– Et grasrotopprør er på gang mot byrådets fortettingspolitikk

Mange Osloborgere er opprørt over at Miljøpartiet de Grønne, Arbeiderpartiet og SV har satset på en byutviklingspolitikk som fremstår som styrt av eiendomsbransjen. Det er et beboeropprør mot ekstrem fortetting på gang i alle bydeler.

Nå ser vi også tegn til et internt opprør i byrådspartiene. Harald Nissen, som har sittet i bystyret for De Grønne, har skrevet et innlegg på VårtOslo med kraftig kritikk av politikken til partifellene i rådhuset.

Harald Nissens innlegg om konfliktene rundt OBOS' planer på Vålerenga synliggjør behovet for endringer i byrådets byutviklingspolitikk.

• Les også: Bydel St. Hanshaugen får fire nye gater og plasser oppkalt etter kvinner

Kasse på kasse

Omtrent alle utbyggere oppfører i dag bare masseproduserte blokker, uten hensyn til stedenes historiske karakter og behovet for å etablere vakre og attraktive nærmiljøer. Nybyggene snylter på den historiske bebyggelsen som gjør Oslos sentrale bydeler populære.

I stedet for å være parasitter på den vakre, eldre bebyggelsen bør nybygg videreføre og forsterke bydelenes historiske karakter. Det vil ikke utbyggere gjøre frivillig, så lenge nesten alt som bygges kan selges lynraskt til høye priser.

Kommunen må vedta planer og reguleringsbestemmelser som pålegger utbyggerne å velge en skala og arkitektur som er godt tilpasset den verneverdige eldre bebyggelsen.

Føl betongskammen

Harald Nissen skriver: «OBOS kunne ha overrasket Vålerenga og resten av Oslo i utbyggingssaken ved Sotahjørnet og Etterstadgata. Vi kunne fått et forslag som var framtidsrettet når det gjaldt tilpasning, bygningsmaterialer med trevirke, og sosialt- og nyskapende arkitektur».

Dette er jeg enig i, ikke minst kravet om at flest mulig nybygg skal oppføres i tre, som er et miljøvennlig materiale. Dagens betongbygging i Oslo representerer en forsterkning av klimakrisen. De grønne politikerne i byrådet, som går inn for massiv fortetting og høyhus, bør nå føle BETONGSKAM.

God tilpasning til eldre bebyggelse

Det skurrer likevel litt på ett punkt i sitatet fra Nissen over. Det kan fremstå som selvmotsigende av nybygg både skal være basert på «tilpasning», og være «nyskapende arkitektur».

For de fleste arkitekter betyr nyskapende arkitektur en modernistisk stil som bryter kraftig med den eldre mur- og trebebyggelsen i Oslo. Arkitektene vil ofte påstå at arkitekturen deres er tilpasset eller «inspirert» av eldre bebyggelse, men det kan være umulig å se for andre.

Det bør innføres bestemmelser som pålegger god tilpasning både i skala, materialbruk og byggeskikk. De fleste arkitekter vil rase mot slike krav. Men det er en ny generasjon unge arkitekter som ikke lenger tror på at kun modernisme er gyldig arkitektur av vår tid. De er mindre opptatt av å drive egen merkevarebygging i arkitektfaget. I stedet vil de lytte til signalene fra stedet og befolkningen.

Uten skjønnhet og stedskvalitet

Nytenkende grønne arkitekter er opptatt av kortreise materialer, gjenbruk av gamle bygninger og etablering av attraktive, fotgjengervennlige nærmiljøer. De er også åpne for reell medbestemmelse fra befolkningen i utformingen av ny bebyggelse og valg av arkitektur.

Å ville gjenbruke også den kortreiste, eldre byggeskikken, som befolkningen verdsetter, er den mest nyskapende holdningen blant arkitekter i dag. Det betyr et brudd med den modernistiske ideologien som ennå preger arkitektstanden.

Kombinert med den rent kommersielle mentaliteten som styrer utbyggerne har det resultert i masseproduksjon av trøstesløse kasser, uten skjønnhet og stedskvaliteter.

Lokal medbestemmelse

Hvis kommunen pålegger utbygger og arkitekter å utforme nybyggene slik at de er godt tilpasset eldre bymiljøer, og er i samsvar med befolkingens ønsker for vakker arkitektur, vil det bli mindre protester mot fortetting. Dette er blant annet dokumentert i forskning utført av den britiske tenketanken Create Streets.

Den britiske regjeringen vil nå innføre nye planprosesser, der kommuner og utbyggere pålegges å velge byform og arkitektur som samsvarer med befolkningens ønsker. Utbyggerne tilbys en gulrot, ved at byggeprosjektene deres blir raskere godkjent hvis det kan dokumenteres at innbyggerne støtter planene.

Det er stor boligmangel i Storbritannia, og regjeringens mål er å øke utbyggingen ved sikre lokal oppslutning. i Oslo og andre norske byer har de folkevalgte dessverre heller valgt å tvinge på befolkningen en fortetting som oppleves ødeleggende for nærmiljøet. Dette er et demokratisk problem. Norge bør hente inspirasjon fra de revolusjonerende nye planprosessene i Storbritannia.

Sosial og kulturell bærekraft

Byrådet i Oslo har lenge definert «bærekraftig byutvikling» rent teknokratisk: Målet er å stable mest mulig betong og flest mulig mennesker i høyden nær knutepunkter. Man ignorerer sosial og kulturell bærekraft, og betongens klimaødeleggende virkning.

Reell medbestemmelse for befolkningen i utviklingen av byplaner skaper sosial bærekraft, ved at folk opplever eierskap til sine nærmiljøer.

God tilpasning av nybygg til eldre byggeskikk skaper kulturell bærekraft, ved at steders historiske kvaliteter vernes og forsterkes.

Et grasrotopprør i bydelspartiene?

Jeg krysser fingrene for at mange medlemmer i De Grønne og andre partier vi lytte til de modige innspillene fra Harald Nissen og stadig flere grønne bymiljøaktivister som våger å kritisere partiledelsen. Vi må håpe på et grasrotopprør i bydelspartiene, med krav om at deres representanter i byrådet og bystyret drastisk legger om dagens ekstreme fortettingspolitikk.

• Les også: Klassekameratene fra Sagene skole har holdt sammen i mer enn 70 år. Hver måned treffes de fortsatt for en rusletur og stopp ved Dovrehallen

Vi har allerede en tverrpolitisk folkebevegelse som støtter disse kravene, representert ved blant annet Oslo Velforbund, Beboeraksjon Oslo og Arkitekturopprøret Norge.