DEBATT

— Vi må løfte Grønland sammen, og samtidig sørge for at ingen blir holdt utenfor, skriver arkitekt Victoria Abelsen.
— Vi må løfte Grønland sammen, og samtidig sørge for at ingen blir holdt utenfor, skriver arkitekt Victoria Abelsen.

- Grønland trenger et bydelsløft, med lekeplasser, levende nabolag og yrende handlegater

I debatten om Grønland opplever jeg at gode intensjoner blir vridd, skrudd og vendt opp mot hverandre for å polarisere velmente argumenter mest mulig.

Publisert

Ved å omtale mulige tiltak på Grønland som gentrifisering, har jeg selv bidratt til å fyre opp under debatten. Årsaken til det skal vi komme tilbake til.

Men først må vi gå gjennom hva alle disse byutviklingsbegrepene vi kaster rundt oss egentlig betyr, og hvordan disse kan påvirke bydelens fremtid.

Gentrifisering: Gentrifisering er et begrep som først ble brukt i London på 1960-tallet for å beskrive transformasjonen i typisk arbeiderklassesamfunn, som gradvis ble overtatt av den mer velstående middelklassen.

Gentrifisering har siden blitt et nøye studert fenomen, som er blitt utskjelt av grasrotbevegelsen for å føre til ekskludering av de svakeste i samfunnet. Ved at et område fornyes og prisene dermed økes, blir dårligere stilte stilte familier presset ut av deres nabolag av et stadig mer ekskluderende marked.

Les også: – Hvordan sikre at fortausballetten på Grønland ikke blir en eksklusiv dans for de få

Munchmuseet og bydelsløftet

Byutvikling/byfornyelse/bydelsløft: Et bydelsløft, slik som vi har sett på for eksempel Tøyen i Oslo, beskriver tiltak som er iverksatt av det offentlige, med eller uten samarbeid med det private næringsliv.

Her gjør man grep for å bedre de sosiale og fysiske forholdene i en bydel som tidligere har vært utsatt og forsømt av flere årsaker. Bydelsløftet på Tøyen ble forhandlet frem av SV, som en kompensasjon til bydelen for at Munchmuseet skulle flyttes til Bjørvika.

Det sterkeste argumentet for bydelsløftet var at Munchmuseet hadde vært et sterkt trekkplaster til bydelen, og derfor fortjente Tøyen tiltak i millionklassen som "plaster på såret".

Grønland har ikke noe Munchmuseum å forhandle med, derfor er det ekstra viktig å være påpasselig med at denne bydelen også får den spalteplassen den fortjener. På sikt vil det offentlige samt det private næringslivet våkne opp og se nødvendigheten av å bidra til å gjøre bydelen best mulig for beboerne og hele Oslos befolkning.

Sterk tradisjon for å eie egen bolig

Tredje boligsektor, og en sosial utjevningspolitikk. Oslos kraftige boligprisøkning har ført til at svært mange ikke klarer å komme seg inn på boligmarkedet. Det har fått innbyggere, fagpersoner og politikere fra flere hold til å stille spørsmålet om det ikke finnes andre alternative boligformer enn å eie eller leie.

Siden leiemarkedet ikke er regulert i Norge, slik det er i for eksempel Danmark, medfører boligprisøkningen at leiemarkedet blir presset opp. For å bremse denne utviklingen innførte regjeringen derfor i 2017 høyere krav til dem som ønsker å kjøpe en sekundærbolig.

Det vil si, kjøpe en bolig de selv ikke skal bo i. Dessuten økte man egenkapitalen for å få boliglån til 15 prosent, og en maksgrense på boliglån som tilsvarer fem ganger årslønn.

Det første tiltaket, gjorde at det blir vanskeligere for dem som ønsker å kjøpe bolig med henblikk på å leie den ut. Men de siste to tiltakene forsterker den negative effekten av høye boligpriser, ved at de som i forveien har dårlig råd, i enda mindre grad får muligheten til å komme seg inn på boligmarkedet. Da er man faktisk like langt, og disse blir presset tilbake på leiemarkedet.

En tredje boligsektor er derfor et nødvendig tiltak for å gi alle mennesker muligheten til å eie sin egen bolig. I Norge har vi en sterk tradisjon for å eie egen bolig. En tankegang som kan spores tilbake til gjenoppbyggingstiden og landsfaderen Einar Gerhardsen, som den gang styrte landet fra sin blokkleilighet på Tøyen.

Inkluderende byutvikling

Noen foreslår en løsning som kalles "leie til eie". Denne løsningen går ut på at de pengene man ellers som leietaker bruker på å betale ned huseiers boliglån, går til å betale ned på verdien av boligen du leier. Over tid vil man derfor ha betalt ned boligens verdi.

Et slikt tiltak vil kreve at vi bygger boliger i Oslo sentrum som er øremerket denne løsningen. Det er et politisk ansvar å kreve av utbyggere og eiendomsinvestorer å levere et større mangfold av boligtyper, for å sikre en inkluderende og mangfoldig byutvikling i Oslo.

Hvordan kan man sikre en inkluderende byutvikling på Grønland? Jo, man kan regulere leieprisen på leiemarkedet ved at det offentlige subsidierer den tapte leieinntekten til private eiere. Det er en stor andel leietakere på Grønland, som er typisk for sentrumsområder med stor grad av utskiftning.

Men fortsatt er det over halvparten av innbyggerne på Grønland som faktisk eier sin egen bolig. Hvis boligprisene skulle fortsatt å øke også på Grønland, vil de i verste fall føre til at flere "dårligere stilte" boligeiere i bydelen faktisk får bedret sin privatøkonomi. Slik mer velstående husholdninger på Grünerløkka, Frogner og St. Hanshaugen har opplevd over flere tiår.

Reaksjonære tanker

Debatten om Grønland har blitt polarisert i gapet mellom en manglende politisk vilje til å se nødvendigheten av en inkluderende boligpolitikk, og diskusjonen om et svært tiltrengt bydelsløft.

Mine motstandere, Daniel Vernegg og Hannah Eline Ander, og deres lille armé, som de kaller "Kritisk Bynettverk", mener at alle tiltak for å bedre de fysiske forholdene på Grønland vil føre til at boligprisene øker på Grønland, og det derfor kan kalles gentrifisering. Som vi nå vet betyr å ekskludere de fattigste fra Oslo sentrum.

I stedet for et bydelsløft, mener de, at man må regulere hele boligmarkedet på Grønland, før man kan legge til rette for lekeplasser, levende nabolag eller yrende handlegater.

Dette mener jeg er ganske reaksjonære tanker som ikke hører hjemme i et åpent, demokratisk samfunn. Å regulere boligprisene innen ett geografisk område kan ikke kalles annet en tilbakeskuende og naivt.

Vi må løfte Grønland sammen, og samtidig sørge for at ingen blir holdt utenfor. Derfor mener jeg at det offentlige apparatet og det private næringsliv bør inngå et tett og nært samarbeid med beboerne, i en slags hellig treenighet, der det er beboernes behov som står øverst i prioriteringsrekkefølgen.

Økt selvfølelse, eierskap og stolthet

Som arkitekt vil jeg slå et slag for at våre fysiske omgivelser har stor betydning for vår selvfølelse og identitet. Derfor trenger Grønland, som har vært en forsømt bydel fra flere hold, å bli sett av det offentlige og private næringsliv.

Målet er at beboerne skal sitte igjen med en økt selvfølelse, føle eierskap og ikke minst stolthet over å bo i Oslos mest mangfoldige bydel. Med trygge offentlige byrom, attraktive leke- og møteplasser og et yrende næringsliv, som skaper arbeidsplasser til en lokalbefolkning som i dag i stor grad står utenfor arbeidslivet, vil alle se mot Grønland når man snakker om god byutvikling i fremtiden.

Det vil de som bor på Grønland nyte godt av.