DEBATT
Foto: Morten Lauveng Jørgensen
– Vi investerer i framtida. Å overlate regningen til barna våre er en strategi for tap
Tidspresset og alvoret gjør at omfattende byggeprosjekter må gjennomføres hurtig og parallelt. Det minner om et borettslag jeg engang flytta inn i. Der var husleia lav, for de som bodde der hadde utsatt takreparasjon og rørfornying.
Å sikre Oslo en trygg vannforsyning er en grunnstein i kommunens ansvar overfor innbyggerne. Det er jeg glad for at et samlet bystyre er enige om.
I et debattinnlegg hos VårtOslo kommer Folkeaksjonen Nei til Bompenger og Bjørn Revil med anklager om “skremmende og urealistiske” planer. Men han kommer ikke selv opp med noen mer realistiske alternativer.
Vi var på overtid
I over 50 år har det vært klart at Oslo kommune trenger en reservevannforsyning, og at det ville bli dyrt. Og i 50 år har kommunens politikere utsatt beslutningen og overlatt problemet til framtida.
Da dette byrådet tok over i 2015, blinket alarmene rødt. Nå var vi vi på overtid, Mattilsynet varslet daglige millionbøter.
Vi leverer, men tidspresset og alvoret gjør at store og omfattende byggeprosjekter må gjennomføres hurtig og parallelt. Det minner om et borettslag jeg engang flytta inn i. Der var husleia lav, for de som bodde der hadde utsatt takreparasjon og rørfornying. Balkong-gølvet datt det betongbiter av.
Det ble dyrt å rydde opp i, og det var vi i de nyetablerte barnefamiliene som flytta inn som fikk regningen for mange år uten skikkelig vedlikehold.
Store investeringsprosjekter vil alltid ha en uklar kostnadsramme ved de første estimatene. Slik er det også i denne saken. Detaljplanleggingen og prosjekteringen har avdekket økte kostnader. At vi må gjennomføre dette prosjektet, er jeg også glad for at et samlet bystyre er enige om.
Hva vi skal leve av
Revil kritiserer ikke bare vannsaken i Oslo, men trekker samtidig opp planen MDG nylig lanserte for hva Norge skal leve av etter oljen.
Hele kloden, naturen, velferden og vår livsstil trues av farlige klimaendringer. FNs klimapanel har varslet kode rød for menneskeheten. En alvorlig trussel det haster å gjøre noe med og som vi ikke kan overlate til framtidige generasjoner å rydde opp i.
FNs generalsekretær har sagt at den nye klimarapporten må være dødsstøtet for fossil energi og har bedt alle land innstendig om å slutte å lete etter mer olje, gass og kull.
Det må vi som verdens syvende største eksportør av CO2-utslipp, gjennom vårt salg av olje og gass, ta inn over oss.
Risikabel strategi
Som med vannforsyningen og i borettslaget har vi til nå forsøkt å skyve nødvendig handling og beslutninger foran oss. Det er farlig. Ikke bare for klimaet, men for vår egen velferd og økonomi.
Nabolandene, de som kjøper oljen vår og dit alle gassrørene går, varsler at de skal slutte å kjøpe olje og gass. EU vil redusere klimagassutslippene sine med 55 prosent innen 2030. Det er bare ni år til, og de er godt på vei.
Mens vi åpner nye felt for oljeleting og bygger oljeinstallasjoner som skal produsere i tiår framover, vil EU avslutte fossilalderen i 2050. Å fortsette å binde penger og kompetanse i noe kundene våre gjør alt de kan for å slutte å kjøpe, er svært risikabelt.
Europa er snart ferdig med å fase ut kull. Neste runde med klimatiltak treffer olje og gass. Elbiler, varmepumper, fjernvarme, sol, vind og energieffektivisering vil ta hver sin bit av markedet for fossil energi.
Det er grovt uansvarlig
Klima og framtidig økonomi betyr at vi ikke kan skyve regninga foran oss. Derfor må vi stoppe å lete etter ny olje. Ikke bare for klimaet, men for å flytte investeringer og kompetanse over i nye framtidsretta næringer. Akkurat slik de gjør i våre oljeløse naboland.
Det er på høy tid at kompetansen og ressursene i fossilnæringa får nye og framtidsretta oppgaver, enten det er innen havvind, solenergi, skipsfart, karbonfangst, bioøkonomi, helseteknologi, fiskeri, utslippsfri oppdrett, nanoteknologi eller noe helt annet som Norge bør være gode på.
FNB og de andre fossile partiene vil at vi skal investere i fortida og overlate regningen til barna våre. Å knytte vår velferd til at verden mislykkes i å nå klimamålene er en strategi for tap.
Enten får vi dramatiske klimaendringer eller vi blir frakjørt teknologisk og økonomisk. Det er grovt uansvarlig.
