«Leietakere fortsetter å være de store tapere», mener Luis Lautaro Espinoza.
Foto: Javad Parsa (NTB) / Nima Taheri (innfelt)
«Leieprisene i Oslo løper løpsk fra vanlige inntekter»
Kommunen må innta en aktiv rolle i boligpolitikken, og ivareta interessene til en fjerdedel av Oslos innbyggere som er leietakerne.
Krisen er så stor at noen anslår at det kan koste opp til 30 000 kroner å leie en toroms leilighet i Oslo.
Det er ingen aktiv politikk fra kommunen sin side for å takle dette problemet. Tvert imot. Høyresida jobbet aktivt i sin tid for at kommunen skulle kvitte seg med ansvaret. Det rødgrønne byrådet – bestående av Ap, SV og MDG – har gjort lite for å reversere denne usosiale politikken.
Høyre innførte i 2000 gjengs leie på kommunale boliger. Beboere i kommunale boliger har siden da betalt husleie tilsvarende markedspris. Noen av inntektene blir tatt ut i utbytte av kommunen. Høyres system er i praksis en egen eiendomsskatt på Oslos aller fattigste.
Høyre kvittet seg også med rimelige utleieboliger som sykehusboligene. Husleien i disse boligene ble fordoblet etter at eiendomsbaronen Ivar Tollefsen overtok boligene, i en obskur prosess som Erling Folkvord omtalte som «Det store Oslo-ranet»
Det rødgrønne byrådet har gjort lite for å skape et reelt alternativ til en ren markedsstyrt boligpolitikk. De fortsetter å forvalte modellen innført av Høyre, med noen få kosmetiske endringer. Kommunen fortsetter å ha en marginal rolle i boligpolitikken. Leietakere fortsetter å være de store tapere.
Slik kan det ikke være. Kommunen må innta en aktiv rolle i boligpolitikken, og ivareta interessene til en fjerdedel av Oslos innbyggere som er leietakerne.
Kommunen må satse igjen på ikke-kommersielle utleieboliger (som sykehusboligene), som leies ut til en pris som folk med vanlig inntekt har råd til. Dette er en modell som i dag fungerer i europeiske byer som Wien, Zurich og København.
Oslo kommune eier tomter som Grønlikaia, hvor en ny delbydel skal bygges de neste årene. Mens noen av tomtene kan selges til markedspris, kan noen av tomtene være forbeholdt ikke-kommersielle boliger til eie og leie. Kommunen og ikke-kommersielle boligbyggelag kan stå for utbygging og forvaltning av boligene.
Oslo kommune må også slutte å la kommunale bygg forfalle for så å selge dem i det åpne markedet, slik det skjedde med arbeiderboligene i Ekebergskrenten. Slike boliger kan for eksempel rehabiliteres i samarbeid med ikke-kommersielle boligbyggelag, og benyttes som rimelige utleieboliger.
Andre tiltak som innføring av boplikt i enkelte områder i Oslo er også nødvendig for å forhindre at boligene blir brukt som «byhytter» eller rene spekulasjonsobjekter. Oslo kommune må også slutte å operere som bolighai og skrote for godt markedsleien på kommunale boliger.
Det finnes løsninger, og det krever at kommunen gjenopptar en aktiv rolle i utvikling av en sosial boligpolitikk. Det kan vi få til i neste bystyreperiode.
