Sagene skole 1949
-- Arne, du må huske at hu danske jenta du traff på leirskolen, ser ikke ser slik ut i dag som dengang. Det er bare vi som ikke har forandret oss, sier Jan Abrahamsen (til venstre) til Arne Svendsen i midten. Olav Dag Hauge (til høyre) ler med. Foto: André Kjernsli

Klassekameratene fra Sagene skole har holdt sammen i mer enn 70 år. Hver måned treffes de fortsatt for en rusletur og stopp ved Dovrehallen

Samhold og et godt skolemiljø var viktig for lærerne på Sagene skole. Det har gitt kameratskap som ikke falmer.

Klasse 1c, som begynte på Sagene i 1949, er en sammensveiset gjeng, selv om de ikke lenger bor på Sagene.

Mer enn 70 år etter at de begynte i første klasse på Sagene skole, holder gutta i c-klassen fortsatt sammen. Noen har falt fra, noen av gutta har ikke lenger helse til å møtes en gang i måneden, men en god gjeng møtes jevnlig.

De startet skolegangen den gang elevene hadde blekkhus og pennesplitter i trepultene sine. Var du venstrehendt, som Torgeir Lindblad, var det en ekstra utfordring å unngå å dra det våte blekket utover med handa når en skrev.

— Nå bor jeg på Frogner i Sørum, og jeg gleder meg til å ta toget innover til byen den første torsdagen i måneden. Da møtes vi nede ved tigeren utafor Østbanen. Derfra tar vi en rusletur sammen et sted i byen, men vi avslutter alltid på Dovrehallen før vi drar hver til vårt, forteller Terje Johansen – tidligere rørlegger, og for alltid Sagene-gutt.

C-klassen fra Sagene skole
Fem av gutta fra c-klassen på Sagene skole 1949-1956. Fra venstre: Olav Dag Hauge, Terje Johansen, Torgeir Lindblad og Jan Abrahamsen. Foran: Arne Svendsen. Foto: André Kjernsli

Jentene er også med

VårtOslo møtte fem flotte Sagene-gutter på Sagene lunsjbar, og praten gikk om skolen og Sagene.

— Når vi ser på hverandre, ser vi ikke gamle menn. Vi ser barndomsvenner, proklamerte de.

De peker på Torgeir Lindblad, når de skal løfte fram hvem som holder turene og samlingene ved like. Lindblad er ikke like sikker på det og peker tilbake på Terje Johansen.

Etter 2011 har noen av jentene fra de fire jenteklassene i årgangen også blitt med på ruslingene. Nå er det gjerne ti til seksten deltagere på turene.

Arven etter Anna Sethne

Klassen, som startet skolegangen på Sagene skole mandag 22. august i 1949, fikk frøken Marit Sørlie som klasseforstander. Det var den 22 år gamle lærerens første klasse. Hun tok godt vare på guttene sine.

Klasserommet var kaldt vinterstid. En to meter høy og rund koksovn sto i klasserommet for å gi varme. På vindusrekka var det kaldt og trekkfullt, og fra nabobygget Ringnes bryggeri luktet det nesten alltid ølbrygging.

Sagenegutter
Gutta fra C-klassen er levende historiebøker om Sagene, og gode historiefortellere. Fra venstre: Terje Johansen, Torgeir Lindblad og Jan Abrahamsen. Foto: Anders Høilund

I fjerde klasse fikk gutta Finn Rasch, Sagenes mest populære lærer, som lærer.

— Finn Rasch var gammel idrettsmann og storsjarmør og kjederøyker av Craven A sigaretter, sier Jan Abrahamsen.

Godt samhold avgjørende

At det finnes et sterkt samhold hos en klasse nettopp fra Sagene er ikke tilfeldig. Anna Sethne var overlærer på Sagene. Hun var også en av de store pionerene innen pedagogikk i landet. Etter henne fulgte overlærer Katrine Arnesen. Deres tanke var at et godt samhold var til det beste for skolemiljøet. Et godt samhold mellom elevene, mellom elever og lærere og mellom lærere og foreldre var noe de arbeidet for å oppnå på skolen.

— Da jeg begynte på en annen skole, merket jeg at det var ikke det samme gode samholdet som på Sagene. Jeg har heller ikke etter at jeg gikk ut av skolen hatt noe kontakt med klassekameratene derfra, sier Olav Dag Hauge. Hauge roser Sethne og Arnesens arbeid på sin gamle barneskole.

Sagene bad og egen leirskole

Gutta i c-klassen fra ’49 kan fortelle om et kameratskap og et samhold som utviklet seg gjennom arbeidsoppgaver på skolen, svømmetimer på Sagene bad og, ikke minst, på skolens egen leirskole, Veslesagene på Brandbu. Der var klassen sammen med lærere og noen foreldre flere ganger i året.

Sagene skole
Til 70-årsjubileet ble denne minneplakaten med alle navnene laget. Foto: André Kjernsli

— En gang var det så kaldt at Torgeir satte støvla sine på ovnen og glemte dem. De brant opp, forteller Arne Svendsen.

— På Veslesagene hadde vi en gang med oss en skoleklasse fra Tønder, i Danmark. Der gikk det jenter også. Arne ble så betatt av hun ene danske jenta at han selv i fjor foreslo at vi skulle ta en tur til Tønder, sier Jan Abrahamsen.

— Du glemmer det, Arne, at hun ser ikke slik ut nå som den gang. Det er bare vi som ikke forandrer oss, konkluderer en av de andre, til stor munterhet.

Gamle venner glemmes ei

Arne var et stort fotballtalent. Han spilte på junior-landslaget sammen med Jan Wangen og med Kniksen. Torgeir Lindblad vokste opp i «Rivern», Det rivertzke kvartal.

— Vi fra «Rivern» spilte fotball på Spartacus, ikke Sagene, forteller han. Spartacus finnes ikke lenger som fotballag, og Lindblad kan med en latter konstatere at plassen hans på laget ikke er truet.

Gutta i C-klassen glemmer ikke dem som etter hvert ikke orker å komme på ruslingene. Gamle venner glemmes ikke, og klassekameratene stiller opp på sykehusbesøk.

Elleve av de opprinnelige 32 har gått bort, fire er ikke lenger friske nok til å delta, og noen har flyttet langt av gårde.

— Vi er 13 fra c-klassen som fortsatt kan møte opp. Under siste julebord på Sagene lunsjbar var vi alle 13, forteller Jan Abrahamsen.

MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT

Kommentarer