Gata mi

Joa, jeg veit det! Jeg skulle vel egentlig ha tatt bølgen i rein, skjær og uhemma glede over at vi har tusla inn i 2019 – det året da Thorvald Meyers stolthet, gata som går fra Nybrua til Beierbrua, i løpet av høsten skal gjenoppstå som fugl Føniks fra asken. Ja... i hvert fall fra nedslitt asfalt, vemmelig eksos, plagsom parkering og tildekka, gammal brostein. Det blir nok unektelig ganske så fin-fint når det står ferdig.

Men gata mi, tenker jeg. Den lille inneklemte enveiskjørte stumpen som går fra Thorvald Meyers gate til sykkelgata Markveien – hva skal skje med den da?

Neida, jeg har ikke bil sjæl – ikke nå lenger i hvert fall. Den måtte jeg legge ut under «Bil selges» på finn.no da de fjerna gratisparkeringa og tyna parkometertida ned til maks to timer på de få plassene som sto igjen etter at kommunen skrudde opp parkering-forbudt-skiltene sine.

Ingen jævla parkeringsplass

Det blei rett og slett for mange gule lapper flagrende under vinduspusser ’n på frontruta. Og en frilansfotograf uten bil ligger ikke nevneverdig høyt i kurs.

Ja, ja, tenkte jeg – jeg får vel heller legge noen flere kluter på hjemmejobbing, da. Men nesten hver eneste gang jeg gjorde avtale med noen, endte det i frustrerte og irriterte telefoner som dette: – Nå har jeg faen meg kjørt rundt gatelangs her i over en halvtime uten å finne en jævla ledig parkeringsplass, Terje... dette får vi heller ta seinere.

Tante Hilda og onkel Leif ordla seg på en litt annen måte da de trilla forbi Leirfallsgata på femte runden og lengta etter hvert bare hjem til Røa igjen.

Blir vel bannlyst

Og nærbutikken min, tenker jeg – den som ligger på hjørnet ved Thorvald Meyers gate – kommer den til å overleve? Jeg klarer liksom ikke å se for meg de digre lastebila med varelevering snu i den smale, trange gata mi – det er en fysisk umulighet.

Ja, og hvordan skal de i det hele tatt komme inn og ut herfra når Thorvald Meyers gate stenges. For både gatestumpen min og Markveien er enveiskjørte den gærne veien. Og gamle fru Gundersen som er avhengig av å bli henta med TT hver dag – jeg har litt trøbbel med å se for meg henne slenge seg på en sykkel med hofteprotese og grønn stær på høyre øye.

– Nei, fyyyy, Terje – dask på hånda og i skammekroken med deg! Tenk grønt, ikke praktisk! Også får vi vel ha full tiltro til at Lan og Raymond der nede på Rådhuset veit hva dem driver med!

Forrige dagen da jeg rusla forbi en av barnehagene hørte jeg ungene sang av full hals der inne: «Tut tut sier onkels bil, den kan kjøre mange mil, den har fire gummihjul, og den er kanarigul». Men... det er vel søren ikke lenge før den også blir bannlyst i barnehagene.

Les flere av Terje Børjessons asfaltepistler.