Min barndoms Oslo var temmelig uskyldig, hvis man ser trafikalt på det. Hele sommeren syklet jeg fra Risløkka til Frognerbadet.
Jeg var ti år i 1967 og stolt innehaver av sykkelkort, utstedt av Trygg Trafikk. Sykkel fikk jeg tilsendt med tog, fordi en av mine utallige onkler var en typisk Reodor som jobbet på Øglænd Sykkelfabrikk i Sandnes, der de stolt produserte DBS - Den Beste Sykkel.
Om Frispark
Spalten Frispark kommer ut hver fredag. Den blir skrevet av Dagfinn Nordbø og illustrert av Firuz Kutal.
Onkel Tønnes tryllet sammen den feteste sykkel jeg har hatt, med speedwaystyre, ringeklokke, tre gir, bagasjebrett og det hele. På mitt grønnlakkerte vidunder suste jeg av gårde til Frogner, via Økernkrysset, Carl Berners plass, Kirkeveien og Middelthunsgate for å få min daglige svømmetur.
Jeg hadde aldri et uhell, eller det vil si ett eneste uhell – da den store varebilen fra Samvirkelaget kom brasende i mitt eget nabolag og tippet meg overende i veikanten. Det gikk heldigvis bra.
Mister privilegiet, bit for bit
I 2018 vil jeg aldri tenke på å ta en sånn sykkeltur. At vårt nåværende byråd tar syklister og fotgjengere på alvor, er sannelig på tide, men min barndoms fryktløshet, den får jeg aldri tilbake slik Oslos trafikkbilde ser ut i dag.
De som er på sosiale medier, vil se daglige beskrivelser av hva mengden privatbiltrafikk pluss annen trafikk utgjør av farer og hindringer for sykkelfolket. I tillegg kommer raseriet fra bilistene, som man ofte opplever fra sykkelsetet, men også i sosiale medier, der diverse skummende forbanna figurer eksploderer over at de nå ikke lenger får det som de vil.
Hvor kommer dette raseriet fra? Selvsagt fra noen som er i ferd med å miste sine privilegier. Ingen er så forbannet som de som tidligere hadde frie tøyler, men nå ser ut til å miste dette, bit for bit, meter for meter.
Byen er til for mennesker
Jeg har tidligere i denne spalten beskrevet Oslo som en by bygget for fotgjengere og hestetrafikk, med smale gater som ikke tillater at alle og enhver kan benytte seg av det fellesrommet som byen er. Den eneste løsningen er selvsagt at noen må vike.
Når vi så vet at hovedstaden vår er blant de dyreste i verden, kan det ikke overraske noen at folk med ræva full av penger og biler i millionklassen føler seg tråkket på fordi de ikke lenger kan komme fram med doningene sine absolutt over alt.
De har tydeligvis glemt at byen er til for mennesker. Eller, de har ikke glemt det – de har aldri vært klar over det. At noen oppfant privatbilismen og gjorde seg søkkrike på den, er en relativt ny hendelse i byenes historie her på kloden.
Byens sentrum er for myke folk
Og biler, i forståelsen privatbiler som kun frakter privatpersoner for ethvert tenkelig formål, må logisk sett vike hvis bysentrene skal fungere for sine opprinnelige brukere, altså fotfolk. Og sykkelfolk. En illustrasjon på hvordan bilismen har fått lov til å definere byen vår er alle de milliarder av fartsdumper som er anlagt over alt.
Hvorfor er de der? Jo, ene og alene fordi noen tullinger bak rattet ikke er i stand til å styre seg. Dermed må alle lide; politi og utrykningskjøretøy, som skal slukke brann og redde liv, må finne seg i å bli betydelig hindret i sine oppgaver, fordi enkelte privatbilister, altså alt for mange, ikke kan styre seg og er nødt til å sette klampen i bånn uansett hvor de er.
Hvis jeg kunne velge, ville jeg fjernet hver eneste fartsdump i hele byen, ja, i hele landet – og erstattet dem med små kameraer som kunne bøtelagt enhver ekstrembilist og fartsbølle så grundig og så klekkelig at det skrek faretruende på lønnskontoen deres et helt år.
Byens sentrum - hvem skal den være for? Folk. Myke folk. Barn, ungdom, pensjonister, fotgjengere og hensynsfulle syklister skaper et mye varmere bysentrum enn sinte menn som sitter bak rattet med skum rundt munnvikene.
Sjekk også ut tidligere utgaver av Frispark.
