— De som klager mest på bilens nedgradering i Oslo, er kanskje innom hovedstaden bare når fotballaget deres kvalifiserer seg til cupfinalen

Søndag 4. februar 2018 våknet jeg opp til fire meldinger fra venner. En av dem forklarte situasjonen best: – Du er blitt hengt ut på nett. Jeg trodde først det var at jeg dro til England forrige helg, men det var altså en tweet som var grunnen.

Grunnet strålende osloværmelding før helgen, var jeg på båttur lørdag formiddag. Jeg pakket sykkelen i strålende sol med ghettoblaster, kaffe, bakervarer og varme klær. Ti sekunder etter at jeg tok sykkelen fatt, var jeg på veien, og jeg syklet tilbake lørdag ettermiddag og dro innom for å kjøpe strøsand på vårt lokale kjøpesenter.

Mens jeg var på Jernia på House of Oslo, fikk jeg det dystre budskapet om at strøsanden var utsolgt. Jeg fikk øye på en plakat som alltid har vekket min interesse: Opphørssalg. Ti minutter senere hadde jeg prøvesittet og betalt for en lett toseter som passer fint i heimen.

Nabolaget lei av trafikken som forsurer

Mens jeg for et halvt år siden ville tenkt hjemkjøring, ofret jeg ikke en tanke på at sofaen ikke skulle bli med hjem på toppen av lasterommet på trehjulingen. Den brukes til alt fra frakting av juletre, korpsinstrumenter, og en gang jeg hadde fest på den andre siden av byen, fikk jeg syklet 200 flasker i -2 med et smil. Denne trehjulingen er mitt første møte med en transportsykkel, og det går fint med både sykkelen og meg.

Sofaen gikk fint oppå lasteboksen, jeg hadde sikt i alle retninger (noe jeg ikke har hatt i noen bil), og jeg holdt en hånd på sofaen så den ikke skled av. Doningen har en topphastighet på 25 km/t, noe den fint ville klart med sofaen i motvind, men jeg syklet forsiktig og komfortabelt fra møbelbutikken til der vi bor på Ruseløkka.

Selv er jeg stolt av at bilandelen er på 25 prosent fordelt på de 1900 husstandene vi er en del av i Ruseløkka nabolag, og dette tror jeg er takket være god kollektivdekning. Nabolaget er lei av at trafikken forsurer omgivelsene, og mange har de siste årene kvittet seg med egen bil.

Transportsykkelen vår brukes nesten daglig, og halve nabolaget har lånt den til sine ærend. Flere jeg kjenner har kjøpt transportsykkel etter å ha testet den, rett og slett fordi den fungerer bra og er komfortabel i det fine livet innenfor Ring 2 i Tigerstaden.

Var uvitende om brannfakkelen

Vel hjemme med røverkjøpet, fikk jeg junior til å ta bilde av det litt komiske øyeblikket da sofaen måtte bæres inn i portrommet, og opp i leiligheten vår. På Twitter takket jeg (Oslo-borgerne er jo generelt dårlige til å takke) noen av de som endelig har fått biltrafikken ned, både i vårt område og i Oslo som helhet: Byråd for miljø- og samferdsel; Lan Marie Nguyen Berg, Andreas Halse i Arbeiderpartiet og Rune Gjøs og Liv Jorun Andenæs, som har fått fart på sykkelsatsingen i Oslo.

Det var mange lag med ironi i min tweet, og siden jeg sjelden har vært i en større forsvarsposisjon, må jeg gjengi hele brannfakkelen på fire korte setninger: “Kjøpte ny sofa. Syklet den hjem. Det hele gikk som en drøm. Takk for fint sykkelfelt og at dere fortsetter å satse på to- og trehjulinger”.

Jeg takket altså de fire som nå utfører det som har vært vedtatt politikk i Oslo de siste tyve årene. Men det fungerte dessverre som brann på bålet til en gjeng med folk i kommentarfeltet på en gruppe som kjemper for at biltrafikken skal alt annet enn ned. Selv engasjerer jeg meg i mye, men akkurat en vellykket sykkelsatsing på den andre siden av landet, ville nok overgått mitt eget energinivå som er ganske bra for tiden. Hør bare:

En som bor på Kløfta kaller meg idiot (det betyr vel at jeg ikke forstår politikk). En som bor i Budapest anklager meg for å bo på Grünerløkka og at jeg bare trenger en toseter fordi jeg stort sett sitter på Kaffebrenneriet når jeg skal møte folk. En som bor i Trondheim mener jeg hadde mistet lappen hvis jeg hadde sikret lasten så dårlig på en bil. Men han overgås av en kristiansunder som mener jeg burde mistet lappen på bil på grunn av det jeg gjorde på sykkel. En fra Straumen (er det i Nord-Trøndelag?) mener jeg ikke ville klart å frakte et kjøkken, ei heller en tung Chesterfieldsofa.

Det jobbes på alle fronter

For meg ble dette et godt eksempel på at de som styrer volumene i kommentarfeltene i de mange oslodebattene om hvordan samfunnet her endres til det bedre for alle, er preget av de som ikke har noe forhold til Oslo i det daglige. Altså de som klager mest på bilens nedgradering i Oslo er kanskje innom hovedstaden hvis de eller noen de er glad i trenger bistand på landets beste sykehus eller hvis fotballaget kvalifiserer seg til cupfinalen.

For bare tre år siden surret politikerne og fagetater i Oslo rundt i en lite handlekraftig retning – mens nå jobber både byrådet og bystyret for at Oslo skal få både bedre luft og at flere skal kvitte seg med bilen. Det jobbes på alle fronter, og det går fort, men ikke fort nok. Den beste statistikken vi har, viser at 62 prosent av klimagassutslippene i Oslo kommer fra transport (2013). Det er utslipp fra anleggsmaskiner som vokser mest, mens utslippene fra personbiltransporten er stabilt høyt.

Målet er at Oslos kollektivtrafikk skal være fossilfri innen 2020. At 56 prosent av kollektivreisene i Oslo-regionen skjer med elektrisk drevne t-baner, trikker og lokaltog med svært lav miljøpåvirkning og går på 100 prosent fornybar strøm (strøm med opprinnelsesgaranti).

Bredt forankret idioti

Også bussene i Oslo slipper ut mindre dritt enn før. Siden 2007 er bussenes utslipp av fossilt CO2 redusert med 41 prosent per personkilometer og ca 13 prosent totalt (antall reiser øker).  Utslippsreduksjonen skyldes en systematisk miljøsatsing på en moderne busspark med investeringer i hybridbusser, busser som går på hydrogen, biogass, bioetanol og biodiesel. Og med dette byrådet er elbussene endelig på full vei inn i Oslo.

Transportsykler, elsykler og bedre tilrettelegging for gange er alle lavest hengende frukt for at vi får bedre luft i vårt nærmiljø. Da jeg tok min sykkeltur til båtturen og derfra til møbelbutikken, ville jeg med en dieselbil forpestet med å varme opp bilen for alle de som sto i nærheten, brukt masse penger på både parkering og drivstoff, og jeg ville brukt lenger tid på hele operasjonen.

Og hvorfor skriver jeg alt dette? Hovedpoenget mitt er at de grepene som gjøres i Oslo er bredt forankret i Oslos befolkning og i særdeleshet blant alle som har satt seg inn i saken og vedtar “idiotien”.

Folk i Kampala vil ha mer bil i Oslo

Oslo er det stedet i Norge hvor folk kjører minst med bil, bilistene her kjører under tre mil om dagen i snitt og kan bytte til en rimelig elbil som betaler seg inn på både kort og lang sikt – dersom man trenger bil. De mange bildelingsløsningene her metter behovet når man skal besøke tante Olga på Toten med full oppakking. Og transportsykkelen er i bruk over hele byen og har bruksområder som var utenkelige for bare to år siden. Når noen oppfordrer til å bytte ut bilreiser med sykkel og gange, er ofte svaret at det monner så lite og at man heller bør satse på for eksempel elektriske byggeplasser. Men nå jobbes det på alle fronter, og vi trenger ikke lenger sette gode tiltak for bedre luft opp mot hverandre.

Tippoldefaren min var overingeniør og ansvarlig for veiutbygging av 35 veier fra 1885 til 1903 i denne byen. Det som jeg har fått med meg, men som svært få har skjønt, er at de samme veiene han var med å bygge i denne perioden, er styrt av bygninger som står ved disse veiene den dag i dag. Bredden på veiene er altså omtrent den samme, mens trafikken har eksplodert. Da er det etter min oppfatning smart med flere gående og flere syklende, slik at man ikke fortsetter med forurensende biler overalt.

Det er fascinerende at min lille twittertakk til dem som jobbet for ren luft i Oslo vekker reaksjoner hos en trådstarter som befinner seg i en by som har en luftforurensning som er håpløs året rundt. Nemlig Kampala. Jeg har via den norske ambassadøren i Uganda sendt invitasjon til vedkommende om en full demonstrasjon av familiens transportsykkel dersom vedkommende i det hele tatt bor i Oslo.