DEBATT

Sukkerbiten er allerede perfekt. En liten flekk i bybildet som ikke kontrollert av kommersielle aktører, ikke har noe bestemt, tydelig og ensrettet formål. En slags pågående demonstrasjon av potensial og organisk bruk, mener Jo Mikkel Sjaastad Huse.
Sukkerbiten er allerede perfekt. En liten flekk i bybildet som ikke kontrollert av kommersielle aktører, ikke har noe bestemt, tydelig og ensrettet formål. En slags pågående demonstrasjon av potensial og organisk bruk, mener Jo Mikkel Sjaastad Huse.

– Sukkerbiten bør forbli sånn. Den er allerede perfekt. En liten flekk i bybildet som ikke er kontrollert av kommersielle aktører, ikke har noe bestemt, tydelig og ensrettet formål

Kaia var fullstendig stengt inne av høye gjerder. På en liten parkeringsplass ved siden av det som må ha vært et prosjektkontor for Hav Eiendom, eller noe i den duren (beliggende i et av de gamle, bølgeblikkledde skurbyggene), satt en mann med buksa på knæra og satte en sprøyte i lysken.

Publisert

Sukkerbiten er navnet på et knøttlite uutviklet område midt i en av byens nyeste, dyreste og flotteste bydeler, prosjektet Fjordbyen.

Den enorme trafikkmaskinen og de gamle kaiene og industribyggene er byttet ut med lavblokker med utsikt over fjorden, fancy restauranter og barer og kafeer og merkeklærbutikker, kulturelle arenaer, Barcodes høyblokker, Sørenga (Norges mest populære sjøbad), giga-Munch-museum, nytt hovedbibliotek, og så videre, og så videre...

Det virkelige startskuddet for dette området var den nye Operaen, som sto ferdig i 2008, i tett overlapp med byggene i Barcode, som spratt i været mellom 2007 og 2016.

Fra utilgjengelig til populært

Litt etter litt forandret et nærmest utilgjengelig område seg til å bli en lang havnepromenade. Et naturlig sted for hele byens befolkning og alle turister å besøke, ta en selfie, et bad, en øl, en is.

Jeg tenker iblant på et minne om en gang pappa, jeg og min daværende bestevenn gikk på rulleskøyter fra Mortensrud til sentrum tidlig på totusentallet.

Kaia var fullstendig stengt inne av høye gjerder, og på en liten parkeringsplass ved siden av det som må ha vært et prosjektkontor for Hav Eiendom, eller noe i den duren (situert i et av de gamle, bølgeblikkledde skurbyggene), satt en mann med buksa på knæra og satte en sprøyte i lysken.

Ikke så rart, med tanke på nærheten til gamle Plata – som stadig ligger som et slags metafysisk arr i bybildet.

Dette minnet har vært med meg siden, og for meg opptrer det som et relevant klangbilde opp mot hva Bjørvika / Sørenga / Havnepromenaden / Barcode / Munchbrygga / Oslobukta er blitt – og som Loenga og Grønlia snart blir en del av.

En dragkamp mellom ulike interesser

Alle slike store transformasjoner blir til i dragkamp mellom forskjellige interessenter. Mellom kommersielle aktører og statlige eller kommunale initiativer.

Mellom ideer, idealer, profittorientering og verdier. Både økonomiske og politiske, materielle og immaterielle, sosiale og usosiale.

I avtaler meglet frem som del av konkurranser med alternative tilbud balansert mellom eksisterende reguleringer, drømmer, realiteter og påfunn.

Som resultat av ekstrem planlegging og plutselige overraskelser, løfter som holdes og brytes, budsjettprioriteringer (vann i byggegropa) og kompromisser. Så finnes altså disse stedene til slutt.

Fjordbyen er en suksess

Og Fjordbyen må vel egentlig kunne sies å være en suksess på mange områder. Og i kjerneområdet rundt Bjørvika er det knapt en kvadratmeter uutviklet eiendom igjen.

Det er her Sukkerbiten og grusområdet bak den relativt nyåpnede Operastranda ligger. Som et spørsmålstegn, en gullgruve, en verkebyll, en oase, et utropstegn, et potensial, en skamplett – alt etter hvem en spør.

Siste rest av uberørt industrikai

Sukkerbiten er en av de siste små restene av uberørt industri-kai som ligger midt mellom noen av de mest påkostede byggeprosjektene i nyere norsk historie. Det er rett og slett en kvadratisk sementflate med utsikt over fjordens idylliske øylandskap og hele den nye bydelen.

Men denne sementklossen er altså ikke helt tom, nei, det finnes et svært innhegnet bar-område komplett med et knippe foodtrucks, langbord og dj’s om sommerhalvåret; en gruslagt forhøyning med åpen utendørsutstilling av fotografisk kunst; og på et lite flytebryggekompleks i anslutning til kaia ligger selveste Oslo Badstuforening.

Den ikke-kommersielle foreninga startet med ei lita vindskeiv badstuflåte bygget av drivved, som i grunnen har fyrt opp hele Norges nye kjærlighet for nettopp badstuflåter.

Hvem skal få bestemme?

Helt siden begynnelsen av utbyggingen har Sukkerbiten vært diskutert frem og tilbake og et utall kronikker, debattinnlegg, byggeplaner og krangler har foregått både offentlig og privat.

Hva skal skje med denne kremtoppen av en eiendom? Hvem skal få bestemme? Hvem skal få profittere? Og hvem skal den målrettes mot? Alle aktørene er sultne og perfeksjonistiske. Sukkerbiten må bli perfekt.

Sukkerbiten er allerede perfekt

Den livlige debatten har ført til noe ganske spesielt, nemlig komplett stillstand i alle prosesser. Og i mellomtiden har det utviklet seg noe særegent og nydelig, et lite pusterom under åpen himmel.

Og jeg synes det bør bli sånn. Sukkerbiten er allerede perfekt. En liten flekk i bybildet som ikke er kontrollert av kommersielle aktører, ikke har noe bestemt, tydelig og ensrettet formål. En slags pågående demonstrasjon av potensial og organisk bruk.

Et annerledes alternativ

Helt siden Sørenga var splitter nytt, har Sukkerbiten vært et litt annerledes alternativ til det etablerte badelivet.

Blant annet lå det i flere sommere ei tretti meter lang båtbrygge på flyteelementer utover i havgapet, som opprinnelig ble montert i anledning en båtfestival, men så bare ble liggende.

Stedet ble for hele min (og åpenbart en haug andres) vennegjeng en nærmest nattlig badedestinasjon under sommerhalvåret.

Jeg begynte nesten å grine

Sukkerbiten i dag oppleves stadig som en stillferdig oase for de av oss som hverken har all verden av penger eller orker det ekstreme strand-, familie- og bryggelivet på Operastranda og Sørenga.

Det er ikke dermed sagt at den lille sementflekken ikke fungerer godt som badested, eller på noen måte er inaktivt.

Nei, de siste to-tre gangene jeg har vært der for å bade har en liten gjeng satt opp medbrakt stereoanlegg og danset salsa inn i solnedgangen, med både barn og besteforeldre som svingte seg på sementen.

Flere ganger de siste årene har flata vært aktivert av Badstuforeninga med konserter, yoga, matservering, og på St. Hansaften har de brent et enormt hesteformet bål ute i vannet.

I fjor var det komplett med Center of The Universe-konsert på badstutaket, et tjuetalls kajakkpadlere ute i vannet, barnedansegulv og gratis snacks, alt i en herlig, om enn litt vill sommervind!

Det var så vakkert og byromantisk og salig kaotisk at jeg nesten begynte å grine.

Bare et hyggelig sted å henge

Sukkerbiten er et av de eneste totalt avslappede, ikke-utviklede små friområdene midt i sentrum.

Uten påtroppende kapitalisme med det kontrollbehovet det innebærer, lite stress og herk, bare et hyggelig sted å henge, hvor det stort sett er greit å jekke seg en butikk-øl, lese ei bok og nyte solsteika med litt mer enn tjue cm. til nærmeste nabo.

Fraværet av større institusjoner og aktører fører til et fravær av institusjonell kontroll. Der Sørenga patruljeres av vektere som nekter en å bade om natta av hensyn til de priviligerte beboernes nattero, har de ingenting de skulle ha sagt på Sukkerbiten.

Men selv uten noe særlig kontroll holder området seg fint innafor grensene for hva vi kan tillate i full offentlighet.

Dette som resultat av den kontinuerlige gjennomflyten av folk, generell folkeskikk og fellesønske. Og ting som grasrot-organisering av salsaklubb i solnedgangen, skjer helt av seg selv.

Bak operastranda? - Smell opp en passe haug med skulpturer

Når det kommer til området bak Operastranda, før man kommer til gangvei og elvemunning, er det for tiden bare i bruk som snuplass for taxier og turistbusser som virvler opp svære støvskyer – og ser ikke ut til å ha fått samme type funksjoner som Sukkerbiten har.

På dette grusområdet synes jeg ikke det er vits i å tenke for mye. Og bare få leid inn noen kunstnere og landskapsarkitekter og lage park, plante noen høye trær, tilrettelegge for ei blomstereng, og smelle opp en passelig haug med offentlige skulpturer, en flerbrukspaviljong, benker og kanskje ei lita saltvannsfontene.

Å være lettbeint og kjapp i en slik utvikling vil også spare fellesskapet for en haug med administrative utgifter.

La den være en flat flekk betong

Men Sukkerbiten bør virkelig få være en flat flekk betong. Så er den perfekt for eventuelle events. Konserter, marked, små gratis-festivaler og markeringer. Kort og godt det fremtiden bringer.

Er det ikke nærmest verneverdig med liten flik av det industrielle bakteppet som nå er blitt «Fjordbyen»? Som en svær grunnstein, et levende minne.

Det som får plass i glippene

Vi tenker ofte at alle offentlige rom skal tilrettelegges for «alle» og være like universelt tilgjengelige, åpne, barnevennlige, definerte og kontrollerte.

Sukkerbiten er både ingen og alle disse tingene, men det finnes ingen eksplisitt, konkret planlegging av denne mangefasetteringen. Det er ingen lekestativer, ingen standardiserte parkbenker – ingen tilrettelegging. Og allikevel skjer det ting.

Et utilpasset byrom åpner for at folk, måter å være på og ikke-strømlinjeformede arrangementsstrukturer, som det ikke nødvendigvis kan tilrettelegges og planlegges for ellers i samfunnet, får plass i glippene.

Det handler om hvordan et byrom formet for et slags homogent «alle» nødvendigvis vil utestenge og forskyve de tingene som befinner seg akkurat på kanten til det etablerte.

En løvetann, en skeiv flaggstang

Å gjennom byplanlegging og -utvikling få på plass et så dynamisk, avslappet og velfungerende sted som Sukkerbiten er nærmest et kunststykke, da akkurat sånne steder gror best i udyrka mark.

Og jo mer velfriserte de omkringliggende områdene blir, jo vakrere blir Sukkerbiten i kontrast – som ei gulltann, en løvetann, en skeiv flaggstang. Som en sukkerbit.

Denne lille kommentaren er en forlenging av en fra en facebook-kommentar til dette debattinnlegget.

Og setter seg i indirekte slektskap med dette essayet om fjordby, detaljplanlegging og tomrom.

Powered by Labrador CMS