Utsmykningen av Rådhuset er gjennomtenkt, ingen ting er tilfeldig. Flere steder har kunstnerne lagt igjen hemmelige koder i verkene. Lær mer her.
Oslo rådhus ble påbegynt i 1931, og sto ferdig i 1950. Innvendig er det rikt utsmykket, og kunsten er ikke bare til å se på, du kan også lære noe av å se på utsmykningen i rådhuset.
VårtOslo møtte en av Rådhusets kunstforvaltere, kunsthistoriker Charlotte Wiik, for å snakke om og lære mer om utsmykkingen og symbolikken. Vi tok med pensjonert bibliotekar og hobbyheraldist Knut Anders Berg, som også vet mye om kunsten i rådhuset.
Symbolikk over alt i Rådhuset
— Det finnes mye symbolikk i alt som finnes her. Det er en lang tradisjon for å bygge tårn på rådhus. Fra rådhusenes opprinnelse på 1200-tallet, har tårnet en symbolsk verdi. Et rådhustårn representerer en motvekt og en maktbalanse til kirketårnet, den religiøse ved siden av den borgerlige makt. To viktige tårn i et bybilde, forteller Charlotte Wiik.
Annonse
Symbolene for nasjonsbygging er fremtredende i Rådhuset.
— Dette er det 20. århundre i steinform, sier en begeistret Knut Anders Berg da vi går inn hovedinngangen på rådhuset, og det er kanskje også fortellingen om hvorfor du burde stemme på Einar Gerhardsen.
Hemmelige beskjeder er lagt igjen
— Ethvert kunstverk på Rådhuset er et estetisk objekt og et historisk dokument. Du skal få en estetisk opplevelse ved å se dem, men samtidig lære noe av kunsten. Rådhuset er et symbolbygg og et identitetsskapende bygg, sier Charlotte Wiik.
Over inngangspartiet står skulpturen Oslopiken, laget av Joseph Grimeland. Hun er sporty og selvstendig, og slik kan vi tenke oss at hun symboliserer den moderne oslokvinnen.
Kunstverkene viser vår kulturarv og norsk folkekunst, og kunstnerne la inn spennende symboler og hemmelige beskjeder til framtidas besøkende i Rådhuset. Best av alt, dette er ikke gjemt bort i et privat samling eller i et privat palass. Kunsten i Oslo rådhus er tilgjengelig for alle. Slik ble det planlagt, og slik har det blitt.
Arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson inviterte landets ledende kunstnere for å levere kunsten til rådhuset. En jury valgte deretter blant de innkomne forslagene.
En skulptur som skal representere byens sjel
Arkitekt Poulsson hadde lest Hans E. Kincks bok, Steder og Folk, fra 1924. Der beskriver forfatteren så flott det vakreste stedet han visste om i byen, Etterstad og svanene der. Wiik forteller at Poulsson ba billedhugger Dyre Vaa om å lage en statue med to svaner. To svaner som ikke bare skulle se ut som de var landet i Borggården, men også representerte byens sjel. Denne statuen står ute i borggården og er ofte turistenes første fotomotiv fra Rådhuset.
To svaner finner vi også i Alf Rolfsens freske, St. Hallvard, og vi finner dem som utskjæringer på bystyresalens talerstol.
Edvard Munch ble forkastet
Charlotte Wiik ber oss studere Alf Rolfsens freske av Oslos skytshelgen St. Hallvard i Rådhushallen. St. Hallvard forsøkte å redde en gravid trellkvinne da han ble drept. De tre pilene han holder i venstre hånd representerer de tre livene som gikk tapt da han ble drept. Hallvard, kvinnen og hennes ufødte barn. De tre pilene går igjen i mye av utsmykningen på rådhuset.
— Edvard Munchs forslag til utsmykning ble forkastet av juryen. Munch hadde allerede fått så mange andre offentlige utsmykningsoppgaver, var juryens begrunnelse. Munch er likevel representert med maleriet Livet, som henger inne på vielsesrommet. Maleriet var i tysk eie, og Oslo, som ønsket å få bildet tilbake, hadde ikke råd til å kjøpe det. Bildet ble likevel kjøpt til Norge privat, forteller Wiik.
Wiik holder ut gardinene, slik at vi kan studere mønsteret. Mønsteret er laget av tekstilkunstner Elsa Poulsson, arkitektens niese.
— Der er Kristian kvart. Han har stor mage og en hatt med fjær. Han peker og sier "der skal byen ligge", forteller Knut Anders Berg. Sammen med Kong Kristian IV finnes St. Hallvard og riksvåpenet i gardinmønsteret.
Tapetene i bankettsalen
Til bankettsalen har Kari Rude designet tapetene med et motiv bestående av rankeverk med medaljonger, der en firbladet rose er innerst, innsirklet av en krans.
— Rosen er i folkekunsten ofte brukt som symbol på beskyttelse mot det onde, og kransen gjerne som en seier over mørke og synd. Kanskje har kunstnerens beskjed vært at i dette rommet skal det festes med verdighet og måtehold?, undrer Wiik
— Kransen er muligens en laurbærkrans, et seiersymbol, sier Berg
Symbolene mening er fast, men det er alltid også et rom for tolkninger, ifølge både Berg og Wiik.
Okkupasjonsfrisen
Det går an å betrakte de store veggmaleriene på avstand, slik de fleste turister gjør når de haster gjennom salene med kameraet klart. Men hvis du går nærmere og tar deg tid, vil du oppdage detaljene i kunstverkene. Ikke minst gjelder dette Alf Rolfsens Okkupasjonsfrise, som forteller om Norge og Oslo under 2. verdenskrig. Rolfsen forteller både sin egen personlige historie og nasjonens krigshistorie.
I Åge Storsteins Menneskerettighetene, og faktisk også andre steder, finner du grupper av folk som hedrer landet, som i et 17. maitog. I Menneskerettighetene finner du også prinsessa i berget, Myllarguten med fela og bjørnen som jager de onde nazistene under jorda.
Storstein har også malt inn en detalj, der adelskapet blir revet ned fra sin trone. Prinsessa er et symbol på det norske folk og går igjen i flere steder i maleriet.
— En kopi av denne detaljen hang på veggen hos skattedirektøren i Oslo, forteller Knut Anders Berg.
Gratis omvisninger daglig
By og land-rommet har Per Krohg illustrert. Veggmalerier fra gulv til tak, og i taket. På den ene langveggen er byen og dens beboere, på den andre langveggen bønder og skogbrukere. Rommet gir mer inntrykk av by og land, hand i hand, enn by og land, mann mot mann, slik debatten har gått i landet de siste årene.
Flere steder innvendig står små og stygge figurer plassert i karnapper i veggene. De skal holde onde makter borte fra Rådhuset.
— Selv vi som arbeider her, har ikke fått med oss alle detaljene. Jeg lærer heldigvis noe nytt, og oppdager fortsatt nye spennende detaljer, sier Wiik.