikingtiden

Høisæther sitter på sitt kontor i Oslo Byes Vel i Rådhusgata 7. I hendene har han et eksemplar av boka Sankt Hallvard, helgen og symbol.

Hallvard Vebjørnsson var av odelsgutt på storgården Huseby i Lier. Han var bare 23 år gammel da han ble drept i 1043. Han ble drept med et pilskudd da han forsvarte en fattig, gravid kvinne som ble beskyldt for tyveri.

Historien om drapet på Hallvard, kvinnen og hennes ufødte barn er vond å lese. Vi kan lett tro at råskapen i drapene var typisk vikingtiden, men drapet vakte oppsikt også den gang.

— Hallvard var et menneske som viste medmenneskelighet. Han var ingen kriger, som Olav den Hellige. Hallvard var en ung mann med det vi i dag liker å kalle moderne verdier, sier Høisæther. Hallvard hadde ikke reist ut i viking, men han hadde reist med varer helt øst til Novgorod, i dagens Russland, forteller Ole Rikard Høisæther.

• Les også: — Gamlebyen kveles av byggeprosjekter, mener fortvilet beboerforening

Harald Hårdrådes sjakktrekk

Hallvards lik ble senket i Drammensfjorden med en møllestein rundt halsen. Da liket allikevel fløt opp etter noen dager begynte folk å se etter tegn på at Hallvard var hellig.

— Det var viktig for Oslos grunnlegger, Harald Hardråde, at byen ble sett på som en ambisiøs by i framgang. Å flytte Sankt Hallvards levninger fra Lier til Mariakirken i Oslo, var et godt sjakktrekk av kongen, sier Høisæther.

Historien om den gode Hallvard spredte seg. Det ble bygget mange kirker til hans ære, både i Norge og i Sverige. Oslo ble en viktig by som hadde sin egen skytshelgen.

Senere ble levningene hans gravlagt i Hallvardskatedralen. Katedralen lå i det vi i dag kaller Gamlebyen, og var Norges største bygning før Nidarosdomen sto ferdig to hundre år seinere. I dag er katedralen i Gamlebyen kun en ruin.

Danskekongen stjal sølvet

Høisæther skriver i boka: "Mysteriet om hvor det ble av det sølvbeslåtte skrinet som inneholdt Sankt Hallvards levninger som stod på høyalteret i Hallvardskatedralen, er aldri blitt løst."

"Den mest sannsynlige forklaringen er at kong Christian II tok sølvet fra skrinet i 1532, smeltet det til plater, og klippet mynter av dem. Han hadde beleiret Oslo og trengte penger til sine leiesoldater".

— Da Danmark- Norge brøt med den katolske kirken gjennom reformasjonen i 1536-1537, betød det ikke all verden for Norges befolkning. Befolkningen fortsatte å dyrke sine helgener, forteller Høisæther.

• Les også: Rådhusets utsmykning er full av symboler og hemmelig beskjeder

Hallvard som dame

Etter den store bybrannen i 1624 forlangte kong Christian IV at byen ble flyttet, ble bygget i mur, og at den skulle hete Christiania. Imidlertid ville han fortsatt bruke de gamle stempler og symboler som Oslo hadde hatt. Alt var gått tapt i brannen.

I et fåfengt forsøk på å gjenskape Oslos byvåpen ble Hallvard framstilt som kvinne. Borte var kvinnen han forsøkte å redde, og møllesteinen var blitt til en slange.

Kun de tre pilene var igjen av symbolikken i det opprinnelige byvåpenet. Etter hvert gikk hvem som var avbildet på byvåpenet i glemmeboka, og man antok at det var fru Fortuna.

• Les også: Byvandrer og forfatter Leif Gjerland om Oslos nye byvåpen: — Idioti! St. Hallvard blir en fjottete, sjelløs gnom

Sankt Hallvard gjør et dundrende comeback

Sankt Hallvard skulle imidlertid få sin renessanse. Mot slutten av 1800-tallet feide en vind av fornorsking over landet.

Norge skulle fri seg fra Danmark, og alt norsk skulle settes fram igjen.

I 1892 tegnet E. Döpler det som vi i dag tenker på som Oslos byvåpen. I anstendighetens navn var kvinnen ved Hallvards føtter påkledt.

I 1924 presenterte Oslo kommune sitt kommunevåpen. Sankt Hallvard og den nakne kvinnen. Møllesteinen og de tre pilene er på plass.

Ole Rikard Høisæther er tilhenger av dette kommunevåpenet.

• Les også: — Ny logo forflater Oslos gamle byvåpen med St. Hallvard, advarer KrFs fylkesleder

— De var folk den gangen også

— Jeg har sagt mye stygt om det forenklede kommunevåpenet som ble presentert for noen få år siden, sier generalsekretæren i Oslo Byes vel.

– Nå har vi Sankt Hallvard likør, vi har Sankt Hallvard bryggeri, Sankt Hallvard-medaljen, og Sankt Hallvard er på Oslo Byes vels logo, og fra 2004 er han på byens kumlokk, forteller Høisæther.

Foruten å fortelle historien om Hallvard Vebjørnsson har Høisæther i boka også klart å menneskeliggjøre folk som levde her for ett tusen år siden.

— De var folk den gangen også. Høye, korte, tjukke, tynne, blonde og mørke. De var individer, sier han.

Ved å vise til dette håper han å kutte ned avstanden til vikingtiden.

Høisæther har måttet angripe stoffet fra forskjellige kanter for å få dannet seg et helhetlig bilde av Sankt Hallvards tid.

Helgenen er mye avbildet i både Norge og Sverige. Høisæthers litteraturliste bak i boka er imponerende. Den forteller om en forfatter som har dykket godt ned i historien for å formidle den videre.

PS: Denne saken har du fått lese gratis. Vi håper at du syntes den var bra. Vi lever av og for oslofolk. Tegn et abonnement, slik at vi kan fortsette å lage god journalistikk som engasjerer og rører deg, der du lever. Til deg som allerede abonnerer, tusen takk.